17 sammendrag levert til AmbulanseForum 2024- stem fram den du mener bør vinne

Studenter, ambulansepersonell, fagutviklere og forskere  er blitt invitert til å sende inn vitenskapelige abstract i anledning av AmbulanseForum 2024. Den årlige konferansen arrangeres på Thon Hotel Oslo Airport fra 2. til 3. september. Det er nå stengt for innsending av abstract, men er du ikke påmeldt er det fortsatt ledige plasser på konferansen. 

Med de innsendte sammendragene ønsker AmbulanseForum 2024 å vise frem det som foregår av forskning og utvikling som er gjennomført, igangsatt, eller om spesielt aktuelt i planleggingsfasen. Vinneren av beste abstract kåres på konferansen, og du har mulighet til å være med å si hvilken abstract du mener skal gå av med seieren. Det blir poster walk, at alle bidragene blir tilgjengelig på veggen under konferansen, der du også får mulighet til å snakke med bidragsyterne. 

Avstemningen finner du nederst i artikkelen.

I alt har det kommet inn 17 bidrag fra følgende personer

• Kristin Häikiö (har sendt inn to stk)
• Mona Guterud
• Vilde Kjellbakken Knapp
• Forrough Fanaei
• Birgitte Larsen
• Birgitte Bjørngaard
• Sindre Engen
• Nina Øye Thorvaldsen
• Beathe Gjendem Marken
• Hanna Marie Otterholt Bekkeseth
• Vilde Teigene Måløy
• Laurits Dydensborg Hansen
• Ingrid Futsæter Solem
• Oskar Strand Hansen
• Madeleine Sørstad Johansen
• Selma Guttorm

Totalt er avsenderne er fra 12  ulike steder

• OsloMet - avdeling for prehospitalt arbeid
• Stiftelsen Norsk Luftambulanse
• NTNU Gjøvik
• UIS
• Vestre Viken HF
• Nord universitet
• Oslo brann- og redningsetat
• Helse Møre og Romsdal/Høgskolen i Molde
• Helse Nord-Trøndelag
• Nevrologisk avdeling, Sykehuset Innlandet
• OUS
• Høgskolen i Østfold

Profesjon/tittel/studieretning

• Førsteamanuensis
• Nasjonal Paramedic
• MSc prehospital critical care
• Fagrådgiver ambulanse
• Universitetslektor
• Stipendiat og universitetslektor
• Ambulansearbeider
• Nevrolog, overlege nevrologisk avdeling SI, PhD-stipendiat,
• Lege og stipendiat
• Bachelor paramedisin

Innleverte abstrakt-titler

• Hvilke faktorer hindrer ambulansepersonell i å sende bekymringsmelding til barnevernet?
  
• Sikkerhet under ambulansetransport – bruk av bilbelte og bruk av tvang under transport
• Experiences from a cluster-randomised trial (ParaNASPP) exploring triage and diagnostic accuracy in paramedic suspected stroke: a qualitative interview study
• Hvilke faktorer kan bidra til å skape gode forutsetninger for innsatsleder helses operative ledelse?
• The Psychological Impact of Traumatic Events on Emergency Medical Services Personnel
• Hvilke erfaringer og opplevelser har ambulansepersonell med vurdering av smerter hos barn?
• Utvikling av yrkesetisk kompetanse i ambulansefag: fra klasserommet til pasientmøter.
• Hvordan bør aksidentell hypotermi behandles prehospitalt i fjellet?
• Vertigo and Acute Stroke: The Vertigo Norwegian Acute Stroke Prehospital Project (VertigoNASPP)
• The FeMale Norwegian Acute Stroke Prehospital Project (FeMaleNASPP)
• Utdannelse, kunnskap og erfaring innen håndtering av postpartum blødning hos prehospitalt personell
• RASKT OG PRESIST En sammenligning av vitalparametere og legemiddeldosering for barn i to prehospitale retningslinjer
• Prehospital administrering av Cyanokit i Norge
• Hvordan kan paramedisinere redusere undertriagering av eldre med fall fra egen høyde?
• Hvilke utfordringer møter ambulansepersonell på når de skal sende bekymringsmelding til barnevernet?
• Fra transporttjeneste til integrert del av helsetjenesten: lederes vurderinger av endringer og innovasjonspotensiale i ambulansetjenesten (ikke samtykket for publisering på Ambulanseforum.no).
• Exploring ambulance personnel's perspectives and perceived competence in encounters with patients with mental health illnesses (ikke samtykket for publisering på Ambulanseforum.no).
• Ambulansepersonell i Norge har noe bedre holdninger til pasienter med psykose enn helsepersonell i tidligere internasjonale studier (ikke samtykket for publisering på Ambulanseforum.no).

 14 av 17 har samtykket til publisering av abstraktet på Ambulanseforum.no. De samme som er lenket over. Under følger de som har samtykket i tilfeldig rekkefølge.

Hvilke faktorer hindrer ambulansepersonell i å sende bekymringsmelding til barnevernet?

Kategori: Bacheloroppgave

Forfattere: Job Den Dikken, Paramedisin, Høgskolen i Østfold
Martin Gjessing Semb, Paramedisin, Høgskolen i Østfold
Hege Hølmo Johannessen, Førsteamanuensis, Fakultet for Helse, Velferd og Organisasjon, Høgskolen i Østfold & Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Sykehuset Østfold

Abstrakt

Introduksjon

Omsorgssvikt er et økende samfunnsproblem, og helsepersonell har en lovpålagt plikt til å sende bekymringsmelding til barnevernet dersom de har grunn til å tro at et barn lever under forhold som går under omsorgssvikt. Egne erfaringer og samtaler med ambulansepersonell i Østfold har tydeliggjort at flere møter ulike utfordringer når det kommer til opplysningsplikt til barnevernet. Vår målsetning var å evaluere hvilke faktorer som hindrer ambulansepersonell i å sende bekymringsmelding til barnevernet.

