Vi må aldri glemme: Innsatsen den 22. juli 2011

Dette er en kommentar. Kommentaren står for skribentens regning.

De som var på vakt, ble innkalt på vakt eller rett og slett bare meldte seg til vakt denne dagen har alle sine spesielle minner, i likhet med alle i Norge, men samtidig også vesensforskjellige fra resten av befolkningen.

Det er noe annet å være på jobb og å skulle prestere når nasjonen er rammet av terror, enn å observere det fra sidelinja.

Akkurat som det er noe helt annet å være direkte rammet.

Jeg var på ferie i Danmark, men det var bare å avbryte og komme rett hjem. Som eneste journalist i Ambulanseforum ble det en oppgave å skildre hvordan mannskapene i prehospital tjeneste opplevde denne dagen.

Ting som gikk galt

Mest av alt ble utgaven en fortelling om inntrykkene denne dagen.

Men det kom fram ting som ingen andre medier klarte å fange opp: Teknologien sviktet på AMK Oslo. Locus og AMIS gikk ned. Det var ikke mulig å sende ut oppdrag på skjerm, man måtte over på samband.

Talenettet var redningen på en opphetet ettermiddag og kveld for AMK Oslo og ambulansetjenesten i området.

Dette varte i flere timer. Man fikk et vanvittig etterregistreringsarbeid. Heldigvis var det bare ett stort åsted i Oslo, men det var nok også andre oppdrag. Og en haug med ambulanser ble rutet mot Utøya etter 17.30-tida.

Men disse problemene ble kun nevnt i en bisetning av noen. For i prehospital tjeneste har man en tradisjon eller tendens til å gi inntrykk av at alt fungerer, selv om det er mye improvisasjon og armer og bein i kulissene.

Ro utenpå, kaos inni? Er denne manglende åpenheten egentlig så lur i lengden?

Helse sin innsats i etterkant av den 22. juli ble rost opp i skyene. Politiets innsats fikk en langt mer kritisk gransking. Brann sin innsats forble ganske usynlig i media.

Men de var der både i regjeringskvartalet og ved Utøya, skulder ved skulder med kollegaene fra de andre nødetatene.

Heltemodig innsats

Mannskapene saumfarte brennende bygninger i regjeringskvartalet, samtidig som de hadde denne vissheten om at en bombe nummer to kunne bli detonert når som helst. Dette vet man fra lignende hendelser andre steder i verden.

Som følge av den kritiske granskingen har politiet i etterkant fått tilført langt mer ressurser enn de andre nødetatene.

AMK-sentralene får forhåpentligvis startet utrulling av mer robust og svært tiltrengt teknologi fra høsten 2022.

En av suksessfaktorene i den formidable innsatsen som ble gjort av ambulansetjenesten denne dagen var at dette er mannskaper som er vant til å tenke og handle raskt og selvstendig, og ikke nødvendigvis vente på ordre. Samtidig stilte man seg pent i kø på samleplass når det var påkrevd.

Politiet er trolig litt mer komplisert hierarkisk.

Denne handlekraften fikk vi blant annet høre om da Finn Johansen, leder på samleplass 1 i regjeringskvartalet, fortalte om hvordan han kapret en buss den 22/7 og fikk folk kjørt ned til legevakta. (Du puster for fort på Spotify ca. 23:00).

Eller da Håvard Larsen, innsatsleder helse ved Utøya, som egentlig hadde ferie den dagen, pakket bilen med Less-bårer og tepper, men endte opp med å lede masseevakueringen av skadde.

Han forteller om innsatsen i en episode av Du puster for fort her. (Episode 21.)

To radionett

Det hører også med til historien at Oslotjenesten opererte på Nødnett, mens Vestre Viken fremdeles brukte det gamle helseradionettet, så man kunne ikke kommunisere via samband mellom de to tjenestene som begge var i innsats på samme sted, sammen med både ambulanser fra Innlandet og Østfold.

Helseradionettet fungerte for øvrig ganske dårlig ved Utøya.

Triageringsarbeidet i Oslo var helt utmerket. De alvorlig skadde kom til Ullevål.

Dessverre var det også åtte som det ikke gikk an å redde livet til.

Fagbladet skrev nylig en artikkel om hvordan Liban Mohamud opplevde å måtte legge igjen en død i regjeringskvartalet og prioritere en levende. Han var lærling den gangen.

På Utøya gikk triageringsarbeidet ganske så fort i svingene, og en del alvorlig skadde ble fraktet til Ringerike sykehus. Noen havnet også i Drammen. Disse burde normalt gått rett til Ullevål. Men mange overlevde takket være båtfolkets, politiets, brannfolks, ambulansepersonells – og ikke minst sykehuspersonellets innsats på Ringerike.

