Dette sier Lars Veriede, tillitsvalgt for Fagforbundets AMK- og ambulansearbeidere i Agder til Agderposten.

– Når vi har rykket ut til den samme pasienten to-tre ganger på samme vakt fordi vedkommende sier hen vil ta livet sitt, blir det en holdningsslitasje. Det er gjerne de svakeste pasientene det gjelder, som faller mellom to stoler og ender opp med å redusere beredskapen i området, sier Veriede.

Mange pasienter som ambulansearbeiderne mener trenger hjelp, blir etterlatt på utrykningsadressen etter tilsyn og avklaring med lege pr. telefon. Eller så tas de med til legevakt hvor de gjerne er ute igjen etter få minutter, ringer 113 på nytt og får nok et besøk av ambulansetjenesten.

– En evig runddans, som fra et ambulansefaglig perspektiv oppleves som både pasientfiendtlig, utmattende og unødvendig i et av verdens rikeste land, sier Vereide.

Nå roper han og kollegene på hjelp, på pasientenes, og egne vegne.

– Både politi, AMK og ambulansene havner i en skvis, fordi det ikke finnes et lavterskeltilbud innen psykiatri, som sikrer at de med psykiatriske problemer får hjelp med en gang. Det de tilbys i dag, er en samtale med en sykepleier neste tirsdag, sier Knut Tveiten, pensjonert ambulansearbeider og leder av Helsepartiet i Arendal.

Han mener problemene startet da de store psykiatriske sykehusene forsvant på 80-tallet og vi fikk det han kaller byråkrati-løsninger for de pasientene som sliter med både medisinske og psykiske problemer.

Vereide forteller om uverdige scener som kan utspille seg, bak i ambulansen:

– Jeg husker en pasient som virket psykotisk og uten mulighet til å ta vare på seg selv. Naboene ringte og vi tok henne med, naken på senga bak i ambulansen. Vi måtte bare kjøre runder i Arendal i to timer før vi fikk plass til henne på psykiatrisk avdeling, til tross for at fastlegen anbefalte innleggelse og hun var i et behandlingsforløp. Det er trist, sier Vereide.

Han understreker at akutt psykisk syke som ikke har vært gjennom systemet før, som regel får hjelp med en gang. Den vanskelige gruppen pasienter er ofte psykisk syke, som gjerne i tillegg har alvorlige underliggende sykdommer. På toppen av dette har mange også med store rusproblemer.

– Disse pasientene er på mange måter de mest sårbare i samfunnet og ambulansetjenesten rykker ut, ofte flere ganger i døgnet til de samme, som innad i psykiatrien har blitt beskrevet som direkte antiterapeutisk og dessverre sjelden fører med seg annet enn en velferdssjekk, uten at vi har noe å tilby i den andre enden, sier Vereide.

– Kanskje vi må få en lovendring som gjør det mulig for mennesker uten selvinnsikt i egen helse å få behandling. Tvangsbruk er ikke greit, men kanskje nødvendig innimellom, sier Vereide.

I Norge er det et uttalt politisk ønske om å redusere tvang innen psykisk helsevern.

Les mer om saken i Agderposten.