Alzbeta (26) fikk jobb som nyutdannet: – Jeg var bekymret i starten siden norsk ikke er morsmålet mitt
Paramedic Alzbeta Uherekova (26) klarer å beholde roen når det står på som verst, men inni seg kan hun være nervøs, skriver Østlendingen (krever innlogging).
Alzbeta var 14 år og på speiderleir i hjemlandet Slovakia den gangen det skjedde.
Rundt henne slo andre speidere gress med ljå for å forberede leiren til resten skulle komme da to speidere kom løpende mot henne.
En av jentene hadde blitt kuttet med ljåen. Å si at det ikke så helt bra ut, ville vært en underdrivelse av kraftigste sort.
Det blødde. Såret var åpent. Man kunne se beinet. Komplett panikk.
Alle løp rundt uten å vite hva de skulle gjøre. Det vil si; alle bortsett fra to. To beholdt roen. Jenta som hadde blitt skadet, fordi hun hadde vondt. 14 år gamle Alzbeta, fordi hun hadde kontroll.
– Jeg hadde hatt førstehjelpskurs på barneskolen der jeg blant annet hadde lært å bandasjere så jeg delegerte bort den oppgaven til en 25-åring mens jeg selv ringte ambulansen, forteller Alzbeta. I 2012 tok hun friår etter videregående skole i Slovakia, flyttet til Finnskogen for å jobbe på gård og lærte å snakke norsk før hun begynte å studere. I september startet hun i jobben som paramedic på Trysil ambulansestasjon.
Sjefen hennes, Terje Olsen beskriver henne som en drivende dyktig og positiv stå-på-jente.
– Hva gjorde at du valgte å bli paramedic?
– Jeg begynte egentlig å studere spesialpedagogikk, men det var altfor teoretisk så skolemiljøet ble skremmende. Kanskje jeg var utålmodig. Jeg har alltid interessert meg for førstehjelp, og på ambulansen er du der for dem som trenger deg akkurat nå. Du hjelper pasienten med én gang, noe de ser og blir rolig av.
– Hva er det tøffeste du opplever i jobben din?
– Det er tøft hvis en pasient dør, selv om jeg vet at alle prosedyrer har blitt fulgt og at vi har gjort alt vi kunne. Det er tøft å se pårørende som har prøvd å hjelpe sin kjære, men så går det ikke. Det er kjempetungt for pårørende å ikke kunne hjelpe sin nærmeste, og det er tøft å se.
– Hvordan er det etter en slik hendelse?
– Etter et slik vanskelig oppdrag går vi gjennom hva som har blitt gjort og hvordan det har blitt gjort. Hver enkelt får snakke helt ut. Da blir det lettere med én gang. Kollegene mine er veldig villige til å snakke i etterkant. Det blir lettere når man får muligheten til å snakke om det og få det ut.
– Hva er den største utfordringen i jobben din?
– At jeg er ny. Det er fortsatt mange ting jeg ikke har opplevd. At jeg må beholde roen og tenke at jeg kommer til å lære de tingene etter hvert. Å være tålmodig nok og vente på at man blir erfaren etter hvert. Å føle at man ikke mestrer eller ikke skal vite hva man gjør i en vanskelig situasjon, er kanskje den største frykten i hverdagen.
– Blir du noen gang usikker?
– Ja. Men jeg prøver å være tydelig på når jeg må ha hjelp. Når vi reiser ut på oppdrag, snakker vi sammen i ambulansen om hva vi kan møte og måtte gjøre hos pasienten. Å ikke måtte sitte med usikkerhet inni meg har hjulpet meg veldig når det kommer til å være trygg. Det blir veldig ufarlig når man sier ting høyt.
– Hvordan beholder du roen?
– Jeg klarer å beholde roen, men jeg kan likevel være nervøs inni meg. Når det skjer ting, kan jeg føle at jeg skjelver, men man må bare føle på det, vite at det er der og gjøre ting uansett. Det hjelper å kunne stole på at kollegene dine hjelper deg. Jeg har aldri vært på et bedre sted enn ambulansestasjonen i Trysil. Atmosfæren er nydelig. Folk er avslappet og er seg selv og har tatt så godt imot meg. Sjefene mine har hjulpet meg med alt.
– Hvordan er det å snakke norsk i denne jobben?
– Jeg var bekymret i starten siden norsk ikke er morsmålet mitt, men angsten for det har nesten blitt borte. Jeg lærte tysk på barne- og ungdomsskolen, og det gjorde det enklere for meg å lære norsk da jeg kom til Norge. Før jeg begynte å studere på OsloMet, tok jeg Bergenstesten, en test i norsk på høyere nivå.