Fagforbundet
Ansatte i nødetatene øver ikke nok på å møte vold og terror
Paramedic Håvard Larsen var sentral under redningsaksjonen 22. juli 2011. Ti år etter landets verste terroraksjon, er han fortsatt urolig.
– Det største vi hadde øvd på før 22. juli var bussulykke, sier paramedic Håvard Larsen i et intervju til Fagbladet der han kritiserer mangelen på trening på større hendelser.
Han er ikke sikker på om politiet, brannvesenet og ambulansepersonell er godt nok trent til å samhandle under en stor og kaotisk voldshendelse.
– Jeg skulle ønske jeg kunne svare entydig ja, svarer Larsen.
Selv om mye har skjedd på beredskapsfronten i løpet av de ti årene som har gått siden terroren mot Regjeringskvartalet og Utøya, mener han det fortsatt ikke øves nok.
Han peker spesifikt på treningen på PLIVO, som står for pågående livstruende vold.
Prosedyren beskriver hvordan politi, helse, samt brann og redning skal samhandle om de møter et eller flere mennesker som truer med eller utøver vold.
– Akkurat det har blitt litt bedre i etterkant, med de såkalte PLIVO-øvelsene vi har sammen med politi og brann, men jeg skulle ønske det hadde skjedd mer: Mer samtrening, mer helhetlig beredskapstenkning, mer øving, sier han.
Han mener at de største endringene etter 22. juli har skjedd «høyt oppe i systemene», hvor planverket lages.
– Men hos oss som holder i brannslanger og bærer bårer, har det ikke skjedd så forferdelig mye, sier Larsen.
Det største vi hadde øvd på før 22. juli var bussulykke. Hadde vi foreslått en sånn øvelse uka før, så hadde vi blitt ledd av, så usannsynlig var det.
– I og med at man alltid må opprettholde daglig drift, blir sånne øvelser alltid begrenset, både i forhold til hva man øver på og hvor langt man drar det, sier Larsen til Fagbladet.
– Burde ha trent årlig
For mange er PLIVO-øvelsene deres eneste fysiske trening på å møte større hendelser.
Hver ambulansestasjon skal øve på instruksen hvert år, sammen med brann og redning og politi.
Men fordi det er vanskelig å ta ut alt personell til hver øvelse, er det akseptert at bare en tredjedel av de ansatte tas ut på øvelse hvert år.
For enkeltpersoner kan det gå flere år mellom hver gang, sier han.
Håvard Larsen er selv regional PLIVO-instruktør, det vil si han har i oppgave å trene andre instruktører, samt å se til at treningene følger malen.
I tillegg til å være en regel for samhandling, innebærer PLIVO også at den som kommer først til stedet, skal kunne gjøre egne tiltak for å stanse volden uten å nødvendigvis vente på forsterkninger.
I praksis betyr det at også ansatte innen ambulansetjenesten og brann og redning skal være rustet til å stanse en bevæpnet voldsutøver.
– PLIVO er en veldig krevende prosedyre å øve på. Man skal jo øve inn en refleks på å gjøre det man egentlig ikke vil gjøre. I en ideell verden skulle vi øvd på dette minst en gang i året, sier han.
Noe skyldes covid
Politidirektoratet er blitt forelagt kritikken fra Larsen. I en epost svarer seksjonssjef Elisabeth Rise slik:
«Politidirektoratet ser at samtlige distrikter har gjennomført påkrevd trening årlig siden 2015. Vi ser også at enkelte distrikt involverer sivile aktører i øvelser for å dele kunnskap og erfaring med for eksempel sivile vaktselskap, skoler, kommuner og kjøpesentre.»
Hun fremhever også at PLIVO-øvelser ikke er de eneste øvelsene hvor det øves på kriser og akutte situasjoner.
Spesielt øves det mye sammen med Forsvaret. At det har vært øvd mindre akkurat de siste årene, skyldes også at flere distrikter har nedprioritert øving av koronahensyn.
