– Hver gang vi får et oppdrag, kan det være til en av våre nærmeste

På @ambulanselivkjøllefjord deler Karine Larssen og Andreas Ingilæ fra livet på ambulansestasjonen i Kjøllefjord, helt på toppen av Norge, skriver Sykepleien.

For et par uker siden hadde de takeover på Ambulanseforums instagramkonto. Denne uken har de delt bilder på Sykepleiens konto på Instagram.

Ingelæ fikk ideen til å vise frem jobben på Instagram.

– Vi slet med å få vikarer i fjor sommer, forteller han.

– Jeg hadde tatt en del bilder og ville prøve å promotere jobben og plassen.

Når de er på vakt, dekker de hele Lebesby kommune, med totalt 1300 innbyggere. 900 av dem bor i Kjøllefjord.

Kjøllefjord: Samhold og samarbeid ga ny stasjon

Været stenger veien

Nærmeste sykehus er i Kirkenes. Skal de ta veien, tar det omtrent fem timer. Den foretrukne reisemåten er derfor fly. De er 35 kilometer unna nærmeste flyplass med luftambulanse, men det er ikke alltid det er vær til å kjøre pasienter dit.

Når det er helg, er det en lege som har vakt i både Lebesby og nabokommunen Gamvik.

– Hvis vi er litt uheldige, kommer det et akuttoppdrag når været er dårlig og legen som har vakt, sitter i Gamvik, sier Andreas Ingilæ.

– Er alle fjelloverganger stengt, sånn som de er akkurat nå, så er Karine og jeg alene om ansvaret.

Kjøllefjord har én ambulanse, fire ambulansearbeidere og en lærling. De jobber tett med sykepleieren som har vakt på sykestua.

– Vi er vant til å ta oss av akuttpasientene over tid, sier Karine Larssen.

Sykepleieren på sykestua har ansvar for hele sykehjemmet, pluss dårlige pasienter. Derfor er det ikke sånn at ambulansearbeiderne bare leverer pasienten og drar. De bidrar også i håndteringen inne på sykestua.

De kan også starte for eksempel trombolysebehandling i bilen, dersom pasienten oppfyller kriteriene.

Knusing og klemming

De jobber i vaktlag på to og to. I snitt har de ett oppdrag om dagen. Mange av pasientene er eldre mennesker, og det er brystsmerter, kols-forverring og ulike tilstander de fleste ambulansearbeidere i Norge er vant med.

– Det som kan være litt spesielt her, er at vi har noen arbeidsulykker på fiskemottaket. Jeg har vært på to–tre som har vært ganske alvorlige, med klemskader og knusninger, sier Andreas Ingilæ.

De går døgnvakter og sover hjemme.

– Vi bor så nærme ambulansestasjonen, sier Karine Larssen.

– Om alarmen går, løper jeg bare ned.

Selv om det bare er to på vakt, vet de at de alltid har noen i ryggen.

– Vi kjenner alle her, sier Larssen.

– Om jeg ikke er på jobb, men telefonen ringer midt på natten og ber meg bistå ved et hjertestans, ville jeg ikke nølt. Det gjelder de andre også.

– Vi hadde en skuterulykke her i fjor, forteller Ingilæ.

– Ambulansetjenesten har ikke snøskuter, og vi var usikre på hvor raskt Røde Kors kunne rykke ut. Men da vi skjønte at ulykken var skjedd på fjellet, ringte vi en kollega som var på påskeferie i nærheten. Vi visste han hadde skuter. Han kjørte ut til pasienten, gjorde primærundersøkelse og nødvendige tiltak. Da vi kom, var alt klart for at vi fikk gitt tilbakemelding til AMK og rekvirert helikopter.

Fryktet faren ville bli skutt

Men at alle kjenner alle, har også en pris.

– Hver gang vi får et oppdrag, kan det være til en av våre nærmeste, sier Andreas Ingilæ.

– Det er noe av det mest spesielle med å jobbe her ute. Vi kjenner så å si alltid den vi skal hjelpe.

Han kjente spesielt på det for to år siden. Da fikk de melding om en væpnet aksjon. Han visste at faren, som er lensmann, deltok.

Les mer om saken hos Sykepleien

Pilotprosjekt med fullblodberedskap kommer først til Finnmark