Metode

Denne tverrsnitts studien var en spørreundersøkelse som ble besvart anonymt gjennom nettskjema av ambulansepersonell tilknyttet Sykehuset Østfold HF.

Resultat

Gjennomsnittsalder og erfaring i ambulansetjenesten blant de 100 som svarte på spørreundersøkelsen, var henholdsvis 36 og 13 år, og litt over halvparten var menn (n=57). Seks av ti rapporterte at de ofte eller alltid opplever tidspress under oppdrag. En av fire var i noen eller stor grad bekymret for å gjøre en feilvurdering og 14% hadde latt være å sende bekymringsmelding på grunn av frykt for å gjøre feil. De 82 som hadde sendt bekymringsmelding til barnevernet tidligere var signifikant eldre, hadde høyere ansiennitet i tjenesten, og opplevde ofte eller alltid tidspress under oppdrag enn de som ikke hadde sendt bekymringsmelding. Deltagere som var bekymret for å gjøre feil ved innsending av bekymringsmelding rapporterte signifikant oftere at tidspress påvirket deres evne til å oppfatte eventuell omsorgssvikt under oppdrag og at begrenset tid i større grad hindret dem i å sende bekymringsmelding sammenlignet med dem som ikke var bekymret for å gjøre feil.

Konklusjon

Mange i ambulansetjenesten i Østfold opplever et høyt tidspress i forbindelse med oppdrag. En av fire er bekymret for å gjøre feilvurderinger og tidspress under oppdrag påvirker både evne til å avdekke omsorgssvikt og hindrer ambulansepersonell i å få sendt bekymringsmelding til barnevernet. Videre forskning bør fokusere på tiltak som kan redusere tidspress og bekymring for at man gjør feilvurderinger under oppdrag. 

Tilbake til oversikt

Hvordan kan paramedisinere redusere undertriagering av eldre med fall fra egen høyde?

Kategori: Bacheloroppgave

Forfattere: Madeleine Sørstad Johansen, Paramedisin, Fakultet for Helse, Velferd og Organisasjon, Høgskolen i Østfold, Hege Hølmo Johannessen, Førsteamanuensis, Fakultet for Helse, Velferd og Organisasjon, Høgskolen i Østfold & Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Sykehuset Østfold

Abstrakt

Innledning

I Norge har vi en økende eldrebølge, med flere eldre som bor hjemme lenger enn tidligere. Årsrapporten fra ambulansetjenesten i Midt-Norge fra 2022 viser at andelen pasienter over 80 år har økt med 30,1% siden 2020. I denne pasientgruppen er fall årsaken til 85,6% av skadene og tidligere studier har vist at forekomst av undertriagering er dobbelt så høy (10,5%) som den nasjonale anbefalingen på 5%.

Problemstilling

Hvordan kan paramedisinere redusere undertriagering av eldre pasienter ved fall fra egen høyde?

Metode

Litteraturstudie med analyse av fem (5) forskningsartikler.

Resultat

Internasjonalt er forekomst av undertriagering blant eldre pasienter høy, og behandling avviker fra behandling av yngre pasienter. Prehospitalt brukes det lengre tid ute hos eldre pasienter, de blir sjeldnere møtt av lege og traumeteamaktivering skjer mindre hyppig. Eldre pasienter har dårligere utfall etter traumer enn yngre pasienter. Nåværende triageverktøy tar ikke hensyn til skrøpelighet som faktor og fungerer derfor ikke optimalt for å oppdage alvorlige traumer hos eldre pasienter. Prehospitalt er en av utfordringene med undersøkelse og diagnostikk blant eldre at utstrakt medikamentbruk kan maskere vitale tegn på hodeskader og hypovolemi som ofte observeres hos yngre pasienter.

Konklusjon

Denne litteraturstudien tyder på at aldersdiskriminering forekommer ofte i helsevesenet. For å redusere undertriagering bør paramedisinere ha mer kunnskap om hvordan den eldre pasientens anatomi og fysiologi er forskjellig fra yngre voksne, og at biologisk alder ikke er det samme som kronologisk alder. Eldre kan få større skader ved lavenergitraumer enn yngre pasienter, og spesielt bruk av medikamenter blant eldre kan maskere skrøpelighet og tegn på større skader etter fall fra egen høyde. Derfor bør standardiserte vurderingsverktøy som skrøpelighetsskalaen benyttes i prehospitale vurderinger av eldre pasienter for å redusere undertriagering og sikre rask og best mulig diagnostikk og behandling av denne pasientgruppen.

Tilbake til oversikt

Til avstemning

Prehospital administrering av Cyanokit i Norge

Kategori: Bacheloroppgave

Forfattere: Oskar Strand Hansen, Paramedisin, Høgskolen i Østfold, Jonathan Johansen-Dahl, Paramedisin, Høgskolen i Østfold, Camilla Hardeland, Førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold

Abstrakt

Problemstilling

Hvordan kan implementering av Cyanokit prehospitalt påvirke behandlingen og utfallet av cyanidforgiftning i Norge.

