Dette forteller Sundland i et intervju til Tidsskriftet Sykepleien.

Anestesisykepleier og ambulansesjef Erlend Sundland har sett ambulansetjenesten utvikle seg fra privat drevet transportfirma til offentlig spesialisert helsetjeneste. Han har sekken full av yrkeshistorie når han nå blir pensjonist.

– Jeg har stått som ambulansearbeider i veikanten i Irak med hardt skadede pasienter og kjent hvor alene og fryktelig naken du føler deg da. Det er ikke som på sykehus, hvor du har 20 kolleger i ryggen, sier Erlend Sundland (66).

Han er anestesisykepleier og har jobbet som avdelingssjef for ambulansetjenesten ved St. Olavs hospital i over 23 år, siden januar 1998, da det het Regionsykehuset i Trondheim (RiT).

Første april går Sundland av med AFP, så Sykepleien benytter sjansen til å få noen ord med mannen før han gir seg pensjonisttilværelsen og barnebarna i vold.

Anestesisykepleieren mener opplevelsene fra FN-tjenesten i Irak i 1991 har vært gode å ha med seg i ryggmargen, selv om jobben som avdelingssjef stort sett handler om å delta på møter og atter møter.

– Det ansvaret du har alene som ambulansearbeider, er noe jeg tror NSF ikke har tenkt godt nok på når de mener det er så kort vei fra sykepleier til ambulansearbeider. Som ambulansearbeider må du være handlekraftig og kan ikke spekulere så lenge før du gjør noe, sier han.

Sundland tok over som sjef i ambulansetjenesten i 1998 etter ei som var utdannet sekretær. Oppgaven var da å holde oversikt over utbetalinger i henhold til kontrakt.

– Jeg har vært med på en brytningstid for ambulansefaget. Jobben min har gått fra å være en slags regnskapsfører til å lede et eget medisinsk fag, sier han og forklarer:

– Før var det ikke uvanlig at firma som drev ambulansetjenesten, gikk i arv fra far til sønn. Fylkeskommunen inngikk kontrakter med fem års varighet. Det var sett på som en rein transporttjeneste. Turnus besto mest av hjemmevakt og de måtte ha over 100 timer i uka for å kunne ha en normal lønn. De var helsevesenets leilendinger, hevder Sundland.

– Når ble ambulansepersonellet helsepersonell?

– Ikke før i 1999. Da fikk de offentlig godkjenning. Tidligere på 90-tallet kom en utredning om hvor utdanningen skulle høre til. Høringen om ambulansetjenesten gikk faktisk til Samferdselsdepartementet.

– Når begynte forandringen for ambulansepersonellet på RiT?

– Den begynte så smått i 1994/95. Ambulansepersonell fikk gi morfin, og noen av bilene fikk hjertestarter. Siden sykehusene ble drevet av fylkeskommunene, ble det mye hestehandel mellom de ulike politiske partiene. Det ambulansen kunne tilby, var derfor avhengig av hvor mye penger som ble forhandlet frem mellom partiene.

– Det var ikke før en god stund etter at helseforetaksmodellen ble innført i 2002, at sykehusene begynte å skjønne at det kunne være lurt at ambulansetjenesten skulle være fagstyrt, hevder Sundland.

Han så ingen i helsevesenet med så dårlige arbeidsforhold som ambulansepersonellet.

– Jeg husker de hadde noen fluktstoler å sitte på i garasjen på dagtid. Det var elendig.

Da St. Olavs hospital gikk over til å hente inn ambulansetjenesten via anbudsrunder, ble det en bedring for hver anbudsrunde.

– Men den store endringen kom da vi tok over selv, og det ble offentlig drift i 2013. Da ble både arbeids- og lønnsforholdene bedre, og ambulansepersonellet kom inn i KLP.

Les hele intervjuet i Tidsskriftet Sykepleien.