Bannerannonse

Jan Einar Andersen: Agent 11S

S står for samvirkeagent. Han har en unik blanding av løstsittende latter og en aura av autoritet. Når du henger med Jan Einar Andersen (51) er du i sentrum av begivenhetene.

Jan Einar Andersen, etter første kurs i Nasjonal Lederutdanning for Innsatspersonell. 2014. Foto og tekst: Live Oftedahl

Jan Einar Andersen, etter første kurs i Nasjonal Lederutdanning for Innsatspersonell. 2014. Foto og tekst: Live Oftedahl

Fra Ambulanseforum nr. 6 2014

I forbindelse med Jan Einar Andersens bortgang, bringer vi deler av intervjuet vi gjorde i forbindelse med at han ble kåret til Årets Paramedic i 2009. Dette er en fast serie i magasinet vårt som startet i 2014.

Å tilbringe tid med Jan Einar innebærer å tre inn i en levende roadmovie. Det siste året har turen gått til blant annet Frankfurt for å demonstrere hurtigfrigjøringsmetoden til tyskerne – 15 år etter at den ble introdusert i Norge.

Der var vi vitne til at Jan Einar på middels engelsk og med det utmerkede vinnerteamet fra NM i hurtigfrigjøring (fra Buskerud) overbeviste tyskerne totalt om hvilken metode som var best av hurtigfrigjøring og (treg) klippemetode.

Det innebærer å ta toget tre timer til Torpomoen i Ål for å bivåne pilotkurset i Nasjonal Lederutdanning for innsatspersonell, og få skyss sørover mens han skrøner og spøker hele veien ned til Drammen med makker Bjørn Danielsen, leder av kurset og overbetjent på Politihøgskolen i førerstetet.

Roadmovie
– Han har et ufattelig godt humør. Han har en utrolig stor faglig integritet. Når vi møter skeptikere i kursvirksomheten som skal litt til å overbevise, så formidler han på en ypperlig måte. Det er ikke så mange som er så godt kjent og så godt likt. Det er ulike kulturer fra sted til sted, men han blir likt uansett hvor han kommer, sier Bjørn «partner in crime» når Jan Einar er ute av bilen.

Roadmovien innebærer også ledelse av TAS-kurs (Tverretatlig akuttmedisinsk samarbeid) land og strand rundt, foredrag på Redningskonferansen, Skandinavisk akuttmedisin, Ambulanseforum med mer. Det går i turbofart, med obligatorisk innlagte latterpauser, og det er alltid overbevisende det han kommer med.

Ekte SNLA-ånd
Jan Einar er en naturlig representant for organisasjonsånden i Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA) hvor han har jobba i snart 20 år: Det skal gå framover. Kan man forsere utviklingen uten å gå gjennom alle byråkratiske ledd og irrganger og på tvers av myndighetenes sendrektighet, så kjør på enten det er populært eller ikke; få ting til å skje! Samtidig er han jovial og supersosial.

– Han klarer å målbinde de mest taleføre med sin faglighet og humoristiske snert. Han brenner for det han gjør. De fleste klarer ikke å få gjort så mye med ting, men Jan Einar slipper ikke ballen. Han har en ståpåvilje og en evne til å samle folk. Ofte når ting skulle vært forankret her og der så står man helt i ro. Vi trenger fyrtårn og spydspisser som tør å bryte etablerte rammer, sier Bjørn om den saken.

Jan Einar har turnert Norge med Bjørn, brannmann Olav Wagenius og redningsmann Trond Vigerust med flere for å lære bort kunsten å samvirke gjennom TAS-konseptet i årevis.

– Det er mye hans gevinst at vi har fått til samhandling med alle etatene. Han har et enormt kontaktnett innenfor bransjen og han er en visjonær misjonær, forteller hans mangeårige sjef, nå spesialrådgiver Aage W. Karlsen.

– Han har brukt den operative erfaringen han har til å være med å utvikle TAS-kursene.

Slag i slag
Jan Einar starta som sommervikar i Drammen som 17-åring i 1980 og fikk fast jobb i ambulansetjenesten i 1987 etter å ha fungert i portørtjeneste på sykehuset som tok seg av søppel og mat. Portørene kjørte ambulanse nr. 2 om det trengtes.

I årene mellom var han blant annet i Forsvaret og tok befalsskolen og en kontingent i Libanon. Han fortsatte karrieren videre i Stiftelsen Norsk Luftambulanse i 1995 som instruktør. I 1998 startet SNLA med TAS-kurs, og Jan Einar ble etter hvert prosjektleder.

TAS-kursene handler om tverrfaglig samøvelse mellom redningsetatene for at man bedre kan forstå hverandre på et ulykkessted og snakke det samme språket. Sparer man tid sparer man liv. Fungerer ikke alle leddene i akuttkjeden i et hendelsesforløp så blir resultatet dårligere enn det kunne ha vært.

Samhandling er det mest komplekse man driver med, og Gjørv-kommisjonens rapport etter den 22. juli 2011, med flere, har pekt på et utall punkter som kan forbedres. Han ble kåret til Årets Paramedic i 2009. I 2014 ble ringen sluttet da han startet i en liten stilling som ambulansearbeider igjen i Vestre Viken ved siden av jobben i SNLA.