Introduksjon

Cyanidforgiftning hemmer kroppens evne til å utnytte oksygen, og kan føre til kollaps i løpet av sekunder eller minutter. Inhospitalt behandles cyanidforgiftning med antidot, der hydroksokobalamin anses som mest effektivt. Cyanokit er en komplett motgiftspakke med hydroksokobalamin til bruk ved cyanidforgiftning. Prehospitalt i Norge er antidot ikke standard prosedyre, men tilstanden behandles symptomatisk kombinert med oksygen. Hensikten med studien var å vurdere om prehospital behandling av cyanidforgiftning kan forbedres ved implementering av Cyanokit i ambulansetjenesten.

Metode: Dette er en litteraturstudie basert på søk i følgende databaser: Cinahl, PubMed og Oria. Inklusjons- og eksklusjonskriterier ble utviklet for å avgrense søket. Et PICo-skjema identifiserte relevante søkeord. Etikk, kildekritikk og kvalitetssikring ble ivaretatt gjennom valg av fagfellevurderte tidsskrifter og bruk av Helsebibliotekets sjekklister for kvalitetsvurdering av inkluderte artikler.

Resultat

Hydroksokobalamin er et kostnadseffektivt medikament ved cyanidforgiftning, i tillegg til å redusere behandlingskostnader og sykehusopphold, både på kort og lang sikt. Rehabilitering er sett på som den største kostnaden totalt sett. Medikamentet er trygt og har få bivirkninger. Det bidrar til å håndtere hjerteproblematikk, øker overlevelse og forbedrer sannsynligheten for ROSC ved hjertestans, samt gir mindre forekomst av pneumoni på kort sikt.

Konklusjon

Variasjon i avstand til sykehus og lokale prosedyrer gjør det utfordrende med en nasjonal standard ved cyanidforgiftning. Basert på kunnskap om effektiv behandling, økonomisk besparelse og behovet for rask administrering, bør hvert enkelt helseforetak vurdere om Cyanokit bør implementeres prehospitalt ved cyanidforgiftning.. Vi understreker behovet for ytterligere forskning for å vurdere implementering og effekt i prehospital praksis, og fokuserer på å øke oppmerksomhet og interesse for Cyanokit.

Tilbake til oversikt

Til avstemning

RASKT OG PRESIST - En sammenligning av vitalparametere og legemiddeldosering for barn i to prehospitale retningslinjer

Kategori: Bacheloroppgave

Forfattere: Ingrid Futsæter Solem, paramedisin, Fakultet for helse, velferd og organisasjon, Høgskolen i Østfold

Hege Hølmo Johannessen, Veileder, Fakultet for helse, velferd og organisasjon, Høgskolen i Østfold og Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Sykehuset Østfold.

Abstrakt

Innledning

Prehospital akuttbehandling av barn har små marginer, høyt stressnivå og risiko for feilmedisinering. Barns vitalparametere er alders-avhengige, og legemidler doseres ofte etter vekt. Beregning av vekt er utfordrende. Sammenlignet med konvensjonelle metoder har forskning vist at bruk av en app ved hjertestans hos barn reduserte tilberedningstid for legemidler med 40 sekunder og feilmedisinering med 66.5%. Felles Retningslinjer for Ambulansen (FRAm) er en samling digitale tiltakskort tilgjengelig for norske prehospitale tjenester. App’en AkutBarn brukes prehospitalt i Danmark.

Problemstilling

I hvilken grad samsvarer vitalparametere og legemiddeldosering i tiltaksboken FRAm med appen AkutBarn?

Metode

I denne kliniske auditen sammenlignes vitalparametere og legemiddeldosering til barn inkludert vektberegning i FRAm (standard) og AkutBarn (kriteriet).

Resultater

FRAm og AkutBarn har ulikt vitenskapelig grunnlag, og det er lav grad av samsvar for vitalparametere. FRAm angir normalvariasjon i tabeller etter aldersgrupper. AkutBarns referanseområder er mer aldersnyansert og grenser mot kritiske verdier. Det er lav grad av samsvar i vektberegning for barn over 9 år, og mye tyder på at vekt for barn i denne aldersgruppen underestimeres. FRAms vektberegning er grov, og gir liten støtte til dosering av legemidler. AkutBarns vektberegning er mer nyansert for alle aldre. Av 16 inkluderte legemidler har 33% samsvarende indikasjon, administrasjon og grunnlagsdose. 29% har delvis samsvar, 39% samsvarer ikke.

Diskusjon

Presisjonen i AkutBarn savnes i FRAm for både vitalparametere, vektberegning og legemiddeldosering. Man argumenterer for at AkutBarn er et velegnet hjelpemiddel til å estimere både vekt og aldersrelevante vitalparametere, forutsatt at man anerkjenner at AkutBarns vitalparametere grenser mot det kritiske. Det er høyt samsvar mellom legemiddelforordningen i FRAm og AkutBarn ved hjertestans, kvalme og forgiftning med opioider eller benzodiazepiner. Ut over dette er samsvarsgraden for lav til at AkutBarn kan brukes. For framtiden ville en tilsvarende app-løsning tilpasset FRAms legemiddelprosedyrer kunne gjort legemiddeldosering for barn raskere og tryggere.

Tilbake til oversikt

Til avstemning

Hvordan bør aksidentell hypotermi behandles prehospitalt i fjellet?

Kategori: Bacheloroppgave

Forfattere:
Sindre Engen, Paramedisin, Høgskolen i Østfold & Oslo brann- og redningsetat

Abstrakt

Innledning

Aksidentell hypotermi forekommer hyppigere hos pasienter i fjellet enn i urbane omgivelser og er en tilstand som kan forårsake et mer sammensatt sykdomsforløp eller død. Dette kompliseres ytterligere ved at tilkomst og evakuering ofte kan være tid- og ressurskrevende, og at prehospitalt personell kan ha begrenset tilgang på utstyr og ressurser. Målet med denne litteraturstudien er å sammenfatte litteratur som har undersøkt hvordan hypotermi bør behandles prehospitalt.

