Helseforetaksmodellen (heretter HFM), bygd på konkurranse og effektivitets-pisk er en pasientfiendtlig modell.

I 1980 hadde Norge 22 000 somatiske senger, nå 10 800, selv om befolkningen har økt med 1 million. Norge er dårligst i Vest-Europa ang. liggetid på sykehus, med for få senger til for mange pasienter.

Norge er landet i Norden, hvor størstedelen av folket har mer enn en times vei til sykehus.

Sentraliseringsmanien fører til lengre reiser, større transportkostnader, større miljøbelastninger, svekket akuttberedskap og samfunnssikkerhet, og er negativt for en desentralisert befolkningsstruktur. HFM koster altfor mye, og berører negativt altfor mange, også helseansatte.

HFM har en styringsform som over hele landet høster frustrasjon og uro, langt ut over partigrensene.

Staten skyver ansvaret over på styrene ved opprør mot nedleggelser og forringelse av ambulanse-, føde-, psykiatriske og somatiske tilbud, som nå tvinges gjennom over hele landet for å få «overskudd».

Pasienten er et middel til økonomisk inntjening, en vare som takseres. Det er fokus på måltall og stoppeklokke som gir et stadig økende effektivitetspress som også rammer ansattes helse og motivasjon, samt en uro for arbeidsplassene, og uforutsigbarheten rammer også rekruttering.

Faglige debatter settes til side på alle ledelsesnivåer. HFM har en diktatorisk ledelse, hvor bare 1/3 av styremedlemmene oppnevnes av de ansatte, og dermed blir i mindretall ved avgjørelser. Fagfolk blir ikke tatt på alvor om de sier fra (jf. f. eks bestemmelsen om nedleggelse av Ullevål, hvor helseledelsen trosser en samlet faglig motstand mot «luftslottet» Gaustad, som ikke bare gir dårligere tilbud til pasienter, men vil bety en prislapp som vil ramme resten av sykehusene i Helse Sør-Øst alvorlig).

Ved motstand velger helse-byråkratene å neglisjere fagfolks meninger, og Høie viser gang på gang sin ansvarsfraskrivelse, selvsagt også styrt av byråkratiet bak seg, som ikke kjenner virkeligheten.

Sykehus er for kunnskapskrevende og komplekse til å bli styrt ut fra bedriftsøkonomiske systemer. Foretaksledere med merkantil bakgrunn sitter i besluttende og gjennomførende posisjoner som fordrer medisinsk bakgrunn og erfaring innen pasientdrift.

Økonomene i Helse-Norge har nå et nytt mantra: Teknologien skal erstatte et stort antall pleiere, og de samme økonomer planlegger med at omsorg og nærhet blir for dyrt. Det fører til at pasientene sendes altfor raskt ut, med økende reinnleggelser og belastninger for pasienten. Dette gir samtidig større inntjening, og er dermed «butikk».

HFM gir mulighet for maktmisbruk og styring i strid med befolkningens interesser og til å spille politikerne ut på sidelinja.

Dette gir en «farlig» makt hos noen få som blir toneangivende og som «gjenbrukes» i ulike roller, samtidig eller etter hverandre, og på den måten holdes kulturen ved like.

I tillegg til høye direktørlønninger, gis ofte sluttpakker, etterlønn eller bonusordninger (ved bygging av St. Olavs hospital i Trondheim f. eks), som til sammen har trukket i underkant av 100 millioner fra pasientrettet virksomhet, i offentlig regi, finansiert av skattepengene, i 18 år uten at noen har gjort opprør.

Både psykiatri og somatikk rammes over hele landet. Nedleggelser og sammenslåinger skal finansiere nye bygg, som igjen vil føre til massenedleggelser av stillinger – og fortsatt nedtak av sykehussenger, som stadig blir færre. I 2019 skal 75 sykehussenger fjernes, og 194 årsverk kuttes i Innlandet. Distriktspsykiatriske sentre og Granheim Lungesykehus trues av nedleggelse.
Dette handler om både lokal og nasjonal sykehuspolitikk, og for mange synes det å gå prestisje i å beholde HFM, hvor en ukvalifisert sykehusledelse har begått mange bommerter som rammer pasientene, og hvor mangel på god ledelse og sentralisering har ført til at brannvesen og forsvar får stadig flere helserelaterte oppdrag.
Brannvesenet i Innlandet «drukner» i helseoppdrag, særlig der hvor «hendelsene» er lenger unna sykehus. Forsvaret må trå til i Nord-Norge pga. ustabil beredskap i Luftambulansen.

De store partiene, både FRP, H og AP sentralt vil beholde HFM, mens SP sentralt vil ha et nytt styringssystem. Lokalt er det svingninger, og det er opprør på gang. På Nordmøre har 8 ordførere gått til kamp mot direktører og helse-adel. Det samme har «Bunadsgeriljaen», som nå har over 100 000 medlemmer og som kjemper for trygge og gode føde- og helsetilbud over hele landet. 1000 norske kvinner berøres av sommerstengte fødeavdelinger, i perioden hvor antall fødsler er størst. Mor og barns helse settes i spill, etter en rekke kutt over tid, med tidvis uforsvarlighet, og tillitsvalgte som ikke opplever å bli hørt, sier at flaksen snart er brukt opp. Årevis med ostehøvelkutt gjør at mor og barn presses ut av sykehus raskere, ikke fordi fagfolk ønsker det.

Samtidig som vi leser om en stadig svakere kommuneøkonomi, ser vi at Staten skyver sitt ansvar nedover i systemet. Først nå begynner noen kommunepolitikere å reagere. Kommunene er blitt en salderingspost for dårlig sykehusøkonomi, og dette vil forverres. Det rammer først og fremst eldre med sammensatt sykdom, som i større grad vil møte en for høy «sykehusdørstokk». Det er stor bekymring i kommunenes sentralforbund. Samtidig hersker en fastlege-krise, også i stor grad basert på at fastlegene blir pålagt stadig mer av sykehusene. Hvorfor reagerer ikke ordførere sterkere på utviklingen i spesialisthelsevesenet?

Det er et enormt pengesløseri i HSØ. Såkalte «rådgivere» har en gullalder. Ved Oslo universitetssykehus er det 259 spesialrådgivere, og ved Oslo Sykehusservice 59. Foruten høye lønninger, sluttpakker og bonuser til direktører og andre, sluker konsulentfirmaene store penger. Over få år representerer dette milliarder. En innkjøpt, mislykket modell for pasientjournaler kostet 7 milliarder, og opp mot 500 millioner var bortkastet i et mislykket røntgensystem.

HFM må gravlegges. Beredskapen er svekket, med gradvis nedbygging av kapasitet i norske sykehus. Behovet for en ny styringsmodell som ikke setter demokratiet ut av spill, vil tvinge seg fram for å hindre en ytterligere negativ utvikling i spesialisthelsetjenesten. Pasienten skal være i fokus