En paramedic ved Sørlandet sykehus (SSHF) etterlyser en nasjonal standard når det kommer til resertifisering av ambulansepersonell. I SSHF resertifiseres ambulansepersonellet hvert tredje år med langt strengere betingelser enn hos andre helseforetak.

Innlegg av Bjørn Kristiansen, paramedic Sørlandet sykehus
Ambulansearbeidere som holder seg à jour med utviklingen innen ambulansefaget bidrar til at befolkningen får en trygg og god helsetjeneste, som er bygd på oppdatert kunnskap. Helseforetakenes arbeid med resertifisering er et viktig bidrag i denne prosessen.
Hver enkelt ambulansearbeider har selv et ansvar for egen utvikling, samtidig er arbeidsgiver ansvarlig for å legge forholdene til rette for at etterutdanningen kan skje på en hensiktsmessig og forsvarlig måte.
Resertifiseringen kan fort bli til noe negativt dersom ikke gjennomføringen og ikke minst forarbeidet blir gjort på en klok måte. Jeg jobber både i Agder og Telemark og har derfor noe sammenligningsgrunnlag, i tillegg har jeg hatt samtaler med kolleger i flere andre helseforetak om temaet resertifisering.
Det viser seg at forskjellene er store. Strykprosenten i Agder er så langt i år på rundt 50 % ved førstegangs gjennomføring. Normalen virker å ligge godt under dette hos dem jeg har snakket med i andre helseforetak. Det er også forskjeller i hyppigheten av resertifiseringen. I Agder er det hvert tredje år, de fleste andre har en gjennomføring hvert år.
Forarbeidet i Telemark består i to obligatoriske fagdager. Der er det ofte medisinsk ansvarlig selv som foreleser, pluss at vi har den nettbaserte undervisningen. Fokus er på nye prosedyrer, og da vet vi også hva vi vil bli testet på i den påfølgende resertifiseringen. Samtidig som medikamentutregning og AHLR er noe som vi alltid prøves på. I Agder er i all hovedsak forarbeidet nettbasert, vi kan gå i tre år uten en eneste obligatorisk fagdag.
Når resertifiseringen holdes hvert tredje år, blir også volumet i det vi skal prøves på deretter. Mange stryker og resertifiseringen blir fort en vond opplevelse. Trinn 2-personell kan ikke bruke tiltaksboka eller andre hjelpemidler når vi prøves, noe som man blir oppfordret til å gjøre andre steder. Vanskelighetsgraden på medikamentutregningen er etter min erfaring høyere i Agder enn i Telemark. Hvorfor skal det være slik?
Det er sikkert flere enn meg som etterlyser en form for nasjonal standard når det kommer til resertifisering av ambulansepersonell. En slik standard vil sikre befolkningen trygg helsehjelp uansett hvor man bor i landet. Det er etter min mening kun mangel på politisk handlekraft at dette ikke allerede er på plass, sammen med ett felles prosedyreverk.
Verktøyet vi har å jobbe med burde også i større grad vært standardisert. I Agder har vi to medikamenter vi kan bruke til å smertelindre våre pasienter med, i Telemark har de syv. Begge er store fylker med lang vei til sykehus i distriktene.
Etterutdanning og resertifisering kan være en god opplevelse og gi faglig trygghet dersom det utføres på rett måte. Jeg synes det er spennende å få prøvd mine kunnskaper, og ikke minst er det viktig for min egen del at jeg vet hva som må gjøres når det virkelig gjelder og tiden er knapp. Derfor er stressmomentet en nødvendig del av resertifiseringen.
Noen synes det er urettferdig at vi stadig må prøves, mens for eksempel sykepleiere slipper dette i samme grad. Jeg er uenig. Vi jobber utenfor sykehus og må ta avgjørelser som både er vanskelige og tidskritiske, ikke ulikt piloter som flyr kommersielt. Min makker og jeg sitter med et stort ansvar for liv og helse, vi har ikke råd til å svikte når det virkelig gjelder.
Når penger skal spares kan det fort gå på bekostning av den faglige utviklingen. Det er sørgelig at vi i Agder og Telemark ikke har fått muligheten til å ta en paramedic-utdanning som er betalt og tilrettelagt av våre arbeidsgivere. Resultatet er at vi har havnet i en faglig bakevje når det gjelder formell kompetanse. I Oslo/ Akershus er det 338 paramedic-utdannete ambulansearbeidere, i Agder og Telemark til sammen er det færre enn ti. Det sier sitt.
Tilsynsrapporten fra Fylkesmannen i Aust og Vest-Agder i 2015 sa følgende: «Vedlikehold av kompetanse og oppbygging av ny kompetanse vil bli en ressurskrevende og nødvendig del av de prehospitale tjenestene i fremtiden».
I slutten av august, kom det brev fra klinikkdirektøren vår, det skal spares 150 millioner allerede neste år ved Sørlandet sykehus. Han sier selv at dette vil gå utover kvaliteten av vårt arbeid.
Det er dårlig nytt for pasienter og ansatte i Agder.