Frykter lavere tvangsterskel

Ny lov gir helsepersonell anledning til å bruke tvang mot pasienter som motsetter seg behandling. - Loven kan hindre forsøk på kommunikasjon, hevder forsker.

Les hele saken på Forskning.no

Fra 1. januar er helsepersonell gjennom lov gitt anledning til å bruke tvang for å sikre at personer uten evne eller vilje til å gi sin tillatelse får den hjelpen de trenger.

Forståelig hensikt
- Jeg frykter at den nye loven lett kan bidra til at man ikke lenger vil prøve å få pasienten til å skifte mening ved kommunikasjon, sier Halvor Nordby som er professor innen etikk og helsefag ved Høgskolen i Lillehammer.

- Hensikten ved lovendringen er forståelig, sier Nordby. - Noen av dem som motsetter seg behandling, er ikke i stand til å tenke rasjonelt og foreta egne valg.

Det kan være en som virker omtåket fordi han har slått hodet på fest og gjerne vil fortsette festen: ”Jeg lover å kontakte lege i morgen", eller en person i sterk rus.

- Ved å klargjøre helsepersonells rett til å behandle pasienter uten samtykkekompetanse, eller evne til å gi sin tillatelse, er ideen bak lovendringen at det skal bli enklere å vite når det er riktig bruke tvang, sier Nordby.

I disse tilfellene kan konsekvensene av ikke å behandle pasienten vurderes som så alvorlige og uforenlige med vedkommendes grunnleggende interesser at det vil være riktig å behandle mot pasientens vilje.

Kommunikasjon før tvang
- Det er imidlertid uheldig hvis den nye loven bidrar til at terskelen for å behandle en person mot sin vilje oppfattes som lav, og at man bruker fysisk makt for tidlig, før man har forsøkt andre og mer humane virkemidler, sier Nordby.

- Å forandre mening ved hjelp av god kommunikasjon i forhold til pasienten, er alltid bedre enn å utøve tvang, sier Nordby.

- Også når pasientens ønsker ikke vurderes som selvstendige. Leger og annet helsepersonell bør derfor fortsatt ha et våkent øye for når kommunikasjon er mulig.

Krever kompetanse i kommunikasjon
- Jeg blir ofte imponert når helsepersonell forteller hvordan de klarer å snu vanskelige pasientsituasjoner ved hjelp av kreative samtaleteknikker, forteller Nordby.

- Man bør selvsagt ikke bruke for mye tid på å overtale før man tar initiativ til behandling mot vedkommendes vilje. Ikke bare leger, men også andre helsearbeidere som for eksempel ambulansepersonell, bør derfor ha kompetanse til å foreta rimelige vurderinger om dette, mener Nordby.

Behov for å utvikle begreper og metode
- Ulike teknikker innen pasientkommunikasjon vil selvfølgelig reise spørsmålet om hvor langt det er riktig å tøye grensene i forhold til grunnleggende normer om oppriktighet, sannhet og balansert informasjon, sier Nordby.

I hvor stor grad er det riktig å bruke ubalanserte samtaleteknikker når det kan være snakk om å unngå svært alvorlige helsekonsekvenser?
- Dette er et spørsmål som dessverre har fått for lite oppmerksomhet i medisinsk etikk.

- Diskusjoner om kommunikasjon og pasientsamtykke har i for stor grad vært tilpasset situasjoner hvor det er riktig å bruke mye tid og krefter på å forsøke å innhente informert samtykke innenfor trygge definerte rammer, sier Nordby.

- Slike begrensninger er en del av virkeligheten i en god del medisinsk praksis. Det er derfor behov for å utvikle begreper og metodeverktøy som bedre passer med denne virkeligheten, avslutter Nordby.