Pasienten som ingen ville ha

Du får ikke god rusbehandling av pakkeforløp, når problemet har med holdninger og verdier å gjøre, skriver en fastlege i et innlegg i Aftenposten.

Vanlig heroin. Illustrasjonsfoto: Thinkstock

Fredag etter lunsj satt jeg halvannen time i telefonen, med fem forskjellige leger fordelt på fire forskjellige sykehus. Det var et fånyttes forsøk på å få lagt inn en pasient med kraftige heroin-abstinenser til forsvarlig behandling.

Noen dager før hadde pasienten brått sluttet å røyke heroin. Nå følte han seg syk. Skikkelig syk.

Å gå «cold turkey» er ikke noe man dør av, men noen sier det er som om kroppen dør, der de ligger med kraftige magekramper, temperatursvingninger, kvalme, uro og angst.

Tidligere på dagen var han blitt hentet i Oslo av foreldrene sine og kjørt hjem til dem, til en middels stor by på Østlandet, et par timers kjøretur fra Oslo.

Nøden, ikke årsaken, teller

All forskning tilsier at kraftige heroin- og opiatabstinenser bør håndteres av helsepersonell, men først og fremst er dette et etisk spørsmål. Sagt på en annen måte:

Er det i det hele tatt tenkbart i et samfunn som vårt ikke å tilby en eller annen form for smertelindring til et menneske, som uavhengig av årsak, lider stor nød?

Behandlingen av slike abstinenser er å tilføre kroppen opiater i form av metadon eller tilsvarende preparat, for så å trappe forsiktig ned. Av forsvarlighetshensyn bør denne behandlingen skje på institusjon, men den kan i enkelte tilfeller også gjøres poliklinisk.

Helse- og omsorgsdepartementet presiserte i et rundskriv fra 2007 at det er de lokale helseforetakenes plikt å finne plasser til pasienter med akutt behov for rusbehandling. Et av disse behovene er kraftige abstinenser.

Ikke her, ikke her, ikke her

Siden min pasient ikke hadde bostedsadresse i Oslo, og nå befant seg hos foreldrene sine, ringte jeg med det lokale rusteamet der. De kunne ikke ta ham imot som øyeblikkelig hjelp — de hadde kun planlagte avrusninger.

Jeg ble henvist videre til psykiatrien, men de sa de heller ikke hadde kompetanse for disse problemstillingene. Så ble jeg overført til et annet psykiatrisk sykehus – som henviste meg tilbake til den første.

Rusakuttmottaket på Aker sykehus i Oslo tipset meg om at dersom helseforetaket ikke har organisert seg slik rundskrivet anbefaler, skal slike pasienter legges inn på den lokale indremedisinske avdelingen. Men på det lokale sykehusets indremedisinske avdeling var ikke dét en særlig velkommen idé.

Ifølge loven har jeg innleggelsesrett, og kunne tvunget gjennom en vurdering i akuttmottaket. Men da jeg ringte pasienten for å drøfte saken med ham, følte han seg ikke akkurat velkommen på lokalsykehuset, og takket nei til det.

Det er lett å skjønne hvorfor.

Les hele innlegget og hvordan det går i Aftenposten

Print Friendly, PDF & Email

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*