– I år gikk han inn i det operative igjen for å forsvare kunnskapene sine, det sier noe om seriøsiteten, sier Karlsen.

Dessverre ble Jan Einar sykmeldt fra hele sulamitten etter kort tid på grunn av alvorlig sykdom. Mer om det senere.

«Guttungen»
Omsorgsevnen eller empatien som må til for å bli en god ambulansearbeider viste han tidlig. En gutt på skolen hadde brukket ankelen, og Jan Einar la jakka si under ham på bakken slik at han ikke skulle fryse mens hjelpen var på vei. Det ble han rost for i etterkant. Evnen til å bry seg er det første Karlsen også nevner:

– Jan Einar er en fargerik og lett synlig person. Han er en positiv fyr som er opptatt av hvordan folk rundt ham har det, det er et av hans sterke kjennetegn. Da jeg fikk hjerteinfarkt i fjor var han en av de første som tok kontakt og hørte hvordan det gikk. Vi har aldri hatt noen konflikter, og det sier noe om hans gemyttlighet og redelighet.

Jan Einar vokste delvis opp på sykehuset i Drammen. Faren var sjef på teknisk avdeling etter at de flytta sørover fra Hammerfest da Jan Einar var seks år. Han gikk under navnet «Guttungen» på sykehuset. Det gjør han til dels fremdeles. Noe gutteaktig er det definitivt ved det blå, skarpe blikket som lett blir lattermildt.

Kombinert med et par tydelige skrålinjer i panna, som muligens markerer et visst temperament, uten at det nødvendigvis kommer så ofte til syne. Jobben består i å kurse redningspersonell slik at kommunikasjon, samhandling og ledelse skal fungere bedre ved større og mindre hendelser. Det er et langt lerret å bleke. Det må trening, øvelse og retrening til, og ikke minst: Det må skje grunnleggende kulturendringer i norsk redningstjeneste. Jan Einar er tilhenger av en mest mulig felles kultur.

Den dagen det smalt
Samvirkeånden startet tidlig. Han starta Utrykningspersonellets fellesorganisasjon (UF) i Drammen sammen med Frode Flesjø, den gang politimann i Asker og Bærum. De hadde «Club Akutt» en gang i måneden, med sammenkomster på pub, turer og sosial nettverksbygging.

– Det gjorde samholdet blant redningsetatene betydelig bedre. Jeg holdt på med det til jeg slutta i 1995, sier han.

Slutte helt i ambulansetjenesten gjorde han ikke. Han var for eksempel på vakt i Drammen den dagen det smalt i Bragernestunnelen i 1999. To brannmenn og en anleggsarbeider ble drept på jobb.

Trond Vigerust, redningsmann i luftambulansen på Lørenskog og Dombås, som har jobbet tett med ham siden 2006, husker også denne dagen svært godt. Det var første gang han møtte Jan Einar på en større hendelse.

– Han var OLH. Da vi landet møtte vi noen svarte ansikter med store, hvite øyne og skjønte at det hadde skjedd noe alvorlig. I etterkant pratet vi en del, og det var kanskje noe av bakgrunnen for interessen vi fikk for store ulykker, sier Trond.

Var dette en ulykke som gjorde at Jan Einar fikk øynene opp for viktigheten av samvirke? spør Ambulanseforum.

– Nei, da hadde jeg jobbet med TAS siden 1998, og skjønt at det kunne være med på å forbedre samarbeidet og samhandlingen. Det samme var det jo med UF: Fordelen med øl og kaffe er at man kjenner folk når man skal ut i innsats sammen.

Fra HAT til TAS
Ifølge Jan Einar stammer TAS egentlig fra Steinar Sellevolds HAT – Helhetlig Akuttmedisinsk Tjeneste fra miljøet i Bergen.

– Pappaen til TAS er Aage Karlsen, som satt og diskuterte med legen Audun Bergland som var medisinsk ansvarlig i Bergen. Så begynte jeg å engasjere meg i det. Først dro vi SNLA-instruktører rundt. Så begynte vi å ta med oss politi og brannfolk når vi reiste rundt.

Da TAS2 skulle utformes ble det noen harde drakamper med noen av dem som hadde oppfunnet hurtigfrigjøringsmetoden. De ville at kurset skulle fokusere på det rent tekniske – nemlig hurtigfrigjøring, mens SNLA-miljøet også ville ha med elementer om kommunikasjon, samhandling og ledelse.

– Vi syntes ikke vi kunne ikke ha et todagerskurs med kun hurtigfrigjøring, sier Jan Einar.

Med selverfart inspirasjon fra blant annet Bragernesulykken utviklet Trond og Jan Einar TAS3 sammen. TAS3 går på samvirke ved store ulykker.

– Vi skrev en rapport til et prosjekt som ble til TAS3 etter hvert, sier Trond. Hvert år kjører SNLA en gaveaksjon, og slik ble TAS3 finansiert.

Både TAS2 og TAS3-kursene går ennå, og Jan Einar betegner dem som en kjempesuksess.

