KARASJOK: Når politiet kommer seint, frykter ambulansearbeidere og brannmenn for publikums og egen helse, skriver Politiforum.
En bil raser langs de glatte veiene over Finnmarksvidda. Temperaturen har krøpet ned til rundt frysepunktet, det finnes ingen gatelys. I en sving smeller det.
Nødetatene varsles. Heldigvis bruker ikke de som er på vakt i Karasjok denne kvelden mange minuttene på å rykke ut med bil og utstyr. Det blinker blått i grågrønn mose og forblåst fjellbjørk når redningsmennene er på vei.
Når de kommer til stedet, blir det klart for dem at det har skjedd en høyenergi-ulykke. Ambulansen ankommer heldigvis raskt. Pasienter får behandling. Etter hvert ryddes veien igjen. Makkerne kan se hverandre i øyne og konstatere at nok et oppdrag er utført.
De gjør seg klare til å vende nesa hjemover, i det en ny bil kommer susende mot dem. Og igjen blinker det i blått. Bilen som møter dem på et ryddet skadested, er en politibil.
Den første politibilen på stedet.

Ukjente politipatruljer

Veggene på brannstasjonen i Karasjok er dekket av beige bølgeblikk, slitt av vær og vind siden glansdagene, da veggene hadde den flammende røde fargen en brannstasjon skal ha. Men at Arbeidstilsynet skal ha antydet at stasjonen ikke er noe værende sted for mennesker, er ikke det som bekymrer Nils Asllat Kildedam og Jan Inge Paulsen mest, der de lener seg mot en av de to store brannbilene.
– Vi har ikke tall på det, men i vår tror jeg vi løste det jeg mener er politioppgaver hver uke. Det kan være at vi må se til fulle folk. Ved ulykker kommer politiet som regel sist, sier Kildedam.
Han er enhetsleder i Karasjok kommune og er brannsjef i 14 prosent stilling.
– Med det som har skjedd de siste årene, med vaktsamarbeid og reform, ser vi at det tar tid for politiet å komme, forteller han.
Tidligere var politiet i Karasjok flere, og de hadde vakt døgnet rundt enten fra kontoret eller hjemmefra, slik som Kildedam og Paulsen har i brannvesenet. Nå har politiet et vaktsamarbeid som gjør at nærmeste politipatrulje har base i Lakselv i Porsanger to av tre uker. Det er omtrent en times kjøring og sju mil unna, og hvis patruljen skulle befinne seg i utkanten av lensmannsdistriktet i den andre retningen når noe skjer, blir avstanden enda lenger og politiets utrykningstid fort på over to timer.
Det setter ikke brannvesenet i Karasjok pris på. De forteller om hendelser der politiet ikke bare kommer seint, men også uforberedt og uten lokalkunnskap.

Med brannstige mot knivmenn

Paulsen er vanlig brannmann i Karasjok. Eller, det betyr egentlig at han jobber som noe helt annet, slik som de fleste deltidsbrannfolkene i bygda. Stillinga som brannmann er bare en 3,85 prosent-stilling.
Likevel opplever han at mer ansvar har blitt lagt på ham de siste årene. Det som bekymrer mest, er at nødetatene skal havne i en situasjon med pågående livstruende vold. PLIVO-instruksen som ble utarbeidet etter 22. juli, sier nemlig at så lenge det ikke er skytevåpen involvert, så skal brann og helse vurdere om de kan gjøre tiltak for å stoppe en gjerningsperson.
I en bygd der politiet sjelden kommer før etter en time, kan prisen for en tømrer, en elektriker eller rørlegger, som tilfeldigvis også har en 3,85 prosent deltidsstilling som brannmann for kommunen, være å måtte bekjempe farlige mennesker som ønsker å skade.
– Det er klart vi er bekymra for hva som skal skje hvis vi kommer først. Hva hvis vi må gripe inn, slik instruksen sier vi skal vurdere, og gjør noe galt? Hva hvis vi slår en person feil sted og skader ham? Får vi søksmål mot oss? Instruksen sier at vi skal holde oss i ro ved skytevåpen, men at hvis det er kniv eller annet dødelig stikk- eller huggvåpen involvert, så skal vi vurdere hva vi kan gjøre for å stoppe gjerningspersonen. Hvordan skal vi vite om det er et skytevåpen inne i det huset? spør Kildedam.
– Da Anundsen var justisminister, sendte jeg en e-post til ham, sier Paulsen.
– Jeg spurte hva slags vern vi hadde i slike hendelser. Han svarte at han syntes det var rart at noen fra beredskapsetatene skulle reagere slik. Han brydde seg ikke om oss som skal utføre dette.
Kildedam rister på hodet. Foran ham står nødnettet på bordet, klart til å varsle dem om neste brann – eller kanskje politioppdrag.
– Politifolk er beskytta for represalier, men det er ikke vi brannmenn hvis vi må inn i for eksempel husbråk. Vi har ikke samme autoritet som politiet. Jeg tror det er en lavere terskel for folk som vil skade å ta oss som sivilister, enn det er for dem å ta politiet.
Brannvesenet i Karasjok er ikke aleine om å være skeptiske. I Porsanger sier brannsjef Roy Johannessen at brannmannskapene avventer til politiet kommer.
– Det skal være frivillig om brannvesenet vil iverksette tiltak mot gjerningspersoner i PLIVO-aksjoner, eller ikke. Vi avventer til politiet kommer. Hvis justisministeren vil at brannfolk skal gå inn i farlige situasjoner, så får han endre brannloven. Det er den loven vi forholder oss til. Hvis politiet har gjort en risikoanalyse som sier at det ikke vil skje alvorlige hendelser og at det ikke er behov for politi tilgjengelig 24/7, så er det OK, men da kan ikke ansvaret legges på en brannkonstabel. Det er politiet som har handlingsplikt, ikke vi, sier Johannessen.

Lang saksbehandlingstid

Men om ikke de ansatte får vært ute og kjørt forebyggende patruljer, er det ikke likevel bra at man har kortere åpningstider på kontorene, hvis de får brukt tiden til å etterforske stadig flere tunge saker? Da Justisdepartementet ba om tall for åpningstider i august, ba de også om tall for restansene.
Tallene for Finnmark politidistrikt viser at liggetiden for saker økte markant i 2017, og videre i 2018. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden for alle oppklarte saker var 98,1 dager i 2016, mens den så langt i 2018 er på 116,7 dager. Bryter man tallene ned på alvorlig kriminalitet er det enda verre. Seksuallovbrudd har på to år fått en saksbehandlingstid på 221 dager i Finnmark, mens den i 2016 var på 142 dager. Vold: 158,6 dager i 2018, opp fra 111,7 dager i 2016. Det er bare økonomisaker som har kortere saksbehandlingstid nå, enn i 2016.
Les mer om saken hos Politiforum