Svineinfluensarammet behandlet som spedalsk

Han var sterk som en bjørn til 15. juli i fjor. Etter åtte måneder og ni dager på sykehus, kom Roar Magne Norheim (52) hjem til Risør i påsken – med pustemaskin. Ingen i Norge har kjempet så lenge med svineinfluensaen som ham, skriver Fædrelandsvennen.

Han fikk antakelig smitten på en feriereise i USA, og ble rammet på begynnelsen av hysteriet rundt svineinfluensa i Norge.

Mangelfull behandling i første fase mener Roar Magne Norheim og samboer Mette Thorsås er årsak til at han ble så mye hardere rammet enn andre. Derfor er paret preget av en blanding av bitterhet og takknemlighet. Bitterhet over at det meste kanskje kunne vært unngått, takknemlighet fordi livet ser ut til, tross alt, å ha vunnet – og at de får fremtiden sammen.

Da han begynte å bli dårlig og dro til legen ble han møtt på følgende måte:

- Legen ba meg stoppe på parkeringsplassen utenfor legekontoret. Jeg måtte ikke komme inn på grunn av smittefaren. De kom ut med munnbind og to Q-tips og tok prøver i nesa og svelget. Så gikk de inn igjen.

- Det var som jeg var spedalsk. På nyhetene snakket de om god beredskap, men det handlet visst mest om å ha Tamiflu på lager og bestille vaksine. I virkelighetens verden var det kaos, forteller han og sier han er sterkt kritisk til hvordan krisen ble håndtert i begynnelsen.

Tre dager etter kom diagnosen, Tamiflu eller å bli sendt på sykehus var aldri tema.

- Da feberen ikke gikk ned, ba jeg om å komme på sykehus, men legen sa de ikke kunne gjøre mer på sykehuset enn han selv kunne. Siste natta hjemme våget jeg ikke sove, for da ville jeg dø, trodde jeg. Hadde jeg fått Tamiflu, tror jeg mye kunne vært annerledes. Ja, jeg er bitter på akkurat dette, og kanskje blir det erstatningssak etter hvert. Akkurat nå har jeg nok med å leve.

På kvelden 22. juli ringte Roar Magne Norheim selv til AMK og rekvirerte ambulanse. For andre gang skulle han føle seg spedalsk. Ambulansefolkene sto i gårdsplassen en halv time, før han fikk komme ut. De måtte dekke bilen med plast innvendig. Selv gikk de i plastdrakter og minnet mest om romvesener.

- De spurte om jeg kunne gå ut selv. Det endte med besvimelse. Deretter husker jeg i praksis ikke så mye mer. Ambulanseturen ble begynnelsen på fire til seks uker i koma.

Les hele historien i Fædrelandsvennen