Razmus Vårdal Viggen har satt fokus på egensikkerhet i sin paramedicoppgave på Høgskolen i Lillehammer (HiL). I en undersøkelse fant han ut at det er stor forskjell på det man lærer og vet godt, og hvordan man i praksis ivaretar egensikkerheten.

Forkortet artikkel fra Ambulanseforum nr. 1 2012

Les hele prosjektoppgaven om egensikkerhet (pdf)

– I ambulanseyrket kan risikofaktorene brått endre seg fra det ene øyeblikket til det andre. Vi må beskytte oss for dårlig vær og føre, redning i ulendt terreng, mot trafikk, blodsøl, oppkast og andre kroppsvæsker, farer på industriområder, kjemikalier (kollisjon, industri, brann), nåler og utagerende pasienter, skriver Viggen i oppgaven.

Post 22. juli
Internt i ambulansemiljøet er det flere som har kommentert tv-bildene den 22. juli til Ambulanseforum.

Det var ikke mange hjelmer å se på ambulansepersonellet som rykket ut i regjeringskvartalet. Der og da tenkte man mer på pasientene enn egensikkerheten.

Selv om egensikkerhet er et viktig tema i utdanningen av ambulansepersonell. 

Endring på gang?
– I fagmiljøet er det en aksept for at egensikkerheten kommer før pasientens behov, mener Viggen. – Men aksepterer vi det alltid for oss selv? 

Protokollstyrt egensikkerhet er lett å følge. I det egensikkerheten blir noe man vurderer fra gang til gang, høyner dette kravet til ambulansepersonellets vurderingskompetanse.

En del egensikkerhetstiltak bør være automatiske; slik som hansker og setebelte.

Men i undersøkelsen Viggen utfører finner han at veldig mange fraviker selv dette – kanskje nettopp av pasienthensyn?

Er hanskene til hinder for effektiv venflonsetting, så tar man dem av. Må man ha tak i ustyr mens bilen ruller, løser mange seg fra sikkerhetsbeltet i stedet for å be makker stoppe.

Overraskende resultat
Viggen er også opptatt av at selv om man blir lært noe, er det ikke sikkert at man faktisk har lært det.

En ambulansearbeider kan kjøre en hel yrkeskarriere uten å være med i en krasj, og slurve så mye han eller hun vil med setebeltet. Men om det en dag smeller er det helt avgjørende for utfallet om man er festet eller ikke. Dette vet alle godt. Men tror likevel ikke det vil skje dem.

Sannsynligheten er jo bare åtte ganger høyere ved utrykningskjøring enn ved vanlig kjøring…

– Det overrasket meg i undersøkelsen at de fleste opplever at de har god kunnskap om egensikkerhet, men kun 25 prosent av de som ”kan nok” om egensikkerhet bruker alltid sikkerhetsbelte i ledsagerstolen.

­Selv om man kjenner til tilfeller der ambulansepersonell har blitt lamme eller fått hjerneblødning ved ulykker hvor de ikke har vært festet.

– Bilene i ambulansetjenestene ser ut til å bli større, og med mer utstyr. Dette resulterer også i at ambulansepersonell må bevege seg bort fra ledsagerstolen for å kunne nå utstyr. De som produserer ambulanser bør ta dette med i betraktningen for utvikling av fremtidens ambulanser. De som representerer helseforetakene bør stille store krav til sikkerhet ved valg av ambulansetyper, oppfordrer Viggen. 

Erfarne fraviker anbefalinger
– Fordi sikkerhetsvurderinger ofte baseres på erfaring, kan erfaringen rett og slett være for positiv? lurer Viggen på. – I så fall kan det bli farlig både for pasienten, den erfarne og den uerfarne.

I undersøkelsen finner Viggen en gjennomgående tendens til at det er de mest erfarne som i størst grad fraviker anbefalinger: 

• De er overrepresentert i gruppen som ikke alltid bruker hansker ved venekanylering (24 av 26).
• Kun 32 prosent totalt bruker alltid hansker når de setter venekanyle. Det ser ut til at økende erfaring fører til mindre bruk av hansker.
•  Under en tredjedel av de ansatte bruker hjelm når det er påkrevd.
• Også her er det en økning i ikke-bruk hos de som har jobbet mer enn 13 år.

Om det skyldes manglende opplæring før ambulansefaget ble innført, eller at det rett og slett gjenspeiler realiteten i yrket: at man før eller siden må fravike anbefalingene for å kunne levere det man selv føler er en god tjeneste, blir et åpent spørsmål.

Men en ting er sikkert: Det er stor avstand mellom liv og lære! Og de erfarne er ikke nødvendigvis gode forbilder når det gjelder sikkerhetstenkning.

Det er få undersøkelser av egensikkerhet hos ambulansepersonell. Det burde kanskje være en del av arbeidsmiljøundersøkelsene?

Funn i Rogalandstjenesten

For å finne ut litt mer om forholdet til egensikkerhet foretok Viggen en undersøkelse ved Stavanger Universitetssjukehus sin ambulansetjeneste på stasjonene Jæren, Sandnes og Stavanger om bruk av verne- og sikkerhetsutstyr. Med en svarprosent på 85 prosent, fikk han fram noen tendenser blant de 74 deltakerne.

56 avvik 2008-2010

• I perioden 2008 til og med 2010 er det registrert 56 avvik på situasjoner som har påvirket egensikkerheten til ansatte. Antagelig er mange hendelser ikke registrert.
• Over halvparten av ambulansepersonellet hadde opplevd å være uenige om sikkerhetsvurderinger. En del erfarne har følt seg utrygge på grunn av andres holdninger.
• Samtidig er det slik at stort flertall av de erfarne slurver på en del både egen- og pasientsikkerhetstiltak.

• Under halvparten av ambulansearbeiderne på Jæren oppgir at de alltid bruker refleksvest. Her er det høyest andel personell med lang erfaring. På Sandnes er bruken oppgitt til å være 88 prosent.

• Bilsikkerhet
  Ambulansepersonell som har jobbet mindre enn 4 år og over 13 år i tjenesten oppgir at de bruker minst setebelte i ledsagerstolen.
• Skarpe oppdrag
  Halvparten mente at de ikke hadde vært flinke nok til å be om assistanse fra politi der det var nødvendig.

Razmus Viggen jobber ved Stavanger Universitetssjukehus som opplæringskoordinator. Du finner hele paramedicoppgaven hans på nettsiden vår her.