Sykepleiere møter ofte mennesker i krise. Hva sier du til mannen som har fått beskjed om at han snart skal dø, eller til jenta som brått har mistet sin mor? skriver Stina Fallsen, sykepleier ved UNN i Sykepleien. 
En ting jeg har savnet både på grunnutdanningen og videreutdanningen, er konkrete og håndfaste eksempler på hva vi kan si, og hvordan vi skal opptre ovenfor mennesker i krise. Jeg skal derfor ved hjelp av faglitteratur og egne erfaringer som sykepleier forsøke å gjøre nettopp det.
Jeg jobber som sykepleier på en medisinsk sengepost, og der møter jeg mennesker i krise hver dag. Mennesker som har fått beskjed om uhelbredelig kreft – at det ikke finnes noen behandling. Jeg møter dem som har mistet sin aller kjæreste brått, og jeg treffer dem som har sittet ved sykehussengen dag ut og dag inn og sett døden komme sakte.

Handlingslammelse

Som sykepleiere har vi nok kjent på det å bli overveldet, rørt og lammet av maktesløshet i møte med mennesker i krise. Handlingstrangen melder seg, vi vil så gjerne gjøre eller si noe som kan hjelpe.
Det er kanskje ikke så rart siden vi er drillet i å iverksette tiltak, evaluere og sette i gang nye tiltak hvis vi ikke oppnår ønsket resultat. Vi er løsningsorienterte og effektive, men hva gjør vi når vi ikke kan gjøre noe, og når ord blir fattige?
Jeg kjenner ofte på maktesløsheten og redselen for å si eller gjøre noe som kan forverre situasjonen. Akkurat hva vi skal si, er ofte en problemstilling blant mine kollegaer. For hva sier vi egentlig til en som har fått beskjed om at han snart skal dø, eller til en som har mistet en av sine nærmeste?

Hva er en krise?

En krise er en hendelse som innebærer en avgjørende kursendring i livet, som kommer i hvert menneskes liv. Livskriser anses for å være en naturlig del av menneskets livssyklus. Krisene er ikke like omfattende og dyptgripende for alle, men de inntreffer. Noen ganger er de av en slik karakter at livet ikke kan leves som det ble gjort før.
Mennesker i krise har behov for støtte, omsorg, medmenneskelig kontakt og noen å dele tanker og følelser med. Medmenneskelighet trekkes frem som det sentrale i krisehjelp.
Krisehjelp er ikke behandling eller problemløsning, men hjelp til vekst. Vi må hjelpe individet gjennom krisen. Det handler ikke om hva vi som hjelpere gjør, men snarere om hva vi er – vi må møte mennesket der det befinner seg. Mange kjenner seg nok igjen i at vi ønsker å se resultater når vi anstrenger oss for noe, men slik er det ikke i møte med mennesker i krise.

Maktesløsheten

Bent Falk setter søkelyset på maktesløsheten i boken sin Å være der du er. Han påpeker at vi som hjelpere ikke må gjøre maktesløsheten til et problem i tillegg til vanskelighetene vi står overfor. Da sitter vi plutselig med to problemer. Selv om emnet vi skal samtale om, er komplisert, trenger ikke samtalen om emnet være det.
Kanskje må vi gå i oss selv og kjenne etter. Opplevde vi møtet eller samtalen med den kriserammete som komplisert fordi vi følte oss rådville? Klarte vi ikke å stå i situasjonen og kjenne på at verken prosedyrer eller trøstende ord kunne lette den? Eller klarte vi ikke å bære smerten ved at andre hadde det tungt?
Jeg ønsker på ingen måte å bagatellisere at et møte eller en samtale med den kriserammete kan føles komplisert og vanskelig, for de er ofte veldig vanskelige. Slutter vi å bli berørt i møte med mennesker som har det forferdelig, er det nok på tide å stoppe opp og ta et oppgjør med seg selv.
Men påstanden om at det ikke trenger å være så komplisert, er kanskje en påminnelse om at vi må forholde oss til virkeligheten. Jeg tør å påstå at det kanskje blir litt lettere å møte mennesker i krise hvis vi aksepterer at vi som sykepleiere av og til ikke kan gjøre noe. For noen ganger handler det virkelig om ikke å gjøre noen ting, men stole på at det faktisk er nok å bare være der.
Hva skulle jeg ha sagt til mannen som lykkelig hadde spart til hytte, men som nå snart skulle dø? «Det kommer til å gå bra? Du kan bruke pengene på noe annet?» Eller til jenta som mistet moren sin. «Med tiden kommer du over det»? Nei. Prøver vi her med trøstende ord, kan de fort bli tilgjorte og tomme. Så hva sier vi?
Les hele saken hos Sykepleien