Forskriftsfesting av responstider: En medalje uten bakside?

Fra Fagforbundets bilag nr. 4 i Ambulanseforum 2019.

Situasjonen er også endret i Stortinget da det etter landsmøtevedtaket til Arbeiderpartiet i vår i teorien foreligger et politisk flertall for å forskriftsfeste krav til responstid for nødetatene.

Jeg er skeptisk til om vi i de prehospitale tjenestene og Fagforbundet ukritisk skal «klappe inn» krav til responstider. Det kan nemlig vise seg at medaljen har en bakside vi bør ha reflektert litt over først.

Krav til responstid vil i mine øyne ikke nødvendigvis være noen garanti for økt kvalitet til innbyggerne, settes det ikke krav til hvilke type ressurser som skal være på plass innen tidsfristen er det verdiløst.

Ambulansefaget er i en rivende utvikling

Økt bruk av «enreddere»

Skal krav til responstid ha en reell effekt må det være snakk om krav til når en fullverdig ambulanseressurs med forskriftsmessig kompetanse er fremme og da primært en bilambulanse.

Hvis dette ikke beskrives i forskriften, vil det fort kunne etableres en tjeneste og et tilbud som utvikles og designes for å «stoppe klokken», noe som kan føre til en økning i bruk av enreddere, førstehjelpere, kommunehelsetjenesten, etc.

På den måten forringes den eksisterende bilambulansetjenesten drevet av spesialisthelsetjenesten.

Det hjelper lite med en enredder-ressurs eller førstehjelper innen 12 minutter om pasienten har hjerneslag eller en indre blødning og trenger umiddelbar transport til sykehus.

Det er derfor viktig at «grunnstammen» i ambulanseberedskapen fortsatt skal bestå av bilambulanser nært der folk bor.

Fokuset på responstid gjør at vi allerede nå ser en utvikling i enkelte regioner hvor personellet sitter mer og mer av vakten i ambulansen.

Ressursene flyttes ut til beredskapspunkt, «satellitt-stasjoner» og «på hjul», det er dokumentert at dette gir bedre responstid men det er lite forskning på hvordan dette påvirker arbeidsmiljø, faglig utvikling, kompetansedeling, pasientsikkerhet, fysisk helse, osv.

Responstid-debatten – hvor står Fagforbundet?

Varselropene fra ansatte knyttet til konsekvensene av slik organisering har allerede begynt å komme og vi i Fagforbundet må følge dette opp tett videre, samt belyse problemstillingene når det snakkes varmt om krav til responstid og etablering av beredskapspunkter.

Vi bør videre være skeptiske til at responstid per nå ser ut til å være omtrent eneste kvalitetsindikatoren det fokuseres på for prehospitale tjenester.

Det ensidige fokuset på responstid må opphøre

Fremover må det jobbes for å etablere flere kvalitetsindikatorer som går på kvalitet, kompetanse, pasientsikkerhet, arbeidsmiljø, overlevelse, etc.

Så er det selve «rosinen i pølsa»; hvem skal ta regningen for innføring av krav til responstid? Helseforetakene og de prehospitale tjenestene står allerede i en krevende situasjon med underfinansiering til tross for stadig økt aktivitet.

Når vi ser framskrivning i antall ambulanseoppdrag for årene som kommer, er det lite som tyder på at det blir mindre krevende tider.

Det er derfor totalt uforsvarlig av politikerne å forskriftsfeste krav til responstid om ikke det øremerkes store summer til økt ambulanseberedskap.

Virkeligheten ser ikke ut til å være så rosenrød som enkelte ønsker å fremstille den som, så budskapet er at vi nå må følge med i timen å ikke bare blindt heie frem forskriftsfesting av responstid.

Allerede nå må vi tørre å snakke om hvilke konsekvenser og kostnader en innføring av krav til responstid vil få både for ansatte og helseforetakene, så ikke vi blir sittende der på et beredskapspunkt utbrent og alene med skjegget i postkassen.

Samhold gir styrke!