Tidligere anestesioverlege Andreas Skulberg gikk bort den 11. januar i år.  Han ville ha fylt 100 år den 24. mars. Han studerte medisin i København etter krigen, da Danmark bisto Norge ved å skaffe studieplass for norske medisinstudenter i to år. Som ung lege deltok han i 1953 på det norske feltsykehuset under Koreakrigen, og påbegynte sin anestesikarriere på Rikshospitalet i 1954 som en av de tidligste anestesileger i Norge. Han arbeidet senere på Fredrikstad sykehus og fra 1967 på Ullevål sykehus, der han forble til han ble pensjonert i 1990. Han fortsatte som medisinsk ansvarlig for Ambulansetjenesten Oslo frem til han gikk av med pensjon fra denne stillingen i januar 1995. Han var en meget dyktig anestesilege og var svært vennlig og uformell i sin væremåte, både overfor kolleger og pasienter. Blant mange oppgaver hadde han hovedansvaret for anestesi til nyfødte og spedbarn som måtte opereres for livstruende misdannelser i øsofagus og gastrointestinaltraktus.

Kampen for anerkjennelse og utdannelse av ambulansepersonell:
Han var svært interessert i akuttmedisin og var helt sentral i arbeidet med å få iverksatt legeambulansedriften i Oslo i 1967. Han gjorde en stor innsats med å få etablert en 2-årig medisinsk utdanning av ambulansesjåførene i Oslo i 1974: Han startet arbeidet med en  utdanningsplan i 1973, og noe av denne planen var basert på en Paramedicutdannelse fra Boston, USA. Vi fikk mange år senere høre at da den skulle godkjennes hos sykehus-rådmannen i Oslo, fikk Skulberg spørsmål om hva sykehusrådmannen skulle gjøre med den. «Skulberg svarte: du skal bare skrive under». På sensommeren 1974 var første kull i gang med utdanningen. I det 2-årige løpet var det teoribolker og praksisperioder. Praksisperiodene var blant annet på operasjonsstuene hvor deltakerne fikk legge venekanyle og håndtere luftvei, som  maske/bag-ventilasjon og intubering. Andre praksisperioder var ved egen tjeneste på vanlig ambulanse og på legeambulansen. På legeambulansen skulle ambulansepersonellet gjøre selvstendige pasientvurderinger og behandling under veiledning av anestesilege. Denne måten å arbeide på i legeambulansen ble kvalitetssikringen av ambulansepersonellet, de roterte på legeambulansen gjennom året.  Mange mener at uten Andreas Skulberg sin kamp for utdanning av ambulansepersonell ville det tatt ganske mye lengre tid før vi hadde vært der vi er i dag.

Ambulanseskolen og lignende undervisning ble etter hvert innført i ambulansetjenesten i noen andre fylker / byer, og Skulberg reiste selv rundt om i landet og underviste ambulanse-personell, ofte sammen med noen av mest erfarne fra Ambulansetjenesten i Oslo.  I 1976 kom NOU 76, og i midten av 1990- årene kom ambulansefag inn i det videregående skoleverket, og i dag har vi jo også høgskole (paramedisiner).

Skulberg var i stor grad virksom i utdanningen av blivende anestesileger, ambulansepersonell og anestesisykepleiere på Ullevål sykehus, og var fremragende både som foreleser og som praktisk instruktør. Han skrev flere bøker om førstehjelp, akuttmedisin og gjenopplivning og tok i 1987 en doktorgrad på drukningsulykker i Norge. I 1982-83 var han medisinsk sakkyndig i rettssaken mot sykehjemsbestyreren som tok livet av 22 gamle sykehjemspasienter i Orkdal, hovedsakelig ved bruk av det muskelparalyserende middel Curacit.

Skulberg var leder av Norsk anestesiologisk forening i 1964 og ble æresmedlem i foreningen i 1996. Han var også i en periode leder av Nordisk anestesiologisk forening.  Skulberg mottok en rekke priser, bl.a. kongens fortjenestemedalje to ganger, professor Schjelderups gullmedalje, Lærdals ærespris samt Karl Evangs pris for helseopplysning. 

Skulberg nøt stor tillit blant kirurgene på Ullevål sykehus, og dette var avgjørende for at han lyktes med å få opprettet en intensivavdeling der, som han selv ledet fra 1981 til han i 1985 ble sjeflege for hele sykehuset.

Det er mange både i anestesifaget og i ambulansetjenesten som i takknemlighet husker ham for hans store innsats på så mange områder i faget.

Baard Ingvaldsen
Trond Boye Hansen