– Frykt for ugunstige nevrologiske utfall blant eldre bør ikke hindre gjenopplivingsforsøk

Innlegget har først stått i Bergens Tidende, og gjengitt med tillatelse fra forfatterne. Dette er et innlegg som representerer skribentenes meninger. Hvis du ønsker å sende inn et kronikkforslag, kan du sende her.

I en kronikk i begynnelsen av juni stiller Johansen, Liland og Sagbakken spørsmål om hvorvidt videre behandling av en eldre pasient som har gjennomgått hjertestans, er etisk forsvarlig. Vi ønsker å bidra med vitenskapelig kunnskap som kan belyse denne etiske refleksjonen.

I Norge er vi som helsearbeidere lovpålagt å rapportere alle pasienter som får hjerte-lunge-redning (HLR), til Norsk hjertestansregister. Både sykehus og ambulansetjenester bidrar til denne registreringen. Dataene benyttes til kvalitetsforbedring, forskning og som styringsgrunnlag for helsetjenestene både lokalt og nasjonalt.

Farlig utgangspunkt

Data fra registeret er nylig brukt i en studie som så på overlevelse hos personer over 60 år. Bakgrunnen for studien var nettopp å bidra med faglig grunnlag til diskusjonen rundt gjenoppliving av eldre. Det synes å være et etablert synspunkt at eldre har dårligere overlevelse og nevrologisk utkom, noe som kan føre til tidligere avslutning av HLR og livsforlengende behandling. Vi mener det er et farlig utgangspunkt. Å ikke starte eller avslutte behandling tidlig på grunn av høy alder vil være en selvoppfyllende profeti om at alle eldre med hjertestans dør.

I den nevnte studien tok vi for oss alle hendelser mellom 2015 og 2021 der pasienten var over 60 år da hjertestansen inntraff, enten i hjemmet eller på helse- og omsorgsinstitusjon. Over 12.000 pasienter ble inkludert i studien. Vi fant at 30-dagersoverlevelsen for denne gruppen i gjennomsnitt er 8,5 prosent i hjemmet og 4,8 prosent på helse- og omsorgsinstitusjon. Målt som insidens, forekomst per 100.000 innbyggere og per 100.000 institusjonsplasser fant vi lik overlevelse mellom hjertestans i hjemmet og på helse- og omsorgsinstitusjon.

Bør ikke hindre behandling

Uavhengig av hvor hjertestansen fant sted, var de fleste som overlevde i 30 dager, også i live ett år etter hjertestansen. Hele 88 prosent hadde et godt nevrologisk resultat, målt ved Cerebral performance category (CPC) 1 eller 2. Enda viktigere er det at vi ikke fant noen overlevere over 90 år med dårlig nevrologisk status, det vil si CPC 3 eller 4, til tross for at CPC før hjertestansen var ukjent.

Frykt for ugunstige nevrologiske utfall blant eldre bør ikke forhindre gjenopplivingsforsøk eller behandling. Vi ønsker å formidle dette til helsepersonell, slik at de kan oppleve å ha et godt kunnskaps- og beslutningsgrunnlag når de diskuterer behandlingsalternativer og behandlingsbegrensninger med pasienter og pårørende.

Samtaler om liv og død

Sykehistorie er en vanlig årsak til at ambulansepersonell velger å ikke starte eller avslutte gjenoppliving. Vi ønsker å minne om at samtaler om livet og døden bør tas tidlig, for det er kun ved forhåndssamtaler at pasienten kan ta aktivt del i dette valget.

Dersom en forhåndsbeslutning om å avstå fra gjenoppliving er tatt, anbefaler vi sterkt at det dokumenteres som kritisk informasjon i kjernejournalen. På den måten kan også ambulansetjenesten få tilgang til beslutningen.