Fagforbundet
Må ta inn over seg virkeligheten i Ambulanse-Norge
Gjennom Senterpartiets representantforslag om å styrke det akuttmedisinske tilbudet utenfor sykehus og sikre forsvarlig luftambulansetjenester, gis det ikke lengre noen mulighet til å dekke seg bak at vi ikke visste eller å ikke ta nødvendige grep.
Fra Fagforbundets bilag nr. 5 i Ambulanseforum 2018.
Krever handling fra Stortinget og Regjeringen
Den virkelighetsbeskrivelse som gis i forslaget, som også burde vært kjent gjennom media, plasserer ansvaret på helseminister Høie's skuldre.
Fagforbundet har avgitt en egen høringsuttalelse til dette representantforslaget. Fagforbundet er enig i den bakgrunnsbeskrivelsen representantene gir for forslaget: Det er bekymringsfullt å se at det akuttmedisinske tilbudet blir svekket og at vi får stadig større geografiske ulikheter.
Flere plasser i landet har akuttmedisinsk beredskap blitt redusert, ambulansestasjoner nedlagt eller den generelle beredskapen redusert.
I de fleste kommuner i landetkommer ikke ambulansen innen de veiledende tidsfristersom er satt. Dette skjer samtidig som kommuner blir større og helsetilbud blir sentralisert.
I tråd med SSB's demografiske framskrivning, rapport 2017/32, så er det et utviklingstrekk at befolkningssammensetningen i utkantstrøk blir stadig eldre.
Vi vet at dette også øker etterspørselen etter helsetjenester. Dette blir det også henvist til i SSBs rapport som viser at omsorgsbyrden er langt høyere i små utkantkommuner enn i tettbygde strøk.
I undersøkelse fra Trøndelag rykker ambulansen for sent ut til 40 av 48 kommuner. I enkelte kommuner er responstiden nærmere en time. På Senja er forslaget å legge ned to ambulansestasjoner.
Veiledende responstidsmål brytes både i by og utkant-strøk.
Universitetssykehuset Nord-Norge står for denne endringen, og begrunner dette med at nye nasjonale krav til kompetanse nødvendiggjør dette.
Det er vanskelig å se for seg at kompetanse og kvalitet øker ved å ta bort et tilbud. Det blir vist til at det på lang sikt er et spørsmål om å spare penger.
Fagforbundet registrerer at dette er en generell nasjonal utvikling. Som svar på dette fra enkelte helseledere uttales at man må gå bort i fra responstidsmålinger.
Vi ser på dette som en alt for lettvint tilnærming. Skal man ha og utvikle andre kvalitetsmål, så må de inneholde den samme kvalitet eller bedre enn det som fravikes.
At man utprøver modeller med kommunale tjenester ser vi som riktig. Men det må også her ligge inn kvalitetsmål på høyde med hva nåværende prehospitale tjenester kan tilby.
Det å tilby tjenester basert på akutthjelpere og tilfeldig annet helsepersonell kan ikke Fagforbundet se som kvalitetsmessig godt nok.
Mens vi venter på ambulansen
Som det heter fra Norsk Luftambulanses opplæring av akutthjelpere «Mens vi venter på ambulansen». Det heter ikke at den ikke skal komme, eller komme senere.
Rask respons i forhold til akutthjelp er riktig. Generell styrking av befolkningens førstehjelpskunnskap er også viktig. Men dette alene bidrar ikke til at ambulansen kommer raskere.
Eksempelvis ved en komplisert fødsel vil ikke rask akutthjelp være nok og inngir ikke noen trygghet i befolkningen.
Vi vil også vise til helsemyndighetenes kampanje vedrørende hjerneslag. Det hjelper lite å respondere raskt og ringe 113 når det tar tid før ambulansen er der. Det hjelper heller ikke syke barn på Senja.
Fagforbundet har til nå vært tilbakeholden i forhold til kravet om responstid med bakgrunn i at dette kan være en av flere indikatorer på kvalitet.
Med bakgrunn i utviklingen så kan det være grunn til å trekke frem dette virkemidlet. Viser at det som til nå er foreslått ikke er dekkende for kravet til kvalitet.