Var TAS4 din ide?

– Vi så i hvert fall at vi hadde gitt tekniske løsninger gjennom de andre TAS-kursene, og at det var samhandling og ledelse vi trengte å jobbe videre med. Så fikk vi trumfet gjennom at dette måtte bli et tema.

Jan Einar tar aldri æren for noe, alt har skjedd gjennom samarbeid.

11X

Jan Einar legger ikke skjul på at han også tilhører minoriteten som mener at felles nødsentraler må til.

– Når andre land kjører felles nødsentraler og situasjonskart så må da oppdragene bli løst bedre enn vi klarer hver for oss i dag? sier han.

– Men Helsedirektoratet poengterer gang på gang at antall samvirkeoppdrag dreier seg om under fire prosent av oppdragsmengden for helsevesenet sin del?

– Men de prosentene der er superviktige. Det tidskritiske må kunne fungere bedre på de store sentralene. Helsedirektoratet bør også gjøre en jobb med å få på plass en nasjonal kursplan, sertifisering og utvelgelse av operatørene på AMK. Det vi har i dag er at folk gjør ting forskjellig fra gang til gang. Hvis helsevesenet skal styre med egne nødsentraler så må vi ha noe mer standardisert. Og det er innmari rart at vi ikke klarer å dele info i Norge. Amerikanerne bruker Twitter og Facebook, og On scene live hvor de henger på bilder og full pakke. Det er altfor mange sentraler, selv om vi er nede i 17 AMK-sentraler i løpet av neste år. Det burde være to eller fire.

– Hva med lokalkunnskapen?

– Det er en floskel. Vi har datakart- og styringsverktøy. En AMK-sentral for hele Norge kan gjerne ligge på Svalbard.

Felles innsatslederutdanning

Det siste halve året har han og en gjeng jobbet med å få til en felles Nasjonal Lederutdanning for innsatspersonell. Politihøgskolen, Norges brannskole og SNLA er hovedaktørene som gjennomfører sammen. Det første pilotkurset ble finansiert av SNLA.

– Jeg har hørt at man har stått og snakket om en felles innsatslederutdanning på Redningskonferansen i 2012 og brannkonferansen i 2013, men ingen gjorde noe med det, sier Jan Einar. – Vi visste at Politihøgskolen og Norges brannskole var interessert, så vi skrev en rapport i SNLA i mai, søkte om penger og fikk det i juni. Programmet er satt sammen av Thor Langli – innsatsleder i Oslo politidistrikt, Bjørn Danielsen fra Politihøgskolen, Hans Mikkelborg ved Norges brannskole og flere. Vi har hatt fire møter. Vi har satt sammen kurset ut fra erfaringer fra TAS og hva vi mener trengs. Vi har truffet på en del og bommet på noe. Jeg tror vi skal kjøre mer kasuistikker neste gang.

Deltakerne på pilotkurset er superfornøyde, men man jo være litt kritisk til seg sjøl.

Han legger ikke skjul på at han skulle ha ønsket seg en lengre felles innsatslederutdanning, for eksempel lagt til Politihøgskolen, og at kurset er en brikke for å komme i gang med taktisk fellestenking på operativt ledernivå.

Samtidig har han vært åpen på at ikke alt er som det skal med helsa. Det blir en større operasjon av bukspyttkjertelen i slutten av november. Selv om han er sykmeldt var han til stede på pilotkurset i slutten av oktober.

Tull og fjas

En dag med Jan Einar innebærer alltid et par historier, gjerne selvironiske. Da Ambulanseforum sitter på ned til Drammensområdet fra pilotkurset for Nasjonal Lederutdanning for innsatspersonell forteller han om den gang han holdt førstehjelpskurs for fallskjermhopperne på Jarlsberg.

– Jeg jugde selvfølgelig på meg en vinge fra fallskjermjegerskolen, og så skepsisen i øynene på hopperne: «Han tjukkasen der?» ler han godt. Etter det var tonen satt og kurset ble kjempebra.

Fallskjermhopping fristet ham ikke noe særlig etter at han så en jeger på Porsangmoen gå rett i bakken etter å ha kjempet med å åpne reserven. Det kom noe et par hundre meter over bakken, og han dundra ned, brakk begge bein og ble hardt skadet.

Sjukdom og styrt
Det har vært et forbanna mørkt år i Norsk Luftambulanse. I januar 2014 havarerte et legehelikopter da det kom i kontakt med en strømledning på Sollihøgda og gikk i bakken. Piloten og legen ble drept momentant, redningsmannen overlevde, men ble hardt skadet. Dette var gode, umistelige kollegaer.

Jan Einar har slitt med sykdom siden i sommer. Det er ikke like dramatisk som en helikopterstyrt, men det er likevel dramatisk for han det gjelder, familie, venner og kollegaer. Han er optimist. Det er de rundt ham også. Som en samvirkeagent av sjeldent potent kaliber er han helt uerstattelig.

Etterord: Jan Einar døde 30. juni 2015, kl. 11.50 rolig og fredlig med de nærmeste samlet rundt seg. Han vil bli dypt savnet av svært mange. 

 

Print Friendly, PDF & Email

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.