Gunnar Vangberg jobbet på ambulansen i Trondheim i alle det seks årene han studerte medisin. Erfaringen derfra gjorde han enda mer sikker på at målet var anestesi og jobb på legehelikopter. Det ble både 330-skvadron og luftambulanse, jobb i forsvaret i tillegg til jobben på anestesiavdelingen på St. Olavs Hospital. De medisinske avgjørelsene i nødsituasjonen er fortsatt spennende for anestesilegen, men systemtenkning og refleksjoner rundt alle avgjørelsene som til sammen utgjør en enda større helhet, interesserer han stadig mer.

Vangberg sier selv at han aldri har vært den flinkeste til å grave seg ned i detaljer, forske og skrive artikler som leses av et fåtall mennesker. Derfor passer det perfekt å kombinere jobb i klinikken samtidig som han jobber tverrfaglig og systemisk på Prehospital Fellestjenester i Helse Midt-Norge. Der lager han blant annet Podcasten FramSnakk sammen med to han har møtt på sin arbeidsvei, Truls Melbye og Dag Uno Furuknap. Med ulike nettverk, personligheter, erfaringer, kunnskap og ferdigheter utfyller de hverandre. De framsnakker det å ha et fugleperspektiv på arbeidshverdagen. Det mener han dessuten kan forebygge utbrenthet blant helsearbeidere.

– Podcasten er et forsøk på å sette fokus på at det er menneskene i den akuttmedisinske kjeden som er grunnfjellet i det vi gjør. Ofte kan man få inntrykk av at det er retningslinjer, dingser, dataløsninger, sambandsmidler og medisiner som er kjernen i det vi holder på med. Slik tenker ikke jeg. Det å møte mennesker i sårbare øyeblikk er verdifullt for den som bryr seg om mennesker. Men det kan også være belastende. Det går ikke alltid slik vi håper det skal. Noen pasienter får store skader eller dør selv om vi gjør det riktige medisinske tiltaket. Pårørende står tilbake alene og kan være både lei seg og usikre på hva som har skjedd. Vi får urimelige klager og noen ganger gjør vi feil. Alt dette må vi snakke om for å holde ut en hel yrkeskarriere. Dessuten bør vi tørre å se nøye på hva som faktisk er gode prehospitale tjenester. Å telle tiltak og måle tiden vi bruker er ikke nok. Helheten og opplevelsen for dem som er berørte, er så mye større enn det. Derfor har vi laget poscastepisoder der for eksempel responstid blir sett på med et kritisk blikk.