Adrenalin ved hjertestans?
Pasienter som får adrenalin intravenøst tidlig etter hjertestans på sykehus har dårligere prognose enn dem som ikke får det, står det i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Intravenøs behandling med adrenalin inngår i både amerikanske, europeiske og norske retningslinjer for avansert hjerte- og lungeredning, både ved sjokkbar og ikke-sjokkbar hjerterytme.
Likevel er bruk av adrenalin omstridt og kunnskapsgrunnlaget uklart.
I en ny prospektiv kohortstudie som nylig er publisert i tidsskriftet BMJ, ble det inkludert nesten 3 000 innlagte pasienter med hjertestans og initial sjokkbar rytme fra 310 sykehus. 51 % av pasientene fikk adrenalin intravenøst de første to minuttene etter første defibrillering (adrenalingruppen). De resterende fikk dette på et senere tidspunkt eller ikke i det hele tatt.
Adrenalingruppen hadde signifikant dårligere sjanse for overlevelse (oddsratio 0,70; 95 % KI 0,59 – 0,82), redusert sjanse for reetablert spontan sirkulasjon (oddsratio 0,7; KI 0,60 – 0,83) og dårligere funksjonsnivå vurdert på en femtrinnsskala (oddsratio 0,69; KI 0,58 – 0,83) enn gruppen som ikke fikk adrenalin i løpet av de første to minuttene.
– Til tross for et imponerende antall pasienter og komplisert statistikk gir heller ikke denne studien noe endelig svar på spørsmålet om adrenalinets plass i hjertestansbehandling, sier Theresa M. Olasveengen. Hun er lege og forsker ved Nasjonal kompetansetjeneste for prehospital akuttmedisin (NAKOS) ved Oslo universitetssykehus.
– Vi har allerede to mindre randomiserte, kontrollerte studier der man trekker i tvil nytten av bruk av adrenalin i behandling av hjertestans utenfor sykehus. Men vi venter på resultatene av en stor britisk multisenterstudie som forhåpentligvis kan gi oss det endelige svaret, sier Olasveengen.