Framtidens redningshelikoptre – når større ikke er bedre

Andreas J. Krüger, lege/forsker SNLA, tidl. redningsmann 330 skv. Marius Rehn, lege/forsker SNLA, tidl. redningsmann 330 skv.

Dagens Sea King redningshelikoptre skal snart pensjoneres.
Valget av det nye helikoptret må styres av hovedmålet for
norsk redningstjeneste; å redde flest mulig liv.

Les også: Blir nye 330-helikoptre "ubrukelige" på land?

VG-kronikk: Framtidens redningshelikoptre - når større ikke er bedre (pdf)

VG-oppslag: Frykter at pasienter skal blåse bort (pdf)

Anskaffelse av nye redningshelikoptre er ikke først og fremst et spørsmål om fart,
rekkevidde og størrelse. Det er et spørsmål om hvilket verktøy som gir best
medisinsk nytteverdi for samfunnet.

Gjennom tv‐serien ”330 skvadronen” har folk flest fått innblikk i hvordan mannskapene
på redningshelikoptrene jobber. Tjenestens betydelige erfaring i oppdragsgjennomføring
under svært vanskelige operative forhold, sammen med en velorganisert
luftambulansetjeneste med lav ulykkesforekomst, plasserer Norge i verdensklasse
i luftambulanse– og redningshelikoptertjeneste.

Nød mer enn skipsforlis. Sea Kingens primære oppgave er fortsatt redning til sjøs.
De aller fleste ulykker skjer i skjærgården. 330 skvadronen har imidlertid fått stadig
flere arbeidsoppgaver og utfører i dag også avanserte luftambulansetransporter,
fjellredning, militær beredskap og trening av fiskere. Luftambulansetransportene
utgjør i dag cirka 60 prosent av oppdragene. Dette er viktig for pasienten og
for den ordinære luftambulansetjenesten, som begynner å nå sitt kapasitetstak.

Redningshelikoptrene utfyller ordinær luftambulansetjeneste på en god måte
ved å kunne frakte flere pasienter, ha mer avansert navigeringsutstyr og takle
tøffere værforhold enn de mindre ambulansehelikoptrene.

Lik rett til helsehjelp. Et for tidlig født barn i Utkant‐Norge trenger like
mye hjelp som en skadd oljearbeider. En reineier med livstruende skader på
Finnmarksvidda trenger like rask hjelp som en turist med hjerteinfarkt på en cruisebåt.

Selv om redningshelikoptertjenestens primære oppdrag er å yte nødhjelp til havs,
må helikoptrene dimensjoneres slik at de også kan gi assistanse til de langt flere syke og skadde som befinner seg på land. Det er siden oppstarten i 1973 gjennomført
mer enn 28 200 oppdrag, hvorav ingen sies å ha krevd den kapasitet som legges til
grunn i dagens kravspesifikasjon for de nye helikoptrene.

Derimot har redningshelikoptrene i våre tre nordligste fylker bare i løpet av de
siste tre årene gjennomført over 80 redningsoppdrag i fjellet der heising var
nødvendig. Slike oppdrag er krevende, og de største helikoptertypene egner
seg dårlig til å løse dem.

Dimensjonert for en annen virkelighet? Sannsynligheten for
skipsforlis med mange nødstedte i maksimal avstand fra hjelp er svært liten,
mens vi vet at vi vil stå overfor mange trafikkulykker i Distrikts–Norge eller ulykker i fjellet. Det er god beredskapstenkning å være forberedt på
de store ulykkene.

Vi må likevel ikke kjøpe et verktøy som er godt egnet til å håndtere den
ene storulykken hvert tjuende år dersom dette verktøyet er dårlig egnet
for de daglige oppdragene.

De største helikoptertypene vil ikke kunne lande på våre sykehus.
Til det er landingsplassene for små. Kritiske sekunder mistes dersom
redningshelikoptret må lande på en fotballbane i nærheten, eller vi
vil måtte bygge kostbare sykehuslandingsplasser.

Bevisst valg. De som skal utpeke redningstjenestens viktigste
verktøy står overfor valget mellom mange helikoptertyper.

Det første valget handler imidlertid om hvilke medisinske og redningstekniske oppgaver som skal løses. Skal vi ha et redningshelikopter
tilpasset dagens brede oppdragsprofil, eller et større helikopter dimensjonert
for de store ulykkene langt til havs?

Tidskritiske akuttmedisinske tilstander opptrer både i by og bygd og vi vet at
behandlingen sentraliseres. Dette fører til at stadig flere pasienter må transporteres
over lengre avstander raskest mulig. De nye redningshelikoptre må kunne avhjelpe
dette økende behovet.

Også i framtiden vil skip havarere, alvorlige trafikkulykker inntreffe, personer få
hjertestans langt fra folk, jegere og friluftsfolk forsvinne i fjellet og for tidlig
fødte barn måtte fraktes til sykehus i dårlig vær.

Hvis helikoptret dimensjoneres kun for ett aspekt av disse operasjonsområdene,
svekkes den generelle evnen til å redde liv. Dersom helikopteret verken kan
benyttes i fjellredningsoperasjoner eller ved bilulykker på grunn av sin størrelse bør
dette være en bevisst prioritering.

Det bør baseres på et konkret regnskap som viser at prioritering av evakuerings-
kapasitet ved store ulykker langt til havs, på bekostning av evne til å utføre
landbaserte oppdrag, er samfunnsnyttig.

Før avgjørelsen blir tatt må derfor en uavhengig konsekvensutredning gjennomføres.
Kostnader knyttet til mulig økning av luftambulansekapasitet og oppgradering av
landingsplasser må belyses.

Aller viktigst er det imidlertid at konsekvensene for de kritisk syke og skadde blir
kartlagt. Norge kan ikke risikere at anskaffelsen av nye helikoptre gir oss en
dårligere redningstjeneste.