I krav til ny opplæringsmodell til ambulansefaget ligger det inne å utvide faget fra fire til fem år. Dette skjer med bakgrunn i at kravene til tjenesten og de muligheter som ligger i tjenesten har blitt større.
Det å svare dette opp med å overlate tjenestetilbudet til personell med lavere kompetanse er å tilby innbyggere i utkantstrøk et langt dårligere tilbud enn hva som kan forventes i tettbygde strøk.
Uansett argumentasjon kan vi ikke akseptere et todelt helsevesen.
Representantforslaget peker på Akuttutvalget (NOU2015:17). Fagforbundet har vist til i flere sammenhenger at utredningen burde vært lagt fram for Stortinget i en egenmelding, og ikke blitt brukt av helseministeren i fragmenterttilstand når dette har passet best.
Akuttutvalget i NOU 2015:17 foreslo at offentlig drift av den operative delen av luftambulansetjenesten må utredes, og at de regionale helseforetakene må sikre at planlegging og utvikling av luftambulansetjenesten inngår som en integrert del av helseforetakets øvrige ambulansetjeneste.
I tillegg bør dette også gjelde båtambulansetjenesten. Fagforbundet støtter representantforslaget på dette punktet.
Vi vil også få vise til at det fremdeles er bilambulansetjenester som ikke drives av helseforetak.
Fagforbundet anser at disse tjenestene er en del av helseforetakenes kjernevirksomhet og ikke må driftes av private.
Ønsker nasjonal plan for de akuttmedisinske tjenestene
Fagforbundet har etterlyst i flere anledninger, sist i forbindelse med høring vedrørende statsbudsjettet, en samlet nasjonal plan for de akuttmedisinske tjenestene.
Slik det i dag framstilles er det vanskelig å lese hvilke ressurser som forefinnes og hvilken beredskap vi har.
Det er Fagforbundets syn at det må utarbeides en nasjonal plan for alle de akuttmedisinske tjenestene.
Dette innebefattet kommunale ressurser, akuttsykehusfunksjoner, lokalmedisinske senter, alle former for transporttjenester, kompetanse forhold, frivillige tjenester med mer.
Inn under dette bør også tilbudet til fødende ligge. En slik plan bør være rullerende og forelegges Stortinget regelmessig.
Befolkningens opplevelse av utrygghet er reell. Denne kan vi ikke overprøve.
Samhandlingsreformens samhandlingsavtale delavtale 11, kunne vært et viktig dokument i forholdet mellom kommuner og helseforetak.
Ut i fra våre erfaringer fungerer ikke disse avtalene godt nok når det gjelder de fleste kommuner og foretak.
De er ikke utformet på en slik måte at den gir noen god beskrivelse av tilgjengelige ressurser og dette igjen bidrar til at man ikke har den oversikt som trengs for god planlegging og riktig ansvarsfordeling.
Nasjonale prosedyrer for nødetatenes samvirke ved livstruende vold (PLIVO) er innført. I forbindelse med høringen pekte Fagforbundet på nødvendigheten av å tilføre nok ressurser til øvelser og nødvendig utstyr.
Vi har registrert at dette i liten grad har skjedd. Oppfølging med samvirke- og responstidsøvelser er nødvendig for å sikre mannskapenes liv og helse, og for at nødetatene skal kunne få utført det som samfunnet forventer.
Gjennom innføringen av politireformen, sentralisering i kommunene og en svekket prehospital tjeneste, vil det være nødvendig med en økt oppmerksomhet på dette området.
Det skal ikke være bostedsadresse og økonomi som skal være avgjørende for om du mottar et livreddende tilbud eller ikke.
Fagforbundet mener at det bør tillegges sentrale myndigheter så raskt som mulig å kartlegge ressursbehovet.
Spesielt vil en henlede oppmerksomheten på de områder av landet med store avstander og få ressurser å spille på.
Per i dag forefinnes ikke nødvendig økonomiske ressurser som kan frigjøres til denne type virksomhet. Befolkningens opplevelse av utrygghet er reell.
Denne kan vi ikke overprøve. Ambulansetjenesten handler om trygghet i hverdagen.
At man vet at man kan bli tatt hånd om av en god kvalitativ tjeneste når ulykken er ute eller man er i en situasjon som fødende.
