Du puster for fort
#66: Forteller om oppdraget i Nord-Italia
– Vi fikk en ny forståelse for hva solidaritet faktisk er.
Bak podkast-serien «Du puster for fort» står Ole Kristian Andreassen som jobber fulltid som paramedisiner i Oslo universitetssykehus' ambulansetjeneste.
Hør #66:NOR EMT Italia 2020. Gjester: Andreas Gustavsen, Per Fredrik Gustavsen og Carl Robert Christiansen (Spotify)
Sesong 1 artikler og lenker på Ambulanseforum her
Sesong 2 – artikler og lenker på Ambulanseforum
I denne ukas episode snakker Ole Kristian med kollegaer fra ambulansetjenesten fra Oslo universitetssykehus som er med i NOR EMT (Norwegian Emergency Medical Team).
Andreas Gustavsen, Per Fredrik Gustavsen og Carl Robert Christiansen forteller om oppdraget i Nord-Italia midt under den verste covid-krisen.
Andreas jobber på 119 - legebilen i Oslo, som enredder på motorsykkel og på sentrum stasjon. Per Fredrik er enredder på Ullevål, og Carl Robert er paramedic og hovedinstruktør, samt universitetslektor på OsloMet - storbyuniversitetet sin paramedisinutdanning.
Klare på to døgns varsel
NOR EMT ble opprettet for to år siden, og er en respons på et ønske fra WHO (Verdens helseorganisasjon). På 48 timer skal man kunne være klar til å hjelpe til hvor som helst i verden.
– Det ble oppretta etter at man så at verdenssamfunnet trengte å koordinere internasjonale innsatser i katastrofeområder. Før man fulgte WHO-systemet var det vanskelig å jobbe koordinert, ulike land hadde ulike opplegg og agendaer. Noen ganger ble de som kom for å hjelpe heller en belastning for lokalmiljøet, forteller Carl Robert.
Derfor har Norge opprettet et team som kan dra på oppdrag av forskjellig art, naturkatastrofer, epidemier og annet, og som kan skaleres opp eller ned.
EMT-systemet har tre kategorier. Det norske er av type EMT 1, som tilsvarer en storbylegevakt.
– En slags poliklinikk som kan behandle inntil 100 pasienter i døgnet, i seks uker og være selvforsynt.
Ole Kristian lurer på mange ting.
Blant annet hvordan man blir rekruttert til EMT NOR, og hvilke oppdrag de har vært på før. Så vil han høre om oppdraget med å hjelpe til i Nord-Italia da helsesystemet ble overbelastet med covid-pasienter, og hvilke roller de hadde der nede.
De forteller at inntrykket de hadde fått fra media på forhånd stemte. De kom til et område med veldig høyt smittetrykk.
Overbelastet sykehus
– Vi kom til et overbelastet sykehus, hvor helsepersonellet hadde stått i krigen lenge. De var slitne, men hadde likevel høy arbeidsmoral og sykehuset var godt organiserte, selv om de hadde fire ganger så mange respiratorpasienter som det i utgangspunktet var plass til. Det var et overbelegg, sier Per Fredrik.
Sykehuset hadde utviskede linjer mellom rent og urent, og kohorter eksisterte ikke. Sykehuset hadde til vanlig plass til seks respiratorpasienter. Nå hadde de 22 pasienter på respirator fordelt på tre avdelinger, hvorav to avdelinger var omgjort til intensivavdelinger på grunn av covid.
På det meste hadde sykehuset vært helt opp i 30 respiratorpasienter.
– Det sier litt om belastningen!
Hvor lett var det å overta arbeidsoppgaver der? lurer Ole Kristian.
– Det var jo en språkutfordring, ingen i teamet snakket italiensk, og ikke mange italienere snakket så godt engelsk med noen unntak, så det var mye håndspråk. Jeg startet med helt enkle oppgaver, som å håndtere smittevernsavfall, og så bygget jeg på etter hvert og endte opp som en sykepleier på post, etter som de ble trygge på meg og omvendt. Det var en bratt læringskurve fra deres side og vår, sier Andreas.
Før EMT NOR kom, da sykehuset var blitt oversvømt uten å være forberedt, hadde de måttet gjøre svært harde prioriteringer. For eksempel at folk som var over 60 ikke ble intubert.
Tidoblet antall innleggelser
De tre forteller om arbeidet, behandlingen som ble gitt pasientene og hva slags pasienter dette var, og om den strenge lockdown-en eller portforbudet i Italia.
– Da bølgen kom fikk de tidoblet antall innleggelser gjennom akuttmottaket. Etter det bare økte det. Normalt hadde de et snitt på 10-15 innleggelser i døgnet. På det verste fikk de over 300 pasienter, forteller Per Fredrik.
Sykepleierne som jobbet i mottak gikk tom for utstyr.
– De måtte gå over til å velsigne pasienter, fordi de ikke hadde noe tilbud. De skjønte at de kom til å dø, forteller Andreas.
Det døde titalls pasienter per skift. Køen med ambulanser utenfor ble så lang at innen pasientene kom inn var de døde.
– Flere begynte å gråte spontant når de fortalte om de siste ukene. Du må gå ned på kvaliteten når du står med ryggen mot veggen, og gjøre det beste for flest mulig, forteller Andreas.
– Den hjelpeløsheten du føler, når du ikke har ressurser og utstyr. Det er en fryktelig vond følelse, legger Per Fredrik til.
Teamet fra Norge kjente ikke på dette. Da NOR EMT kom hadde sykehuset fått rutiner, utstyr og organisering på plass. De hadde hodet mer over vannet.
Hva kan vi lære?
Carl Robert trekker fram Singapore og Sør-Korea. De har opplevd epidemier som SARS og MERS og er forberedt på en annen måte.
– Der har de tre dører i akuttmottaket. En for gående og sittende pasienter, en for liggende og en for mistanke om smittsomme sykdommer, og man blir screena. Hele sykehusstrukturen er forberedt på en epidemi. Det er lærdommer vi kan trekke ut også.
Ole Kristian lurer på hvilke andre lærdommer teamet tok med seg hjem.
Andreas trekker fram at ingen kom hjem med infeksjon, fordi de var nøye på å følge basale smittevernstiltak, prosedyrer, de passet på hverandre og gjorde kameratredning underveis.
Per Fredrik håper at nå som smittetrykket i samfunnet er mindre, og guarden slippes litt ned, så fortsetter likevel helsepersonell å være forberedt på smitte.
– Vi må hjelpe hverandre og være flinke på det. Vi var sikre på at noen av oss ville kom hjem smittet, men alle kom hjem friske og raske, forteller Per Fredrik.
Til neste epidemi ønsker han at ledelse, planer og utstyr i Norge vil være på plass, slik at man slipper det som et stressmoment.
Ny forståelse
Carl Robert trekker fram noe de snakket om mye der nede:
– Vi fikk en ny forståelse for hva solidaritet er. Det er også å reise ut å hjelpe andre når det koster noe. Vi dro ut da Norge var i en fase av epidemien hvor vi ikke helt visste om vi var på stigende kurs eller ikke.
Han tror at en av grunnene til at det hittil har gått så bra i Norge er at vi fikk tre uker til å forberede oss.
– Grunnen til dét var at italiensk helspersonell skrev ned erfaringer, var aktiv i medier og sendte ut budskap slik at andre kunne være forberedt. Det var solidarisk av dem etter lange vakter, at de ville få den kunnskapen ut i resten verden. Så det var en tosidighet. De var premissleverandører for at vi skulle klare det så bra.
Her finner du alle podkast-episodene på PodBean, i iTunes eller på Spotify.
