Fra Fagforbundets bilag nr. 1 i Ambulanseforum 2019

2018 har vært et år hvor mange innbyggere i Kommune-Norge har fått kjenne på det å ikke føle seg trygg i hverdagen.

Det blir vanskelig å snakke om sekundene som teller når gjennomsnittlig responstid er nærmere en time, hvor beredskap svekkes ved å kutte i antall ambulanser, forslag om nedleggelse av ambulansebåter og usikkerhet om ambulanse-helikopterberedskapen.

En del av oss har tatt til orde for at vi er på vei til å utvikle et todelt helsevesen. Det kan virke som om valget av hvor du bosetter deg blir sentralt i forhold til hva du kan forvente av tilbud.

Den viktigste helsetjenesten er å sikre øyeblikkelig hjelp.

Til nå har ambulansen vært det håndfaste uttrykket for denne sikkerheten. Helsebyråkrater prøver nå å selge inn budskapet om at det ikke er i ambulansen tryggheten ligger.

Ja, vi er enig i at landets kommuner har ansvar i forbindelse med befolkningens helse. Et ansvar som er blitt vesentlig større etter at samhandlingsreformen ble innført.

En reform som de fleste kommuner langt i fra har fått kompensert med nødvendige ressurser. I henhold til akuttforskriften har også det kommunale hjelpeapparatet et selvstendig ansvar.

At vi har fått kommunale uttrykningstjenester som hjelper folk med diabetes og psykiske utfordringer er flott, men det må aldri bli et alternativ til nåværende akuttmedisinske spesialisthelsetjenester.

For oss er det et klart skille mellom helseforetak og kommune i akuttforskriften. 

Vi ønsker oss alle fungerende legevakt, god rådgivning, god diagnostisering og at man skal rykke ut umiddelbart når det er nødvendig.

Men dette avløser ikke helseforetakenes ansvar for å bringe kompetent personell og akuttmedisinsk utstyr raskt fram til alvorlig syke eller skadde pasienter.

Samhandlingsreformens samhandlingsavtale delavtale 11, kunne vært et viktig dokument i forholdet mellom kommune og helseforetak. Vi har erfart at disse avtalene ikke fungerer godt nok når det gjelder de fleste kommuner og foretak.

De er ikke utformet på en slik måte at den gir noen god beskrivelse av tilgjengelige ressurser. Det bidrar til manglende oversikt for riktig ansvarsfordeling og god planlegging.

I mange tilfeller kan det virke som om avtalene er diktat fra den ene part.

Vi er glad for at Stortinget, etter lengre tid med trenering fra helseministeren, ber regjeringen legge fram en stortingsmelding om de prehospitale tjenestene og hele den akuttmedisinske kjeden basert på NOU-rapporten 2015:17 først og fremst.

Befolkningens opplevelse av utrygghet er reell. Ambulansetjenesten handler om trygghet i hverdagen, at man vet at man kan bli tatt hånd om av en tjeneste av høy kvalitet.

Det skal ikke være bostedsadresse og økonomi som skal være avgjørende for om du mottar et livreddende tilbud eller ikke.