Medieklipp

Prosjekt Oppfølging av førstehjelper.

Oppfølging av førstehjelpere: – Helsevesenet må rydde opp etter seg

Da Conrad Bjørshol så to kvinner stå igjen mens ambulansen hastet avgårde tenkte han at de to som hadde gjort en innsats også måtte tas vare på.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg hadde vakt på luftambulansen. Vi rykket ut til en mann med hjertestans som hadde vært på handletur på et kjøpesenter. To kvinner kom til og hjalp til.

Den ene ringte 113, den andre begynte med brystkompresjoner og munn-til-munn metoden. Vi hadde ikke nubbesjans til å snakke med dem som hjalp til, siden pasienten måtte fraktes raskt til sykehuset.

Vi fikk ikke engang ryddet før vi hastet av gårde. Elektroder lå igjen på bakken, sier Conrad Bjørshol, seniorforsker og fagrådsleder i Sammen redder vi liv i et intervju til Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon (NSO).

Bjørshol sier at mange av dem som hjelper til ringer til sykehuset etterpå og spør hvordan det gikk med den personen de for eksempel hjalp på torget som falt om.

– Da får de beskjed om at sykehuset har taushetsplikt, og at de ikke kan si noe om utfallet. Det oppleves som urettferdig for de som har gjort en kjempeinnsats for å redde livet til vedkommende.

Livssjokk

Mannen med hjertestans på parkeringen på kjøpesenteret ble utskrevet og var i god form etter hendelsen. Men det fikk jo aldri de to hjelperne hans vite.

– De to kvinnene gjorde veldig bra arbeid. Det må ha vært et livssjokk for dem. Ingen snakket med dem etterpå.

Jeg forsøkte å få tak i de to, men jeg vet ikke den dag i dag hvem de var. Vi hadde ikke rutine for å kontakte førstehjelpere den gangen.

Politiet dukket jo opp på stedet, men de er der for å etterforske unaturlige dødsfall. De forlot stedet etter kort tid.

Det var ikke noe eksepsjonelt dette her for oss som arbeider i denne bransjen. Det var to vanlige mennesker som opplevde en helt «vanlig» hjertestans.

Men for førstehjelperne var det langt fra en «vanlig» dag, sier Bjørshol.

Verste dagen i livet

Han og kollega Wenche Mathisen som arbeidet på Stavanger Universitetssykehus snakket om det store behovet for å ta seg av de som yter førstehjelp.

Mathisen jobbet den gang som registrar i det nasjonale hjertestansregisteret, og ble inspirert av denne hendelsen til å finne ut hvilke opplevelser førstehjelperne satt igjen med.

Mathisen gikk derfor inn i forskning og skrev en doktorgrad om temaet der hennes forskning ble publisert i det anerkjente tidsskriftet BMJ Open.

Mathisen intervjuet 20 personer som hadde utført lunge- og hjerteredning.

Mange sa at det var verste dagen i livet deres, selv om pasientene i denne studien stort sett var overlevere. Helsevesenet ber den norske befolkningen ringe til 113 når de kommer over alvorlig syke og 113 instruerer folk i førstehjelp for å prøve å redde liv.

Vi i helsevesenet har bidratt til at folk som hjelper til får traumer. Det skulle bare mangle at ikke helsevesenet rydder opp etter seg, sier Bjørshol.

Vanskelig å vurdere pusten

I årevis har han jobbet for å etablere samtalehjelpen som nå tilbys av Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest (RAKOS) som holder til i Stavanger.

Oppfølging av førstehjelpere er et delprosjekt i Helsedirektoratets nasjonale førstehjelpssatsing «Sammen redder vi liv».

– Folk flest er ofte ikke i stand til å forstå når en pasient faktisk har hjertestans. Det er vanskelig å vurdere pusten.

Dette er også vanskelig å trene på. 90 prosent av all hjerte- og lungeredning startes ikke av førstehjelperen alene, men i dialog med 113.

Derfor bør denne vurderingen overlates til profesjonelle på 113. Er en person bevisstløs trenger man uansett hjelp fra helsepersonell som kommer med ambulansen, sier Bjørshol.

Innsatsen skal ikke analyseres

Bjørshol vil at ambulanser i alle helseforetak i Norge kan dele ut et visittkortet med informasjon om hjelpen vi kan gi for førstehjelpere.

Han jobber for at når en ringer 113 så får en tekstmelding tilbake med kontaktinformasjon til «Oppfølging av førstehjelpere».

Til nå er det bare Stavanger og Gjøvik som har fysisk tilbud om oppfølging, men vi tilbyr oppfølging til hele landet via telefon eller Teams.

Flere helseforetak planlegger snarlig oppstart, og flere 113-sentraler og ambulansetjenester informerer om tilbudet.

– Førstehjelpere må få en anerkjennelse for innsatsen. Mange trenger en bekreftelse på jobben de har gjort. De trenger debrief fordi det er sterke sanseinntrykk.

For mange oppleves dette som den verste dagen i sitt liv. Vi må fjerne skyld og skam for den som prøver å hjelpe.

De som hjelper forsøker så godt de kan. 5 av 6 hjertestanspasienter dør, også med profesjonell hjelp. Det er derfor destruktivt for førstehjelpere å føle at det var deres skyld at en person med hjertestans døde.

Vi må sørge for at førstehjelpere opplever mestring på tross av en tøff opplevelse, sier Bjørshol.

Han understreker med å si at førstehjelpere ikke skal være redde for at innsatsen de gjorde skal analyseres for å finne ut om de gjorde feil.

Les hele saken og finn forskningen til Wenche Mathisen på nettsidene til NSO.

Powered by Labrador CMS