Fra Ambulanseforum nr. 1 1975. Av lege Jens Moe, offentliggjort i Tidsskrift for den norske lægeforening 20. april 1975.

Assisterende overlege Arne Victor Larsen, kan etter en henvendelse fra Landsforeningen for hjerte- og lungesyke fortelle at AMBULANSETJENESTEN ER GODT UTBYGD, men svikt i meldingstjenesten og dårlig samkjøring av transportmidlene betyr ofte lengre ventetid.

I en lengre artikkel vedrørende ambulansetjenesten legges det frem hvor mange biler, fly og båter som er til disposisjon for transport av syke og sårede, men uten at personellets manglende utdannelse nevnes. Hvordan kan man da si at ambulansetjenesten er godt utbygd?

Det er helt klart at det i dag ikke kreves en eneste time førstehjelp for å drive ambulansetjeneste, enda det er gått 11 år siden overlege Lind i ”Tidsskriftet” fortalte hvordan folk dør i ambulanser på vei til sykehus. Dessverre var artikkelen merket ”ønskes ikke omtalt i dagspressen uten etter samråd med redaktøren”.

Hvordan kan så moderne ambulansetjeneste i Norge i dag ha vært om det ikke hadde vært for Helsedirektoratets famøse behandling av saken? Det er klart at ambulansetjenesten i Norge ikke kan være like god alle steder med de topografiske forhold vi har, men det kunne ha vært lagt bred vekt på en differensiert utdannelse av personellet for å få optimal dekning.

Hva er så skjedd når det gjelder utdannelsepolitikken?

1963
Ambulanse – og bilkomitéen legger frem sin innstilling om ambulansebilen, størrelse og standardutrustning. Samtidig finnes en retrospektiv undersøkelse som viser at pasienter dør på vei til sykehus på grunn av manglende behandling.

Selv om det ikke var komitéens mandat å uttale seg om utdannelsen, fantes den så graverende dårlig at komitéen anbefalte et obligatorisk kurs for alle ambulansesjåfører, og en obligatorisk utdannelse av alle som tok førerkort.

Det ble i denne innstillingen påvist at 1% av de innbragte til et større sykehus var døde, og hadde trengt gjenoppliving på vei til sykehuset. Hvor mange kunne ha vært reddet? 10% av de trafikkomkomne døde på vei til sykehuset.

1967
Ved Ullevål sykehus gjør vi en ”stille undersøkelse”. I løpet av to måneder finner vi åtte pasienter vi mener muligens kunne ha vært reddet ved bedre behandling på vei til sykehuset. Vi starter den legebemannede ambulanse som en nødløsning. Oslo kommunale legevakt ansetter, som de fleste andre, fremdeles personell uten en time førstehjelp.

1971
Stortingsmelding nr. 41 1971/72 om helsetjenestens transportproblemer som danner en rammeplan for hvordan probleme skal løses, går gjennom i Stortinget etter at den er sendt ut til uttalelse til de interesserte parter. Anestesilegeforeningen, som mener utdannelsen burde få en bredere plass, blir overhode ikke hørt. Stortinget vedtar planen uten kommentarer.

Det settes nå, etter 11 år, ned en ny tremannskomité som skal vurdere opplæringen av ambulansepersonell. Hvem består så denne komitéen av? Hvilke kvalifikasjoner har medlemmene? Hvor er dens innstilling nå etter 2 år? Selv en plan for omfang av utdannelse, har man altså ikke greid å fremskaffe. Hvor lang tid skal det så ta å få satt en slik timeplan ut i livet, når vi først har den?

I dag er altså situasjonen:
1. Godkjent ambulanse med utrustning som koster over 150 000 kroner.
2. Ambulansen medfører utstyr som få kan betjene, og som betyr fare for pasienten ved feil bruk.
3. Det kreves ikke, og vil ikke bli krevet, to mann i hver sykebil (jfr. Stortingsmelding 41 1971/72).
4. Det kreves ikke en eneste time førstehjelp for ambulansepersonell.

Den 5/1-1975 skjer en av de mange dødsulykker på Mosseveien ca. 30 km fra Oslo. Her møter det opp en såkalt leilighetsambulanse med én mann uten ledsager. Dette er beredskapen i dag!

Den 15/11 1874 skjer en eksplosjonsulykke ca. 30 km fra Oslo. Distriktes ambulanse møter opp med én mann uten ledsager. Pasienten ligger nærmest bevisstløs i bunnen av en tankbåt, med forbrenning. Dette er stedets beredskap. Heldigvis har politiet rekvirert ambulanse fra nabodistriktet, da kommunikasjonen ennå ikke er så god at man kan unngå at 2 av 3 ambulanser blir tilkalt til samme ulykke, derfor kan mannen få den hjelp han trenger på vei til sykehuset.

Hadde kommunikasjonen vært bedre, var stedet ambulanse blitt stående alene uten det nødvendige utstyr for berging. For politiet er nemlig en ambulanse en ambulanse, samme hvordan den er utstyrt. Bare rundt mitt distrikt skjer slike underkvalifiserte transporter ukentlig. Hvorfor kan ikke behandling av pasienten før han kommer til sykehuset være anerkjent medisin også i Norge?

Det er nylig publisert en dobbelt blindundersøkelse om behandling av lidokain intramuskulært på pasienten kort tid etter infarktets inntreden, gitt av privatpraktiserende lege på stedet før transport til sykehus.

