Hopp til hovedinnhold


Forankringen vår

Noen har etterlyst lederen i siste nummer på nett, så her kommer den: Hvor kommer vi fra? Hvor går vi? Hvem trenger vi? Hvem trenger vi ikke?

Noen har etterlyst lederen i siste nummer på nett, så her kommer den: Hvor kommer vi fra? Hvor går vi? Hvem trenger vi? Hvem trenger vi ikke?

Leder i Ambulanseforum nr. 1 2011

Ønsker du å abonnere? Trykk her!

Ambulansetjenestens tidligste former var hest og kjerre med distriktslegen og legekofferten. Og drosjen; det første ambulansepersonellet var kusken eller sjåføren som satt foran. De første dedikerte sjåførene som så at de kunne ha en større rolle enn bare å transportere pasienten, allierte seg med de frivillige eller var frivillig i utgangspunktet, tok førstehjelpskurs, bidro så godt de kunne før pasienten var inne på sykehuset.

De kjempet for tobemannede ambulanser, slik at de kunne gjøre noe mer enn å tråkke på gasspedalen. I Oslo var det også portørene på sykehuset og folk med ymse praktiske bakgrunner som endte opp som ambulansesjåfører. Ordet vi ikke liker at folk kaller oss i dag: ambulansesjåfører. Vi fortrekker ambulansepersonell eller enda bedre: ambulansearbeider. - Vi gjør mer enn å kjøre fort.

Vi stammer altså fra drosjenæringen, de frivillige og fra dem som jobbet nederst på rangstigen på sykehuset. Fra private transporttjenester som så en mulighet til å tjene en ekstra slant, og samtidig ta et samfunnsansvar.

Nå er vi profesjonaliserte. Fagutdannede, uniformerte, har gule biler, helikoptre og fly som er ganske likt utstyrt i hele landet, mulighet til å starte behandling for hjerneslag og hjerteinfarkt allerede før ambulansetransporten. Mulighet for videreutdanning på høgskolenivå.

Og  mange av oss identifiserer oss overhodet ikke med fortiden, og i hvert fall ikke med de frivillige. Er det så lurt?

Vi trenger fjellfolkene, skipatruljene, folk med skred- og klatrekunnskaper, letemannskapene, snøscooterne, nesene til redningshundene, båtfolket, sanitetsvaktene til idrettslagene og festivalene, og vi ønsker oss mindre pasienttransport og flere ambulanseoppdrag hvor vi faktisk får brukt kunnskapene og ferdighetene våre.

Derfor må vi vise respekt og anerkjennelse til dem som sitter på en kunnskap og kompetanse som vi noen ganger blir svært avhengig av.  I stedet for å akke oss over at de har mindre førstehjelpskurs- og erfaring enn oss. De frivillige er fremdeles en av rekrutteringsgruppene våre. Noen velger også å kombinere en profesjonell yrkesutøvelse i ambulansetjenesten og en rolle i frivillig arbeid. Respekt!

Vi trenger de frivillige!

Vi trenger ikke selvgode ambulansearbeidere som er seg selv nok, og som ikke samarbeider godt med personellet på sykehuset, distriktslegen, legevakta og sykehjemstjenesten i strøket de jobber i.  Som samtrener jevnlig med brann og politi, annet helsepersonell og kanskje også frivillige?

Vi trenger fagstoltheten, ikke mindreverdighetskompleksene.  Vi trenger ambulansepersonell som ikke sitter på ræva i sofaen eller sover 18 av 24 vakttimer utenom oppdrag, men som trener jevnlig på det de allerede har lært for å vedlikeholde og for å utvikle seg videre faglig.

Det er det som hører til en høyprofesjonalisert ambulansetjeneste; fagkunnskapen, ferdighetene som sitter stødig i fingrene i stressede situasjoner, treningen, det gode samarbeidet med andre. Vi har litt å gå på ennå.