Metode

Litteraturstudie med systematiske søk foretatt i PubMed og BioMed i januar-mars 2024. Det ble søkt med følgende nøkkelord: «accidental hypothermia mountain» og «accidental hypothermia wilderness». 9 av 99 resultater ble inkludert.

Resultater/Funn

Det ble identifisert 3 prehospitale dokumenterte tiltak i behandling av pasient med aksidentell hypotermi: fjerning av vått tøy (1), damp- og vindtett og isolert innpakning (2) og tilførsel av aktiv ekstern oppvarming (3). Tiltakene kan bidra til å opprettholde kjernetemperatur og forhindre ytterligere varmetap. Effekten og valg av tiltak kan være situasjonsavhengig og kan være mindre prekært dersom pasienten umiddelbart flyttes til varme omgivelser. Omstendighetene rundt fjellmedisinske pasienter gjør imidlertid at dette ikke alltid er mulig. Tiltakene er basale, baserer seg på utstyr som er naturlig tilgjengelig i mange ambulanser og helikoptre og kan også utføres av andre enn helsepersonell.

Konklusjon

Behandling av aksidentell hypotermi hos pasienter med bevart egensirkulasjon i fjellet følger i all hovedsak anbefalinger og prosedyrer som gjelder ved behandling av samme tilstand i andre omgivelser. Forhold som er typiske for redningsaksjoner i fjellet og fjellmedisinsk behandling kan gjøre at tiltakene blir viktigere for å ivareta pasienten og kan kreve en tilnærming som er både systematisk, planlagt og improvisatorisk for å unngå unødig eksponering og sikre effektiv og forsvarlig behandling.

Tilbake til oversikt

Til avstemning

Utdannelse, kunnskap og erfaring innen håndtering av postpartum blødning hos prehospitalt personell

Kategori: Bacheloroppgave

Forfattere: Laurits Dydensborg Hansen, Student, Høgskolen I Østfold, Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen, Professor, Høgskolen i Østfold.

Abstrakt

Introduksjon

Postpartum blødning (PPB) er en kritisk fødselskomplikasjon og ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) blant de fem hyppigste årsakene til tap av liv under fødsel. Ekstern aortakompresjon (EA) er et håndgrep som kan redusere PPB og kjøpe tid til å få blødningen under kontroll. Målet med denne studien var å undersøke ansatte i ambulansetjenestens utdanning/opplæring innen PPB og kunnskaper om håndtering av PPB, samt deres erfaringer med PPB og bruk av EA. I tillegg ble det undersøkt eventuelle forskjeller i hvordan PPB ble håndtert på tvers av helseforetak.

Metode

Studien hadde et tverrsnittsdesign, med bruk av et validert spørreskjema. Prehospitalt personell fra hele Norge ble invitert til å delta. Spørreskjemaet etterspurte utdanning/opplæring innen PPB, kunnskaper om PPB og EA, samt erfaringer med PPB og bruk av EA. Deskriptiv statistikk ble brukt til å analysere de kvantitative dataene, mens kvalitativ innholdsanalyse ble brukt til å analysere fritekstsvar.

Resultater

Totalt svarte 211 på spørreskjemaet, hvorav 55,5% menn. Deltagerne hadde i gjennomsnitt 10,3 års erfaring fra prehospitalt arbeid. Ca halvparten oppga å ha fått både undervisning og opplæring innen PBB, likevel oppga 95,7% at de hadde behov for mer undervisning/opplæring. På kunnskapsspørsmål om PPB og EA var det rundt halvparten som oppga riktig svar. Kun 21% av respondentene hadde erfaring med pasienter med PPB, og av disse hadde kun 3,8% benyttet EA. Bimanuell uteruskompresjon var metoden som ble hyppigst benyttet på tvers av helseforetakene (62,5%), mens 21% oppga EA som del av egen prosedyre.

Konklusjon

Til tross for at prehospitalt personell oppgir å ha fått undervisning, opplæring og trening i håndtering av PPB og EA, oppgir nesten alle å ha et behov for mer. Dette underbygges også av at halvparten svarer feil på kunnskapsspørsmål. Resultatene i denne studien viser til en nasjonal variasjon på tvers av helseforetak, som kan diskuteres om er hensiktsmessig.

Tilbake til oversikt

Til avstemning

Hvilke faktorer kan bidra til å skape gode forutsetninger for innsatsleder helses operative ledelse?

Kategori: Bacheloroppgave

Forfattere: 
Johnsen, Ida Annie, Paramedisinstudent, NTNU Gjøvik
Knapp, Vilde Kjellbakken, Sykepleier og paramedisinstudent, NTNU Gjøvik

Abstrakt

Bakgrunn

Som studenter har vi erfart at det er ulike retningslinjer for organiseringen av rollen som innsatsleder helse og varierende mengde opplæring. Vi har bemerket oss at innsatsledelse er organisert annerledes i politiet. Dette har vekket vår interesse for temaet, og ønsket derfor å tilegne ytterligere kunnskap innenfor fagområdet.

Hensikt

Bacheloroppgavens hensikt er å belyse den paramedisinske relevansen, og hva som kan skape gode forutsetninger for innsatsleder helses evne til operativ ledelse.

Metode

Oppgaven er skrevet som et litteraturstudium basert på strukturerte søk i databasene PubMed og Cinahl, og et manuelt søk. Det er inkludert ti studier med ulike innfallsvinkler, som danner grunnlaget for diskusjonen. Vi har benyttet pensumlitteratur fra bachelorutdanningen Paramedisin ved NTNU Gjøvik, og annen relevant litteratur for å belyse definert problemstilling.

