Det verbale språket er en av de viktigste metodene å kommunisere på. Blant annet for å innhente opplysninger, og for å formidle opplysninger til den som skal motta behandling. For ikke å snakke om samarbeidet mellom oss kolleger. Språk er makt, og mangelen på språkferdigheter fører til avmakt hos arbeidstakeren, eller hos pasienten, skriver Sykepleien.
I drøyt to år har jeg reist rundt i Norge og jobbet som vikar i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Et av problemene jeg stadig møter på, er mangelen på tilstrekkelige språkferdigheter hos mine kolleger. Det er særlig mine kolleger som er fra et annet land, som har de største utfordringene.
Jeg har møtt alt fra leger, sykepleiere og annet helsepersonell med manglende språkferdigheter. Jeg mener at skal man være i stand til å yte forsvarlige og verdige helsetjenester, må man kommunisere, fortrinnsvis på norsk, med pasienter og kolleger. Jeg forventer at når jeg kommer på vakt, så er mine kolleger i stand til å kommunisere adekvat med meg og pasienten skriver Sykepleier Kristian Imingen Skjellet i Sykepleien.
Jeg vil ha et større fokus på språket i helse- og omsorgstjenesten. Det står ofte i stillingsannonser at det kreves norskprøve nivå 3 eller B1. Jeg mener at dette kravet er for «snilt», og at det burde kreves norskprøve B2 eller tilsvarende, slik som det kreves for å kvalifiseres til opptak på høyere utdanning.
Jeg har forståelse for at det er vanskelig å rekruttere autorisert helsepersonell som for eksempel sykepleiere, og noen steder er man kanskje desperate nok til å «ta det man får». Men det er arbeidsgivers ansvar og plikt å sørge for at ansatte har tilstrekkelig kompetanse. Dette innebærer også språkferdigheter.
Mangelfulle språkferdigheter i helse- og omsorgstjenesten er et alvorlig problem, og dette problemet må løses. Jeg forventer ikke at mine kolleger skal snakke perfekt norsk, og ulike aksenter er selvfølgelig greit.
Men jeg forventer at mine kolleger kan kommunisere adekvat med pasientene og være i stand til å forstå deres ønsker og behov, gi veiledning og forklare helsehjelpen som de skal motta, og være i stand til å formidle og dokumentere blant annet observasjoner, refleksjoner og iverksatt behandling på en forståelsesfull, nøyaktig og tilfredsstillende måte.
Les mer om saken hos Sykepleien.