Etter snart 25 år i ambulansetjenesten så har jeg opplevd at barn og eldre har dødd i armene mine
Vi som jobber innen helsevesenet og spesielt prehospitalt, vet at hvis sykehuset blir plassert på Mo i Rana, så vil det gå utover skadde og alvorlig syke på Sør-Helgeland, skriver Arvid Sandvær i Rana Blad.
Vi er blitt bedt om å komme med en uttalelse ang. Helgelandssykehuset 2025 og i den forbindelse så ønsker jeg å komme med noen erfaringer og opplysninger.
For det første, så kan jeg ikke fatte og begripe at et sykehus kan plasseres i utkanten av vår region og vi har et ansvar for våre innbyggere, og vi bør enes om at et sykehus må bygges sør for Korgfjellet.
At vi får et dms (red.anm.: distriktsmedisinsk senter) i Brønnøysund med flere tilbud er bra, men misvisende.
Helse Nord er avhengig av befolkningen på Sør-Helgeland og jeg mener det er vår plikt for våre innbyggere å sørge for at de får kortest mulig avstand til sykehus. Husk vi blør ikke saktere i distriktene.
Det er sagt at de anbefaler et akuttrom der leger kan stabilisere pasienter før transport. Det har vi allerede i dag, men det er begrenset hvilken stabiliserende tiltak vi kan gjøre prehospitalt.
Når det f.eks. gjelder blødninger så er det kirurgen som kan redde livet på pasienten og ikke anestesilegen på helikopteret eller leger på et dms hvis været er dårlig.
Vi vil ikke kunne utføre kirurgiske inngrep på et dms selv om det er en kirurg til stede.
Det er sagt at luftambulanselegen skal kunne bistå på et dms, men han inngår i et crew sammen med pilot og redningsmann og må følge luftfart sine regler ang. arbeidstid.
Luftambulansen har sitt nedslagsfelt fra Saltfjellet i nord til Namsos i sør, så å stole på at luftambulansen er til stede når vi trenger den, er ikke sikkert.
Så har vi de fødende.
Ambulansebåten har reddet flere gravide og ufødte barn, siden båten har vært eneste mulighet for transport til sykehus. Så en transporttid på det dobbelte vil ta liv når det oppstår komplikasjoner for den fødende.
Lokalsykehus har berget mange kritisk skadde pasienter der luftambulansen pga. pasientens tilstand, ikke kan ha flydd til kompetente sykehus. Pasienter har blitt stabilisert av traumeteam før videre transport.
I hovedsak så har kirurger pakket og stoppet blødninger for videre transport til Tromsø.
Etter snart 25 år i ambulansetjenesten så har jeg opplevd at barn og eldre har dødd i armene mine. Jeg har fått følt på kroppen hvordan det er å måtte gi foreldre beskjed om at deres aller kjæreste har forlatt dem.
Vi som jobber innen helsevesenet og spesielt prehospitalt, vet at hvis sykehuset blir plassert på Mo i Rana, så vil det gå utover skadde og alvorlig syke på Sør-Helgeland.
Vi bor i en landsdel der været kan by på problemer, og vi har ingen garanti for at vi får pasientene til sykehus i tide.
Helikopteret har større begrensninger på vinterstid og kansellerer flere oppdrag til indre deler av Helgeland en dem utfører, så det er bakketransport som er vår hovedtransportør.
Innbyggere tror at ambulanseflyet står i Brønnøysund når vi trenger det. Realiteten er at flyet kan like godt kan være på Svalbard eller andre steder i Norge når vi trenger det.
Det er sagt at ca. 90 % av konsultasjoner kan gjøres på dms, men når legene bemanner dms hver 12 -16 uke så blir dms for det meste stående tomt.
Jeg har snakket med flere leger som sier at de ikke er interessert i å farte rundt på Helgeland for og ha kontordager på et dms og det blir ikke enklere hvis sykehuset blir plassert enda lenger unna et dms i Brønnøysund med dagens flytilbud.
Jeg mener at det viktigste her er pasientene. Først og fremst at de akutte pasientene kommer seg raskest mulig til sykehus og til endelig behandling.