Det var hell i uhell at et så lite sykehus hadde brukt tid og penger på traumeteamtrening - Advanced Trauma Life Support, og at de derfor var godt drillet i å håndtere masseskadesituasjoner.

Samtrening, samtrening, samtrening

Det var også et stort fortrinn at lille Norge har et traumemiljø i verdensklasse på Ullevål sykehus.

Måtte det aldri bli splittet.

Den mest autentiske tv-serien om de som var på jobb den 22. juli finner du på NRK her – hovedforfatter Sara Johnsen har gjort god research, det samme har medforfattere og regissør Pål Sletaune og Kjersti Håland.

En svært viktig suksessfaktor inhospitalt både på Ringerike sykehus og Ullevål sykehus var altså satsingen på systematisk traumeteamtrening.

Prehospitalt er en av nyvinningene etter den 22. juli obligatorisk trening på PLIVO (pågående livstruende vold) med de andre nødetatene, helst hvert år, eller annethvert år.

Og den 22/7 har også ført til en viktig diskusjon og grenseoppganger om hvor langt handlingsplikten strekker seg under pågående livstruende vold.

Samtrening er også viktig for å kunne fungere godt sammen ved andre typer oppdrag.

Samtrening burde være obligatorisk i større grad enn det som er tilfellet per i dag. Ved jordraset i Gjerdrum var dette også en viktig forutsetning for å lykkes med oppdraget i en svært kompleks aksjon.

En annen nyvinning er flight following på AMK-sentralene og at det er regionale AMK-sentraler som styrer ambulansehelikoptrene.

Det var ikke lett å koordinere seks ambulansehelikoptre ved Utøya fra diverse ulike sentraler, og det kunne gått galt.

Alt som før?

Da jeg et par dager etter den 22. juli spaserte inn i akuttmottaket på Ullevål for å intervjue leder av traumeavdelingen Tina Gaarder og hennes makker Pål Aksel Næss, var det ikke noe tegn til ekstra vakthold.

I etasjen over lå alvorlig skadde mennesker. Stumpe traumer fra regjeringskvartalet. Fæle penetrerende traumer fra Utøya som måtte reopereres flere ganger på grunn av splintskader fra de ulovlige kulene som var brukt.

For meg var det et tegn på at den tilliten vi har til hverandre i Norge ikke var ødelagt av ett menneskes forvrengte verdensbilde selv om det påførte oss stygge sår.

I kulissene kan jeg også røpe at jeg gråt av sinne og frustrasjon i helse- og omsorgsdepartementets improviserte lokaler på vegne av alle prehospitale mannskaper som var i innsats den 22. juli.

Klønete takk

Ambulanseforum var bedt om å komme fordi helseministeren ville sende en hilsen og takk for innsatsen til alt involvert AMK- og ambulansepersonell.

Da jeg kom ga de uttrykk for at de hadde ombestemt seg: De kunne ikke dra ut og takke mannskapene direkte på grunn av sikkerhet. Min umiddelbare reaksjon var at dette var respektløst mot dem som hadde stått på i den verste hendelsen vi har opplevd i fredstid.

Det viste seg at dette var bullshit, og at helseministeren med flere skulle til Drammen. Oslo hadde fått tilstrekkelig med takk i denne omgang.

Som plaster på såret for mine tårer fikk jeg komme dit og være flue på veggen, men jeg fikk ikke notere hva som ble sagt eller ta bilder av dette møtet.

Ti år etter den 22. juli 2011 henter Ambulanseforum fram en del av artiklene fra den gangen.

Hele utgaven av Ambulanseforum som kom rett i etterkant var viet opplevelsene folk hadde på vakt: Operativ leder i regjeringskvartalet, AMK i Vestre Viken og ambulansepersonell ved Utøya, i luftambulanseavdelingen, på akuttmottaket både på Ullevål og Ringerike.

Dessverre var det 69 som ble drept på Utøya. 77 liv gikk tapt på grunn av en heslig bombe og en grotesk massakre. Over 40 ble alvorlig skadet. Mange ble skadd for livet både fysisk og psykisk fordi de hadde et sosialdemokratisk verdisyn.

I tiårsmarkeringen av bomben i regjeringskvartalet og Utøyamassakren er det tydelig at det norske demokratiet slik vi kjenner det ikke kan tas som en selvfølge om vi ikke forsvarer det kontinuerlig.

En godt fungerende prehospital tjeneste er et viktig fundament for å opprettholde trygghet, tillit, åpenhet og ro i et samfunn.

Da må man også ha nok ressurser til livsviktig trening. Ingen kunne ha forestilt seg scenarioet som utspant seg for ti år siden.

Neste gang er det noe helt annet som skjer.

Vi må aldri glemme. Og vi må være forberedt.