Resultat

Hovedfunnene omhandler kategoriene beslutningstaking, felles situasjonsforståelse, opplæring/øvelser/erfaring og kommunikasjon. Hovedfunnene presenteres i tabeller og diskuteres videre. Studiene baseres på observasjoner, semistrukturerte intervju, spørreskjemaer, tall og statistikk, og gir et bredt spekter av informasjon.

Konklusjon

Felles situasjonsforståelse viser seg å være en suksessfaktor som effektiviserer oppdragsløsningen. Kommunikasjonen må være konkret og tydelig. Manglende opplæring er et gjennomgående funn, på nasjonalt og internasjonalt nivå. Behov for nasjonal forskning, og implementering av nasjonale retningslinjer og organisering av ILH.

Til fulltekst

Tilbake til oversikt

Til avstemning

Hvilke utfordringer møter ambulansepersonell på når de skal sende bekymringsmelding til barnevernet?

Kategori: Bacheloroppgave

Forfattere:
Selma Guttorm, Bachelorstudium i paramedisin, Høgskolen i Østfold
Aslaug Eklo, Bachelorstudium i paramedisin, Høgskolen i Østfold
Hege Hølmo Johannessen, Veileder, Fakultet for helse, velferd og organisasjon, Høgskolen i Østfold og Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Sykehuset Østfold.

Abstrakt

Innledning

Det er mange barn i Norge som lever under vanskelige forhold hjemme og dette er et alvorlig samfunnsproblem. Ambulansepersonell står i en unik posisjon til å identifisere sårbare barn. Vi ønsket å undersøke utfordringer og barrierer ambulansepersonell møter på når de skal sende en bekymringsmelding.

Metoder

Tverrsnittstudie med spørreskjema. All innsamlet rådata ble bearbeidet ved koding og inntasting av data, og programmet SPSS Statistics ble brukt for å gjøre videre analyser. Her sammenlignet vi gruppene som hadde sendt og ikke sendt bekymringsmeldinger med chi-kvadrat og mann Whitney-u tester.

Resultater/funn

Totalt 255 respondenter besvarte spørreskjemaet. Bakgrunnsdata viste at deltagerne hadde varierende bakgrunn i forhold til helseregion, ansettelsesforhold, utdanning, ambulansestasjon og hvor mange bekymringsmeldinger de hadde sendt. Deltagerne opplevde utfordringer som tidsmangel, uenighet med kollegaer, mangel på kunnskap og usikkerhet rundt prosedyre når de skulle sende en bekymringsmelding til barnevernet. Undervisning var noe de fleste ønsket seg. Samarbeid med andre ressurser er et viktig bidrag for å få sendt bekymringsmeldinger

Konklusjon

De fleste har sendt en bekymringsmelding, men ut ifra våre resultater er det flere utfordringer som fører til at enkelte bekymringsmeldinger ikke blir sendt. Ambulansetjenesten har økt arbeidsmengde som ikke nødvendigvis samsvarer med ressursene, som fører til mindre tid til å få sendt bekymringsmeldinger. De har behov for å mer undervisning når det omhandler tematikken, gjerne i form av fagdager med jevnlig repetisjon. En annen utfordring er uenighet mellom makkere om hva som bør meldes videre. Mange har begrenset erfaring med å håndtere omsorgssvikt, noe som kan føre til ulike situasjonsforståelser, spesielt ved mindre ambulansestasjoner. Videre samarbeid med kollegaer, politi og akuttmottak er viktig for å diskutere oppdrag og styrke mistanken. Samarbeid med overordnede er også avgjørende, da dette gir ambulansepersonell mulighet til å få veiledning ved usikkerhet rundt prosedyrer eller kunnskapsmangel.

Tilbake til oversikt

Til avstemning

Utvikling av yrkesetisk kompetanse i ambulansefag: fra klasserommet til pasientmøter.

Kategori: Masteroppgave

Forfattere:
Birgitte Bjørngaard, universitetslektor, Fakultet for lærerutdanning, kunst og kulturfag, Nord universitet
Britt Karin Støen Utvær, førsteamanuensis, Institutt for samfunnsmedisin og sykepleie, NTNU

Abstrakt

Introduksjon

Studien utforsker yrkesetisk kompetanse i ambulansefag. I ambulansearbeid er yrkesetisk kompetanse svært viktig. Unge ambulansearbeidere uttrykker at det er mentalt krevende å være tett på mennesker i svært sårbare situasjoner. De må ha god faglig og teknisk kompetanse, være gode til å kommunisere, opptre empatisk, ta raske avgjørelser og håndtere stress.

Følgende todelte problemsstilling belyses:

Hvordan opplever lærlinger å være forberedt på yrkesetiske utfordringer i ambulansefag, og hvordan kan yrkesfaglærere og lærlingansvarlige støtte fremtidige ambulansearbeideres utvikling av yrkesetisk kompetanse?

Studien støtter seg blant annet på teorier om kommunikasjon, etikk og yrkesetikk, utvikling av yrkesetisk kompetanse i et praksisfellesskap og koherens i fag- og yrkesopplæring.

Metode

Gjennom en kvalitativ studie har vi intervjuet 12 forskningsdeltagere som representerer tre ulike perspektiv i yrkesopplæringen av ambulansearbeidere; lærling (10), lærlingansvarlig i bedrift (2) og yrkesfagfaglærer i videregående skole (2). Elevperspektivet kommer til syne gjennom lærlingenes retrospektive refleksjoner.

