Som å stange hodet mot veggen

Fra Ambulanseforum nr. 1 1975

Overlege Finn Kongsrud ved Gjøvik fylkessykehus satt som formann i Norsk Anestesiologisk Forening den gang foreningen oversendte en betenkning til Helsedirektoratets arbeidsinnstilling om Helsetjenestens transport og kommunikasjonsproblemer. (Stortingsmelding nr. 41 171/72)

Når det gjelder utdannelse står det i betenkningen:

Utdannelse av ambulansepersonell
Erfaring fra de senere år har vist at sykepleiere og teknisk personell kan instrueres og trenes opp til å foreta høyt kvalifisert behandling av pasienter, behandling som man ikke tidligere drømte om å kunne delegere til ikke-leger.

Det synes å være forsvarlig å ta utgangspunkt i disse erfaringer og forsøke å utdanne et ambulansekorps som selv vil være i stand til å yte tilstrekkelig kvalifisert service i langt de fleste situasjoner, og som selvsagt vil være ypperlig egnet til å assistere leger om legebemanning i enkelte tilfeller blir aktuelt.

Det er imidlertid en meget viktig forutsetning for at dette kan bli aktuelt og det er i første rekke at ambulansemannskapene må skaffes en tilstrekkelig medisinsk basisutdannelse.

Kort skisser vil man foreslå:

Utdannelse av nytt mannskap:
Hjelpepleierutdannelse (modifisert) – 8 måneder

Anestesi + overvåkingsavdeling + intensivavdeling – 6 måneder

Mottakelsesavdeling/skadestue – 2 måneder

Bilteknikk og kjøring, herav 2 måneder sommerføre og 2 måneder vinterføre – 4 måneder

Den biltekniske utdannelse forutsettes tilegnet på yrkesskole. Med en utdannelse på 18-24 måender skulle man f å et yrkeskorps av ambulansepersonell som sikrer publikum den behandling på syke/skadeplass og underveis til sykehus, som i dag med rette, publikum har krav på.

Utdannelse av gammelt mannskap:
Når det gjelder det eksisterende ambulansepersonell er det vanskeligere å stille slike krav som til nye mannskap. En vil foreslå et grunnkurs tilsvarende Røde Kors grunnkurs på 24 timer for personell som bare skal betjene bårebil.

For ambulansepersonell vil en foreslå et kurs tilsvarende Røde Kors hjelpekorps på 46 timer, dog med noe mer vekt lagt på sykdomstilstander enn tilfelle er ved dette kurset.

Det skal poengteres at jevnlige oppfriskningskurs for alle kategorier ambulansepersonell er av største betydning.

Ad. ”Helsetjenestens transport og kommunikasjonsproblemer” side 31, 1. Avsnitt. En vil sterkt imøtegå det som er nevnt under dette avsnitt.

Sitat: ”Sjåførens viktigste oppgave er å sikre transporten. Hovedvekten av utdannelsen bør legges på dette felt. Han vil imidlertid også ha bruk for relativt gode kunnskaper i førstehjelp osv.”

Det må ansees som helt fundamentalt at i enhver situasjon hvor det må antas nødvendig at pasienten trenger behandling eller spesielt tilsyn, at ambulansen er bemannet med 2 mann. Den ene ivaretar selve kjøringen, og den andre tar seg av pasienten. Sjåfør og medhjelper må ha samme utdannelse.

Det skal være unødvendig å poengtere at det viktigste er å passe på pasienten.

På bakgrunn av dette spurte vi overlege Kongsrud om hans personlige syn på utdannelse og Helsedirektoratets behandling av denne sak. Kongsrud uttrykte sin skuffelse over at det i stortingsmeldingen overhode ikke kom inn noe av den betenkning foreningen sendte direktoratet.

Anestesiologisk forening ble i slutten av januar 1972 oppfordret av en av Helsedirektoratets leger til å komme med en kommentar til det preliminære arbeidet som på det tidspunkt var gjort av Helsedirektoratet.

Foreningen satte ned et utvalg og skrev en betenkning som ble oversendt Helsedirektoratet i februar 1972. Foreningen mottok ingen reaksjon på betenkningen.

Da så Stortingsmeldingen kom ut uten at foreningens kommentar var tatt med gjorde man så en henvendelse til Helsedirektoratet for å høre hvorfor kommentaren ikke var kommet med.

Det ble da svart at betenkningen var kommet inn for sent. Dette til tross for at foreningen var oppfordret av Helsedirektoratets mann til å komme med denne uttalelsen, samt at betenkningen ble gjort ferdig på under en måned.

Overlege Kongsrud er av den oppfatning at noe av grunnen til Helsedirektoratets takling av ambulansesaken finnes i den organsisasjonsmessige oppbygning av direktoratet. I og med at det dreier seg om engasjementsstillinger på et år eller to. Det som amn derfor mangler er folk som blir satt på en oppgave og som har ansvaret for å følge opp saken.