For ei tid siden undersøkte jeg en mann på legevakten i Alta. Han virket kvikk og opplagt, der han lå fastspent på ambulansebåra, bare en smule flau, skriver Olav Gunnar Ballo, kommuneoverlege i Loppa og tidligere stortingsrepresentant i et innlegg i Dagbladet.

«Hva feiler det deg da, unge mann?» spurte jeg.
«Egentlig ingen ting», sa han, «jeg har bare spist en peanøtt».
Etter at jeg hadde spent ham løs fra båren og fått ham over i en stol, fortalte han at mens han kjørte bil hadde han spist noen gamle peanøtter han hadde liggende i bilen. Fordi han ble irritert i halsen etter inntaket, hadde han, slik man oppfordres til i disse truende tider, ringt 113 for å høre om halsirritasjonen kunne være farlig.
Svaret kom prompte: «Stans bilen øyeblikkelig, og bli hvor du er. Vi sender en ambulanse!»
Slik førte en harsk peanøtt til at legevakten ble satt i alarmberedskap, fordi nødmeldesentralen, 600 kilometer fra nøtteknaskeren, mente at innringeren var i ferd med å utvikle et anafylaktisk sjokk. Medisinsk indeks var sjekket, her var det bare å trykke på knapper som blinket i blått.
Etter at jeg vendte tilbake til allmennpraksis i 2010, har jeg med stigende forundring registrert hvordan vi (som tidligere stortingsrepresentant har jeg et medansvar) har valgt å innrette samfunnet slik at ingen bekymring er for bagatellmessig, ingen blemme for banal til at ikke helsevesenet raskt skal ta affære ved å rykke ut. Hva dette vesenet rykkes ut fra, har nødmeldesentralene begrenset innsikt i, nå som AMK (Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral) stort sett har forlatt steder der de syke bor.

I sine kommandosentraler sitter nå drillet personell ytterst på stolsetet foran sine blinkende GPS-skjermer, med headsettet klistret til skallen, mens fingeren søker over røde flytskjemaer i en medisinindeks som forteller at hvert sekund teller.
Slik kan man, når lokal kunnskap ikke lenger spørres, oppleve at nødmeldesentralen henter ut Loppas eneste tilgjengelige lege over åpent hav til fjerne fjorder, slik at det tar legen fem timer å komme seg hjem igjen til den befolkningen han var satt til å tjene. Heldigvis, og takk og pris, holdt folk seg friske og unngikk ulykker mens AMK fjernstyrte de lokale legeressursene ut av kommunen.
Selv ble jeg purret opp av min dypeste søvn for noen uker siden. «Ambulanse er på vei, vi ber lege følge med.»
På vei hvor? spurte jeg. Da jeg hørte at det var til steder ingen Loppalege har noe ansvar, la jeg meg til å sove igjen. At det skal to ambulanser til for å berge ett liv brukte jeg ikke mer tid til å bringe klarhet i.
Den største inspirasjonen til denne artikkelen fikk jeg imidlertid da jeg på min egen fritid ble oppringt fordi fylkets nødmeldesentral ikke klarte å nå vakthavende lege. Hvorfor ikke? Fordi, viste det seg i ettertid, legen var fullt ut beskjeftiget med å snakke med den syke selv. Dette ga AMK en fin anledning til å teste alt de måtte ha av nødmeldeutstyr. Her skulle intet være uprøvd.
Min far, som døde mett av dage på et herværende sykehus høsten 2016, hadde gjort det klart at når hjertet stanset skulle det få slippe å slå mer. Likevel døde han, 89 år gammel, med brystkassa full av ribbeinsbrudd, fordi helsepersonell av frykt for å gjøre noe galt ved ikke å gjøre noe, måtte prøve å få liv i ham igjen da han sa takk for seg for siste gang. Hjerte-lunge-redning, har jeg forstått, finnes det ikke lenger noen øvre grense for på norske sykehus.
Ønsker vi oss virkelig et samfunn som blinker i blått selv på det minste nes, og der fjellturer blir til presumptive helikopteroppdrag straks termosen er tom og blodsukkeret faller? Ønsker vi oss et samfunn der frykten for å ta feil blir så stor at det må handles før det tenkes?
Les hele innlegget hos Dagbladet