Man fant en betydelig reduksjon av antall dødsfall før innleggelsen. Da 70% av alle dødsfall ved hjerteinfarkt skjer utenfor sykehuset, er det vår alles oppgave å prøve å redusere dette tall.

Når man samtidig vet at de som dør utenfor sykehus vesentlig dør en hjertearytmidød og kanskje har en god pumpefunksjon i hjertet, mens de som dør innenfor sykehus oftere dør av svikt, er det en ytterligere pekepinn på at her bør noe gjøres.

Sammen med forebyggende arbeid og bedre varslingssystem og legevaktsystem, slik at pasienten kommer hurtigere til sykehus, må behandlingen utenfor sykehuset prioriteres. Her kan utdannelse av paramedisinsk personell hjelpe på situasjonen. Paramedisinsk personell er hverken utdannede leger eller sykepleiere, det er utdannet i den spesielle hensikt å kunne vurdere en pasient, stabilisere hans tilstand og får bragt ham sikkert til sykehus.

Det vil si, de skal kunne ventilere, intubere pasienten, kunne ekstern hjertemassasje, kunne vurdere rytmeforstyrrelser på EKG, samtidig kunne sette intravenøse drypp, og intramuskulære injeksjoner med enkle medikamenter som atropin og lidokain, eventuelt etter instruks av lege. Dette er ingen utopi.

I USA hvor ambulansetjenesten er høyst varierende fra distrikt til distrikt, har man flere steder nå fått utdannet premedics med 250 timer teori, samt 300-400 timer praksis i sykehus og ambulanser. Da er de i stand til å utføre det forannevnte, om kontakten er god til sykehuset for videre utdannelse med praksis etc.

Det er ikke snakk om ressurser, da de rigorøse krav som er satt til ambulansene i seg selv overskrider utgiftene til en viss minimumsutdannelse av ambulansemannskapene. Feilen ser ut til å være at man har bygt ”taket før huset”. KRAV TIL UTDANNELSE, OG TO MANN PÅ HVER AMBULANSE, HVOR DET ER MULIG, BURDE HA VÆRTFØRSTE KRAV!

En undersøkelse publisert i ”Tidsskriftet” 1974 viser ingen overlevende av pasienter som ble innlagt i Ullevål sykehus’ medisinske avdelinger etter å ha vært forsøkt gjenopplivet i vanlige ambulanser, mens legeambulansen hadde en overlevelse på over 10%. Når man tenker på hvor mange som dør hvert år av hjerte-/karsykdommer, bør nå grensen være nådd for sendrektig og feilaktig behandling av en så viktig sak.

Nylig sto det en artikkel i ”Tidsskriftet” om transportfødsler, som konkluderte med at om man unngikk alle transortfødsler i Norge i ett år, ville 8 barn kunne reddes. Hvorfor gi en slik artikkel (når det er utopi å hindre alle transportfødsler) så stor publisitet i forhold til hele ambulansesituasjonen som nå har vært tatt opp gjentatte ganger de siste år?

Er det fordi spørsmålet er politisk drøftbart i forbindelse med fødehjemssituasjonen, som er en politisk debatt? På grunnlag av det jeg har sett i de senere år, vil jeg nå anbefale enhver familie jeg kommer i kontakt med, hvor behandlingen på vei til sykehus eller på ulykkesstedet har vært mangelfull, å anlegge sak på vegne av pasienten. Dette er kanskje den eneste utvei til å komme videre med dette problemet.

Jeg har tidligere forsøkt å få Helsedirektøren til å svare på spørsmål om ambulansetjenesten, og jeg spør igjen:

1. Synes Helsedirektøren at ambulansetjenesten i dag, slik assisterende overlege Arne Victor Larsen uttaler, er godt utbygd sett i relasjon til at man i dag krever én time førstehjelpsutdannelse av personellet?

1. Hvorfor kontakter ikke Helsedirektoratet personer med praktisk erfaring fra ambulansetjenesten for å få en hurtig vurdering av hva personellet bør kunne av medisinsk behandling?

1. Synes ikke Helsedirektøren det er grunn til å reagere når man ved en undersøkelse finner at ingen overlever gjenoppliving i vanlig ambulanse på vei til Ullevål sykehus gjennom et år, mens 10% overlever gjenoppliving på vei til sykehuset i legeambulanse (i legeambulansen gjøres ikke annet enn vanlig resuscitering som kunne ha vært utført av paramedisinsk personell i de fleste tilfelle?)

1. Hvordan vil Helsedirektøren stille seg til en sak som en familie anlegger på vegne av en avdød pasient som er død av kvelning på vei til sykehus fordi han ikke er lagt i stabilt sideleie av den sidemannen som ikke fantes?

Helsedirektørens kommentar
Som en kommentar til denne kritikken uttalte helsedirektør Mork til Norsk Rikskringasting at det er riktig at ambulansetjenesten her i landet ikke er så god som den kunne være og som den burde være.

På bakgrunn av Stortingets behandling av en Stortingsmelding om blant annet ambulansetjenesten i 1973 så har fire arbeidsgrupper arbeidet med en rekke sider ved ambulansetjenesten og departementet regner med at disse gruppene legger fram sin innstilling tidlig på høsten i år.

Departementet vil da gi arbeidet med å sette de anbefalingene ut i livet stor prioritet.

Bilde: Helsedirektør Mork