Av Anna Moe Øvstebø, prosjektleder for Oppfølging av førstehjelpere, og Conrad Bjørshol, overlege i anestesi og seniorforsker ved RAKOS.

Tilbudet gjelder for både lekfolk, helsepersonell som utfører førstehjelp utenfor arbeidstiden og akutthjelpere.

Til nå har dette tilbudet kun vært innenfor Helse Stavanger sitt opptaksområde. Nå har vi derimot utvidet og kan følge opp førstehjelpere fra hele landet.

Førstehjelpertelefon har telefonnummer 903 66 529.

Tilbudet startet opp i november 2020 og driftes av Regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse Vest (RAKOS).

RAKOS arbeider med å utvikle, forene og spre kompetanse for en bedre akuttmedisinsk tjeneste i Helse Vest, og er tilknyttet Helse Stavanger.

RAKOS samarbeider med den nasjonale dugnaden «Sammen redder vi liv» og Helsedirektoratet om dette oppfølgingstilbudet.

Ved oppstart var oppfølgingen av førstehjelpere et tilbud innen Helse Stavanger sitt opptaksområde. Nå har vi imidlertid utvidet og kan tilby oppfølging til førstehjelpere fra hele Norge.

Vi har kontorer i Stavanger, men vi kan tilby oppfølging via telefon eller Teams for førstehjelpere som bor langt unna og ikke ønsker å reise. Dette er likevel en midlertidig løsning.

Vi arbeider med å utvide tilbudet til alle helseforetakene i landet med tilhørende lokale kontorer.

Det anslås at omtrent 7000 personer i Norge utfører hjerte- og lungeredning (HLR) eller ringer 113 ved hjertestans hvert år (1).

Det å utføre HLR kan være en tøff påkjenning, særlig for lekfolk som ikke har helsefaglig bakgrunn. Når ambulansen har kjørt kan førstehjelpere ofte stå igjen med mange tanker og spørsmål.

Tidligere forskning har vist at en slik hendelse kan prege førstehjelperen i lang tid etterpå.

Mange sliter med skyldfølelse fordi de tror de har gitt utilstrekkelig HLR, og mange er urolige for hvordan det gikk med pasienten uten mulighet for å innhente informasjon.

De kan også oppleve søvnvansker, flashbacks, vekttap, angst, konsentrasjonsvansker, redusert arbeidskapasitet og mye mer. Dette ble påvist i en studie utført ved Helse Stavanger av Mathiesen og Bjørshol et al (2).

Etter å ha deltatt i en hjertestanshendelse har det tidligere ikke vært noen steder førstehjelperen kan henvende seg for å få hjelp til å bearbeide opplevelsen. Dette gjør vi nå noe med.

Oppfølgingen tilbys personer som har vært til stede eller ytt førstehjelp til en bevisstløs person.

Dette vil da ofte være hjertestanshendelser, men også alvorlige ulykker. Tilbudet gis til både lekfolk, helsepersonell som utfører førstehjelp utenfor arbeidstiden og akutthjelpere.

Tilbudet består av en samtale med erfarent helsepersonell. Her gjennomgår vi hendelsen sammen og førstehjelperen kan få svar på eventuelle medisinske og tekniske spørsmål.

Dette tilsvarer på mange måter en debrifing, slik som helsepersonell selv benytter seg av regelmessig. Vi gir imidlertid ikke informasjon om den konkrete hendelsen eller den konkrete pasienten.

Alle spørsmål besvares på et generelt grunnlag.

Unntaket er informasjon om pasienten har overlevd eller ikke. Dette krever innhenting av samtykke fra pasienten eller pasientens pårørende. Videre gis det informasjon om smittetesting ved behov.

Vi innhenter også tilbakemeldinger fra førstehjelperen om deres opplevelse av det å utføre førstehjelp og deres opplevelse av de prehospitale tjenestene.

Selv om dette oppfølgingstilbudet er relativt nytt har vi rukket å følge opp flere førstehjelpere og gjort oss litt erfaringer.

Sterke sanseinntrykk er blant noe av det som går igjen hos mange førstehjelperene. Det kan være lukter, smaker, lyder, berøring og/eller synsinntrykk fra hendelsen som er særlig fremtredende. De kan gjenoppleve hendelsen gjennom disse sanseinntrykkene, noe som er vanlig for mennesker som har opplevd traumer (3).

Mange sliter med skyldfølelse og klandrer seg selv for å ikke ha gitt tilstrekkelig førstehjelp.

Mange grubler gjerne også på medisinske spørsmål. Det har vært mer medisinske spørsmål enn det vi forventet på forhånd, tross at flertallet ikke har hatt noen form for helsefaglig bakgrunn.

Flertallet av førstehjelperene som vi har snakket med har vært pårørende.

Dette er naturlig da to av tre hjertestans skjer i hjemmet (1).

For de som ikke var pårørende, var bekymring rundt utfall vært et stort tema. Søvnvansker er også noe som har gått igjen hos de fleste førstehjelperene.

Ellers har det vært stor variasjon i alder og en jevn kjønnsfordeling på dem som har vært inne til samtale. Det som har vært særlig interessant, er at tidspunkt fra førstehjelpshendelsen har variert i stor grad.

Det har vært førstehjelpere fra helt ferske hendelser til hendelser for over 30 år siden.

Selv om dette er foreløpige erfaringer kan det tyde på at det å være førstehjelper er noe som kan gi store psykiske belastninger, som også kan vedvare over lang tid. Dette stemmer også med forskningen til Mathiesen og Bjørshol et al (2).

Vårt inntrykk er også at en slik samtale er nok for de fleste førstehjelpere og at det ikke er behov for videre henvisning eller behandling.

Dersom noen førstehjelpere viser tegn til sykdom som følge av hendelsen (angst, depresjon, selvmordstanker e.l.) henvises de til det øvrige behandlingsapparatet for diagnose og behandling.

Det vil også gjøres forskning på førstehjelpere som deltar i dette oppfølgingstilbudet.

Forskningen vil prøve å avdekke hvor stort behov det er for tilbudet og hvilken effekt tilbudet har hatt på førstehjelperen.