Intervjuene er tatt opp som lydfil og transkribert med utgangspunkt i tematisk analyse.

Resultat

Lærlingene møter krevende yrkesetiske situasjoner når de begynner i yrket. Tross ung alder takler mange slike situasjoner godt. Elevenes og lærlingenes kompetanse må anerkjennes og brukes som utgangspunkt i utviklingen av yrkesetisk kompetanse. Kommunikasjon og yrkesetikk griper inn i hverandre. Behov for større fokus på kommunikasjon i utfordrende situasjoner, og etikk i alle øvingssituasjoner. Systematisk arbeid med etikk og etisk refleksjon bidrar til faglig og personlig utvikling, både i skoledelen og i lærlingtiden. Faglærerens kompetanse, og evne til å relatere fagstoffet til autentiske situasjoner er viktig for utvikling av yrkesetisk kompetanse. Veilederen i lærlingtiden er viktig. Samarbeid mellom skolen og lærebedriften styrker opplevelsen av koherens.

Diskusjon

Med utgangspunkt i studiens empiri diskuteres først hvordan lærlingene opplever å være forberedt på yrkesetiske utfordringer, deretter hvordan yrkesfaglærere og lærlingansvarlige kan støtte utvikling av yrkesetisk kompetanse.

Til fulltekst

Tilbake til oversikt

Til avstemning

Hvilke erfaringer og opplevelser har ambulansepersonell med vurdering av smerter hos barn?

Kategori: Masteroppgave

Forfatter:
Birgitte Larsen, Fagrådgiver, Vestre Viken HF

Abstrakt

Bakgrunn

Behandling av akutt smerte hos barn bør starte så tidlig som mulig i en behandlingskjede. I en prehospital setting er smerter en av de vanligste tilstandene, og samtidig, et av de mest utfordrerne kliniske problemene i denne settingen. Flere studier har rapportert at smerte ofte er underkjent og underbehandlet hos barn. Ambulansepersonell har derfor en viktig rolle når det gjelder å vurdere smerter hos barn.

Hensikt

Hensikten med denne studien er å få mer kunnskap om hvilke opplevelser og erfaringer ambulansepersonell har med vurdering av smerter hos barn. Mer spesifikt tar studien sikte på å øke kunnskapen om hvordan ambulansepersonell vurderer smerter hos barn og hvilke utfordringer og barrierer de står ovenfor.

Problemstilling

Hvilke erfaringer og opplevelser har ambulansepersonell med vurdering av smerter hos barn. 

Metode

Studien har et kvalitativ design. Ambulansepersonell tilknyttet ambulansetjenester fra Østlandet med varierende erfaring og utdannelse ble intervjuet ved hjelp av semistrukturerte intervju. Malterud sin systematiske tekstkondensering (STC) ble brukt som analysemetode.

Funn

Fire hovedtema med tolv subtema kom frem av analysen. Hovedtemaene var:

1) identifisering av smerter på barn oppleves utfordrende, 2) mangelfull kompetanse i vurdering av smerter hos barn, 3) møte med ulike barrierer og 4) ulike strategier for å vurdere smerter hos barn.

Konklusjon

Ambulansepersonell opplever at møte med barn med smerter er både utfordrende, skummelt og vanskelig. Dette spesielt hos de minste barna. På bakgrunn av dette ser det ut til at ambulansepersonell unnlater å vurdere smerter hos barn, som igjen forsinker smertebehandlingen. Ambulansepersonell påpeker at de har for lite erfaring og kompetanse på barn med smerter. Det er også store ulikheter i ambulansetjenestene i Norge når det gjelder prosedyrer og oppsett i ambulansen. Dette viser seg i at noen har prosedyrer for smertevurdering, samt smertevurderingsverktøy tilgjengelig, mens andre tjenester ikke har dette.

Tilbake til oversikt

Til avstemning

The Psychological Impact of Traumatic Events on Emergency Medical Services Personnel

Kategori: Masteroppgave

Forfattere:
Fanaei Forough, Universitetet i Stavanger
Hyldmo Per Kristian, Universitetet i Stavanger & Sørlandet Sykehus

Abstrakt

Background

Emergency medical services (EMS) personnel are often exposed to traumatic events that lead to significant mental health challenges, including post-traumatic stress disorder (PTSD), depression, and suicidal behaviors. Understanding the complex relationship between trauma exposure and these mental health outcomes is critical to developing effective interventions and support mechanisms.

Methodology

This thesis uses a comprehensive scoping review method to analyze the impact of traumatic events on the mental health of EMS personnel. This study includes a comprehensive review of the available literature from different geographic regions and health care settings. Specific inclusion criteria were applied to select relevant studies, ensuring a thorough review of the current state of knowledge, and identifying gaps that require further research.

Results

This review identified 103 studies, which were mainly original research, with the remainder being systematic and non-systematic literature reviews. These findings show a strong relationship between the frequency and severity of injury exposure and the development of post-traumatic stress disorders, depression, suicidal behaviors, and anxiety among EMS personnel. Traumatic events of high intensity, especially those involving extreme violence or significant loss of life, lead to more severe psychological consequences. Additionally, increased alcohol consumption was observed as a coping mechanism that exacerbated mental health issues. This review emphasizes the need for targeted interventions in mental health and resilience training programs.

Conclusion

This study provides valuable insights into the mental health challenges faced by EMS personnel due to traumatic events. It emphasizes the importance of developing evidence-based strategies and interventions to reduce the psychological impact of such events. Recommendations include targeted mental health support, resilience training, and systemic changes in the work environment to reduce the incidence and severity of mental health issues among emergency medical professionals.

