Fra Fagforbundets bilag nr. 2 i Ambulanseforum 2019

Ambulansefaget har vært i en rivende utvikling de senere årene og har gått fra å være en bijobb for de som var «gode til å kjøre fort», til nå å være en helprofesjonell tjeneste med høy faglig kompetanse.

Yrket ble et fag på videregående skole for første gang i 1996, og da ble det en egen yrkesutdanning med fagbrev. Etterhvert fikk vi egen autorisasjon.

Allerede i 2003 ble det startet en paramedic videreutdanning på høgskolenivå (60 stp.) for de som hadde fagbrev og minimum to års fartstid. Siden den gang har flere hundre fagarbeidere tilegnet seg denne videreutdanningen.

I mitt fylke Østfold har snart opp mot halvparten av de fast ansatte i tjenesten slik kompetanse. Men forskjellene er store i vårt langstrakte land og alle har ikke fått den samme muligheten til videreutdanning.

De siste årene har mye skjedd; Oslo startet landets førstebachelorutdanning i paramedisin (180 stp.) høsten 2014.

Det tredje kullet uteksamineres nå til sommeren. Flere høgskoler har kommet etter og enda flere jobber med å etablere en slik utdanning

I tillegg er Skandinavias første masterutdanning i prehospital akuttmedisin startet ved Universitet i Stavanger.

Det første kullet leverte masteroppgavene sine våren 2018.

I høst ble det for første gang utlyst doktorgradsstipend for ambulansepersonell. I tillegg blir ambulansefaget på videregående skole endret, slik at det nå ser ut til å kunne bli et femårig løp for å kunne møte nye krav.

Til tross for at det nå er etablert flere bachelorutdanninger i paramedisin i tillegg til fagarbeiderne, finnes det få sentrale føringer for hvordan de forskjellige utdanningene skal nyttiggjøres i de prehospitale tjenestene fremover.

Vi ser også ulik praksis og strategi i helseforetakene. Akuttforskriften beskriver følgende krav til bemanning og kompetanse: «Ambulansebiler som yter ambulansetjenester skal være bemannet med minst to personer, hvorav minst én skal ha autorisasjon som ambulansearbeider.

Der det er bare én ambulansearbeider, må den andre personen ha autorisasjon eller lisens som helsepersonell og nødvendig ambulansefaglig kompetanse.

Begge personene skal ha førerkort for kjøretøy-klassen og kompetansebevis for førere av utrykningskjøretøy.» (Det er gitt noen unntak i en utvidet overgangsordning)

Utfordringen nå er at man har et veldig variert utdanningsnivå hos de med autorisasjon som ambulansearbeider. Fagarbeider, nasjonal paramedic (60 stp.) og bachelor paramedic (180 stp.).

I tillegg jobber også flere andre typer helsepersonell i tjenesten. Alt dette uten at det foreligger noen overordnet plan for hvordan kompetansen skal nyttes i tiden fremover.

Det er derfor slik at stort sett alle gjør den samme jobben og innehar autorisasjon som ambulansearbeider, til tross for varierende formalkompetanse.

Jeg er bekymret for at vi fremover vil kunne få en «elite» bestående av de som har bachelor, samt kanskje de som var så heldige å få muligheten til videreutdanning som nasjonal paramedic (60 stp.) før tilbudet ble nedlagt, og at fagarbeidere vil kunne stå igjen som tapere når det gjelder lønns- og kompetanseutvikling.

Det er derfor gledelig å se at Fagforbundet nå er med i en arbeidsgruppe sammen med Norsk sykepleierforbund og Delta for å kartlegge utfordringsbildet og legge en plan for hvordan en skal møte den nye hverdagen.

Vi som jobber i prehospitale tjenester må derfor ta eierskap til prosessen knyttet til fremtidens ambulansetjeneste, dette gjør vi best ved å lokalt lytte til medlemmene og deretter spille dette inn linjevei.

Jeg er veldig glad for å se Fagforbundets tillitsvalgte nasjonalt mobilisere for å sikre at ikke medlemmene som allerede er i yrket blir «spilt ut på sidelinjen», men at de skal være endel av fremtidens tjeneste.

Noen av spørsmålene vi bør stille oss er:

Det er derfor gledelig å se at yrkesseksjonen tar styring og jobber med å lage et grunnlag for en enda bedre politikk og ny utforming av den prehospitale tjenesten til beste for våre medlemmer og de som trenger hjelp, uavhengig av bosted.

Min oppfordring er at alle våre medlemmer og tillitsvalgte tar eierskap til utfordringene vi står ovenfor og spiller inn erfaringer, synspunkter og meninger til yrkesseksjonen og prehospital faggruppe.

Slik får de best mulig situasjonsbilde når de skal jobbe videre med dette i arbeidsgruppen og mot styrende myndigheter.

Fremtiden ligger nemlig nå i våre hender.