Kaljusto og medarbeidere ved Oslo universitetssykehus, Ullevål, har publisert en studie som viste utfallet hos pasienter med penetrerende hjerteskade i perioden 2001 – 10. De identifiserte 60 pasienter, hvorav 31 ankom sykehuset, mens 29 døde på åstedet, står det i et innlegg i Tidsskriftet.

Bakgrunn: Heftig debatt om invasive metoder prehospitalt

Tidligere innlegg FOR prehospital torakotomi:  Resuscitativ torakotomi bør ha sin plass i en avansert prehospital legetjeneste også i Norge

Tidligere innlegg MOT prehospital torakotomi: – Ikke etisk forsvarlig ressursbruk

Dette er om lag tre ganger så mange som Glambek og medarbeidere legger til grunn i sin kommentar. I det publiserte arbeidet var det totalt 46 pasienter som oppfylte de anatomiske og fysiologiske kriteriene for prehospital torakotomi. Av disse ble 29 erklært døde utenfor sykehuset, mens 17 ble transportert dit. Hos åtte av disse var det på skadestedet ikke tegn til liv, og ni fikk hjertestans under transporten.

Tidligere: Nødthorakotomi i Norge beskrevet i Tidsskrift for Den norske legeforening
Mer om invasive metoder: Om åpen hjertemassasje på London Cardiac Arrest Symposium og Redder ureddbare liv med REBOA
Når det gjelder transporttid til Ullevål, fastholder Glambek og medarbeidere at de fleste stikkskader i Norge skjer i sentrum av de største byene. I den omtalte studien fra Ullevål hadde imidlertid alle pasientene en transporttid på over ti minutter, med unntak av én. Avhengig av hvordan pasientpopulasjonen stratifiseres, varierte median transporttid fra 21 minutter til 30 minutter. Majoriteten av pasientene er dermed lenger enn ti minutter fra sykehus, men de har allikevel relativt kort transporttid. Ifølge Glambek og medarbeidere ligner dette situasjonen i London.
Det er korrekt at Gareth Davies fra London Air Ambulance under et foredrag i oktober 2016 i Oslo fortalte at de i London nå utfører to prehospitale torakotomier per uke. Dette skyldes at de har utvidet indikasjonen for prosedyren. Det er derfor ikke korrekt å knytte dagens praksis til overlevelsesresultater fra 1993 – 2008.
Glambek og medarbeidere understreker at det ikke er selve prosedyren de mener er etisk tvilsom, men ressursbruken knyttet til opplæring av anestesileger som jobber prehospitalt. Vi har beskrevet hvordan undervisningen foregår – det skjer på allerede etablerte kurs hvor obligatoriske og standariserte prosedyrer innøves, derfor er ressursbruken meget begrenset. Det er heller ikke slik at trening på torakotomi går på bekostning av trening på mer hyppige eller relevante prosedyrer.
Glambek og medarbeidere hevder at prosedyren forutsetter kirurgisk bakgrunn for å kunne utføres på en tilfredsstillende måte. Vi mener at dette er tilbakevist med den praksis som foregår i London, der anestesileger uten kirurgisk erfaring og med begrenset trening utfører dette raskt og sikkert i henhold til en standard operasjonsprosedyre. Hva som er en kirurgisk “tilfredsstillende» utførelse, må tolkes inn i en kontekst hvor alternativet er at pasienten blir erklært død på skadestedet.
Les hele innlegget hos Tidsskriftet