Tilbake til oversikt

Til avstemning

The FeMale Norwegian Acute Stroke Prehospital Project (FeMaleNASPP)

Kategori: PhD

Forfattere:
Vilde Teigene Måløy 1,2, Hanna Marie Bekkeseth 2,6, Helge Bugge 1,2, Mona Guterud 2, Camilla Hardeland 5, Bjørn Jamtli 4, Maren Ranhoff Hov 1,2,4, Else Charlotte Sandset 1,2,3

1) Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus

2) FoU, Stiftelsen Norsk Luftambulanse

3) Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo

4) Paramedisinutdanningen, OsloMet

5) Høgskolen i Østfold

6) Nevrologisk avdeling, Sykehuset innlandet

Abstrakt

Introduksjon

Ved hjerneslag er tid fra symptomdebut til behandling kritisk for prognose og utfall. Identifikasjon av slagsuspekte symptomer og riktig triagering i den prehospitale fasen er derfor essensiell for å redusere forsinkelse i behandlingskjeden. Studier har antydet at opp til 38% av hjerneslag ikke identifiseres av prehospitalt personell. Pasienter med atypiske og ikke-fokale symptomer har større sannsynlighet for å ikke bli oppdaget. Nyere studier har vist at kvinner kan presentere seg meg andre og med andre og mer ikke-fokale symptomer enn menn. Målsetning for denne studien er å beskrive den prehospitale behandlingskjeden for pasienter med akutt hjerneslag, identifisere potensielle kjønnforskjeller og bruke denne kunnskapen til å bedre prehospital triagering.

Metode

FeMaleNASPP-studien er basert på 3 arbeidspakker. I arbeidspakke I skal vi bruke data innsamlet i den deskriptive studien DispatchNASPP til å identifisere potensielle kjønnsforskjeller i pasientens møte med akutt medisinsk kommunikasjonssentral (AMK). Vi skal gjennomgå lydlogger fra AMK og lage en deskriptiv analyse av denne delen av behandlingskjeden, med fokus på kjønsspesifikke symptomer og håndtering. I arbeidspakke II skal vi bruke data samlet inn i den cluster randomiserte stueiden ParaNASPP til å undersøke potensielle kjønnsforskjeller ved ambulansepersonells håndtering av pasienter «on scene». Vi vil sammenlikne prehospital og inhopital NIHSS og andre slagsuspekte symptomer i denne pasientgruppen og gjøre analyser med tanke på kjønnsforskjeller. Arbeidspakke III er en kvalitativ studie. Basert på funn i de tidligere studiene vil vi utføre intervjuer med ambulansearbeidere og slagleger for å kartlegge hvilke faktorer som påvirker dem i håndtering av kvinner med mistenkt hjerneslag.

Resultat

Målet med studien er å beskrive potensielle kjønnsforskjeller i den prehospitale og initiale inhospitale delen av behandlingskjeden for pasienter med akutt hjerneslag. Ved å øke kunnskapen om kjønsspesifikke symptomer håper vi å identifisere konkrete punkter som fører til forsinkelse og feiltriagering, og dermed legge grunnlaget for videre forbedringstiltak.

Tilbake til oversikt

Til avstemning

Vertigo and Acute Stroke: The Vertigo Norwegian Acute Stroke Prehospital Project (VertigoNASPP)

Kategori: PhD

Forfattere:
Hanna Marie Otterholt Bekkeseth 1,3, Anette Huuse Farmen 1, Maren Ranhoff Hov 2,3,4, Else Charlotte Sandset 2,3,5

1) Nevrologisk avdeling, Sykehuset Innlandet

2) Nevrologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus

3) FoU, Stiftelsen Norsk Luftambulanse

4) Paramedisinutdanningen, OsloMet

5) Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo

Abstrakt

Bakgrunn

Symptomer på hjerneinfarkt fra bakre kretsløp kan være vanskelig å gjenkjenne. Svimmelhet i form av vertigo er et symptom på hjerneslag i bakre kretsløp, men skyldes som oftest andre årsaker. Hjerneslag i bakre kretsløp kan føre til alvorlige konsekvenser uten akutt behandling, samtidig er ikke helsevesenet dimensjonert for å innlegge alle svimle pasienter for hjerneslagvurdering. Med prosjektet VertigoNASPP vil vi bidra til styrket vurdering prehospitalt av svimle pasienter, slik at vi med større trygghet kan sørge for rett behandling til rett tid for riktig pasient.

Metode

VertigoNASPP studien skal gjennomføres ved Sykehuset Innlandet i samarbeid med SNLA, mars 2024 - mars 2030. Studien er basert på fire arbeidspakker (AP).

- AP I: Beskrivende analyse av paraNASPP-databasen som har innhentet prehospital informasjon om pasienter meldt med hjerneslag og AMK-logger, for å kartlegge hvilke symptomer som kjennetegner den prehospitale svimle pasienten med hjerneslag.

- AP II: Bruke funn basert på AP I til å videreutvikle det prehospitale kartleggingsverktøyet eSTROKE for bedre vurdering av bakre kretsløp. Intervensjon med utprøving av den forbedrede versjon av eSTROKE på pasienter med spørsmål om hjerneslag i Sykehuset Innlandet.

- AP III: Se på om man ved bruk av kunstig intelligens ved HINTS-undersøkelse bedrer diagnoseavklaring. Denne intervensjonen vil utprøves i akuttmottak, men tenkt senere å kunne være et diagnostisk hjelpemiddel prehospitalt.

