En nesten glemt skytetragedie i en liten sørlandsby fikk store følger under terrorangrepet på Utøya, skriver NRK Brennpunkt.

Utvika, fredag 22. juli 2011:
Rett ved Utvika camping, bare noen hundre meter fra Utøya, står flere titalls ambulanser og venter. Redningsmannskapene er så nærme at de kan høre lyden av skudd og de desperate skrikene fra ungdommene som flykter fra kulene til Anders Behring Breivik.
Der står de. Maktesløse og uten mulighet til å kunne gripe inn.
Hvorfor ble det slik?
Mye av svaret er å finne på en bortgjemt skytebane på Sørlandet.
– De gangene jeg kjører hit, tenker jeg alltid på det som skjedde. Jeg tenker på alle som døde, og de som ble sittende igjen.
Gudmund Årstad har satt fra seg bilen. Han går med vante skritt mot det lave, rødmalte klubbhuset. Ambulansearbeideren er selv en ivrig jeger, så minst en gang i året må han ta turen for å ta den obligatoriske storviltprøven.

Drapene på Knivsland

Lørdag 20. august, 1988. Rundt klokken 14.30:
Noen beskjedent trafikkerte kilometer fra sørlandsbyen Farsund, ligger skytebanen på Knivsland.
Det er en typisk sensommerdag på sydspissen av Norge: Overskyet med litt regn i lufta og ikke spesielt varmt. Det sørger den alltid tilstedeværende vinden for.
Den mørke skogen ligger som en skjerm og pakker inn og demper lyden av skudd. Fire kamerater fra Farsund pistolklubb er samlet til et uhøytidelig klubbmesterskap. Nå har de akkurat avsluttet en serie.
Kjell Stillufsen og Jan Gunnar Gabrielsen har lagt de tomme pistolene under det åpne halvtaket på standplass. De står med ryggen mot Per Odd Reite og Bjørn Halvorsen, som står klare til å sjekke blinkene.
Plutselig smeller det fra skudd. Ukjente og dypere enn den korte, litt bjeffende lyden av pistol.
I det de snur seg, ser de kameratene falle om. Først Reite, så Halvorsen.

Ukjent skytter

Totalt løsnes det fem eller seks skudd, i kaoset er det umulig å si. De kan heller ikke se hvor de kommer fra, for skytteren har gjemt seg i det tette krattet på nordsiden av banen.
Fra litt over 20 meter fyrer han løs med grove hagl og «slugs», massive kuler med form og størrelse som en liten vinkork.
Både Stillufsen og Gabrielsen styrter først mot kameratene, men blir truffet og må kaste seg til bakken. I kaoset skriker Gabrielsen «Jeg fikk det i hodet!», før begge løper mot bilen som står bak klubbhuset. På veien faller Gabrielsen om, men kameraten får ham opp og inn i bilen.
Stillufsen er truffet av over 150 hagl, Gabrielsen av rundt 130. Men begge har flaks, viser det seg: Ingen av skuddene har truffet vitale organer.
Selv i dypt sjokk får de start på bilen. Øyeblikket etter forsvinner de i en skur av støv og grus. Begge blør kraftig, men vet ennå ikke hvor alvorlig skadene er. Ved nærmeste hus, et lite stykke nede i veien, gir de skrekkslagent beskjed om det som har skjedd og at de to kameratene ligger igjen der oppe.
De sjokkerte beboerne får beskjed om å varsle politi og ambulanse, før de sårede kjører videre mot sykehuset i Farsund.
Det ingen ennå vet, er at dette bare er starten på tragedien.

Ambulansen rykker ut

På Falkens ambulansestasjon i Farsund, noen kilometer fra skytebanen, går alarmen litt før klokken 15.00.
Ambulansen består på den tiden av to vaktlag. På det ene er Gudmund Årstad og hans nå avdøde bror, Jan Arthur, som er fungerende stasjonssjef. De to brødrene har fri, så det er Geir Olav Lundetræ og Gunnar Eliassen som får meldingen.
Hva som har skjedd er både uklart og forvirrende, men de skjønner raskt at det er behov for hjelp. Etter bare noen få minutter er de klare til å rykke ut.
På veien må Lundetræ og Eliassen passere huset til broren til Gudmund. Det er et av de siste før veien svinger opp mot skytebanen. De har blålys på, men ikke sirenen. I det de kjører forbi, bremser de ned og vinker, forteller Gudmund Årstad.
– De trodde de var utkalt til en ulykke og hadde ikke den fjerneste anelse om at det var en kriminell handling som lå bak. Hadde det vært den minste tvil, hadde de stoppet og bedt om hjelp.
Det gjør de ikke. De bare fortsetter mot skytebanen. Det skal bli skjebnesvangert.
Les hele saken hos NRK