- AP IV: Kvalitativ studie med intervju av ambulansepersonell om hvilke vurderinger de gjør ved håndtering av akutt svimle pasienter. Dette vil kunne gi oss nyttig info for å videreutvikle samarbeidet mellom pre-og intrahospitalt helsepersonell om vurdering av svimle pasienter.

Konklusjon

Vi har som mål å forbedre mulighetene for prehospital vurdering av pasienter med hjerneslag i bakre kretsløp, for å oppnå mer standardisert triagering og bedre selektering av svimle pasienter som har hjerneslag.

Tilbake til oversikt

Til avstemning

Experiences from a cluster-randomised trial (ParaNASPP) exploring triage and diagnostic accuracy in paramedic suspected stroke: a qualitative interview study

Kategori: PhD

Forfattere:
Mona Guterud 1,2,3, Camilla Hardeland 2,4, Bugge, Helge Fagerheim 1,3,5, Sandset, Else Charlotte 1,5, Edel Jannecke Svendsen 6,7, Hov, Maren Ranhoff 1,4,6

1 Department of Research, Norwegian Air Ambulance Foundation, Norway

2 Division of Prehospital Services, Oslo University Hospital, Oslo, Norway

3 Institute of Clinical Medicine, University of Oslo, Oslo, Norway

4 Department of Nursing, Health and Laboratory science, Østfold University College, Halden, Norway

5 Department of Neurology, Oslo University Hospital, Norway

6 Institute of Nursing and Health Promotion, Oslo Metropolitan University, Norway

7 Department of Research, Sunnaas Rehabilitation Hospital, Bjørnemyr, Oslo, Norway

Abstrakt

Background

Timely prehospital stroke recognition was explored in The Paramedic Norwegian Acute Stroke Prehospital Project (ParaNASPP) by implementation of stroke education for paramedics and use of the National Institutes of Health Stroke Scale (NIHSS) through a mobile application. The study tested triage and facilitated communication between paramedics and stroke physicians. To complement the quantitative results of the clinical trial, we used a qualitative approach to identify factors that influence triage decisions and diagnostic accuracy in prehospital stroke recognition experienced by paramedics and stroke physicians.

Method

Semi-structured qualitative individual interviews were performed following an interview guide. We recruited informants from the enrolled paramedics, and stroke physicians who participated in the ParaNASPP trial from Oslo University Hospital. Interviews were audio recorded, transcribed verbatim and approached inductively using the principles of thematic analysis. 

Results

Fourteen interviews were conducted, with seven paramedics and seven stroke physicians. Across both groups we identified two overarching themes related to triage decisions and diagnostic accuracy in prehospital stroke recognition.

1) Prehospital NIHSS reliably improves clinical assessment and communication quality

2) Overtriage is widely accepted while undertriage is not

Discussion and conclusion

Paramedics and stroke physicians described how prehospital NIHSS improved communication quality and reliably improved prehospital clinical assessment. The qualitative results support a rationale of an application algorithm to decide which NIHSS items should prompt immediate prenotification rather than a complete NIHSS as default. 

Til fulltekst

Tilbake til oversikt

Til avstemning

Avstemning for abstrakt

Sikkerhet under ambulansetransport – bruk av bilbelte og bruk av tvang under transport

Kategori: Forskning

Forfattere:
Häikiö, Kristin, OsloMet
Bergem, Anne Kristine, Norsk psykiatrisk forening
Holst, Øyvind, OsloMet & SIFER
Thorvaldsen, Nina Øye, OsloMet

Abstrakt

Introduksjon

Å yte helsehjelp i bevegelige kjøretøy krever andre hensyn enn helsehjelp i andre situasjoner. Bruk av bilbelter er lovpålagt, men pasienter som ikke samarbeider kan vri seg ut av beltene og utgjøre en sikkerhetsrisiko for seg selv og andre. For å hindre skade på seg selv, pasienten og andre bruker ambulansepersonell av og til tvang for å holde pasienten i ro under transport. Vi har undersøkt bilbeltebruk blant ambulansepersonell og sammenhengen mellom ikke-bilbeltebruk og bruk av tvang under transport.

Metode

I oktober 2021 til november 2022 fikk alle ansatte i ambulansetjenestene i Norge invitasjon til å delta i en digital, anonym spørreundersøkelse om deres bruk av bilbelte og bruk av tvang for å holde pasienten i ro under transport. Beskrivende statistikk ble brukt for å beskrive bilbeltebruk og tvangsbruk under transport og regresjonsanalyser ble brukt for å undersøke sammenhengen mellom tvang og bilbeltebruk hos ambulansepersonell.

Resultat

Omtrent 20% (681 personer) svarte på undersøkelsen som viste at 72.4% (488 personer) anga å ha brukt tvang de siste seks månedene og 55.7% (375 personer) hadde erfart at ambulansepersonell satt uten bilbelte i ambulansen under transport. De fleste oppga at de syntes det å bruke tvang på pasienten var ubehagelig og sterkere opplevd ubehagsfølelse var assosiert med mindre bruk av bilbelte for ambulansepersonell. 

Diskusjon

Ambulansepersonell opplevde at det var behov for å bruke tvang, eksempelvis i form av å feste pasientens armer og ben ved bruk av tepper eller elastiske bind, for å sikre at pasienten forble forsvarlig sikret under ambulansetransport. Eget bilbeltebruk ble prioritert ned til fordel for å holde pasienten trygt sikret med sikkerhetsbeltene på ambulansebåren. Bruk av slik tvang i en ambulansetransport oppleves ubehagelig og er lite avklart juridisk og etisk. Det er stort behov for å diskutere disse forholdene ved bruk av tvang og sikkerhet i en ambulansekontekst.

Tilbake til oversikt