Fagtidsskrift
Tøyensaken
Kommunikasjon mellom pårørende med minoritetsbakgrunn og AMK ble med ett et brennhett tema på begynnelsen av det nye året som følge av en hendelse i Oslo 3. januar i år. Hvorfor ble det slik? Kunne det vært unngått? Hvor ofte skjer det?
Kommunikasjon mellom pårørende med minoritetsbakgrunn og AMK ble med ett et brennhett tema på begynnelsen av det nye året som følge av en hendelse i Oslo 3. januar i år. Hvorfor ble det slik? Kunne det vært unngått? Hvor ofte skjer det?
Utdrag fra artikkel i Ambulanseforum nr. 1 2010
Ønsker du å abonnere? Trykk her!
2010 startet med et brak for Oslo og Akershus AMK-sentral, da tyrkiske Döndi Tulum (63) døde av hjertestans i eget hjem, mens slektningene ble lagt i jern utenfor av politiet.
AMK hadde bedt om bistand på grunn av aggressive og truende telefoner fra spesielt en av de pårørende. Da politiet hadde sikret stedet, og ambulansepersonellet kom inn etter 23 minutter ble Tulum erklært død etter gjentatte forsøk med AHLR.
Oppstyret i media som fulgte i etterkant var stort. For lite gir så sterke følelser hos folk, som når de blir usikre på om nødmelde- og ambulansetjenesten opptrer profesjonelt og med lik behandling til Kong Salomon, Jørgen Hattemaker eller Ali i de stundene i livet man er aller mest sårbar, trenger øyeblikkelig hjelp og det kanskje står om nettopp livet.
Mediedebatten som fulgte
Nøyaktig som i Sofienbergparksaken, fulgte umiddelbare rasismebeskyldninger i media. Fylkeslege Petter Schou opprettet tilsynssak, og psykiater Sverre Varvin var raskt ute og sa at kommunikasjonen fra AMK burde vært håndtert mer profesjonelt.
Avdelingsoverlege Gunnar Farstad i AMK-sentralen Oslo og Akershus reagerte på Varvins kommentarer: - Våre operatører tåler både fornærmelser og skjellsord nærmest daglig. Tall fra i fjor viser tolv klager på i alt 120.000 gjennomførte ambulanse- og luftambulanseutrykninger fra AMK-sentralen i Oslo og Akershus. Dette sier noe om at kommunikasjonen lykkes i svært stor grad.
AMK- og ambulansetjeneste signaliserte likevel tidlig at dette var en sak det trolig var mye å lære av. Olav Røise, leder av akuttklinikken ved Oslo Universitessykehus, sa til TV2 at ”Vi tar selvkritikk. Vi gjorde likevel en mislykket jobb.”
Samtidig gikk leder i helsekomitéen på Stortinget Bent Høie ut og mante til besinnelse og sa at det var for tidlig å kritisere AMK-sentralen før konklusjonene av granskingen forelå.
Overlege og leder for ”Norsk indeks for medisinsk nødhjelp” Kristian Lexow uttalte på generelt grunnlag at AMK har ansvaret for å få vanskelige nødsamtaler på rett spor.
Tidligere leder ved Nasjonalt kompetansesenter for minoritetshelse (Nakmi), Arild Aambø, anslo på bakgrunn av noen undersøkelser at rundt 100.000 i landet vil ha språkproblemer når de ringer AMK. - Disse problemene er nok langt større enn de sakene som får fatale utfall, sa han i media.
Stortingsrepresentant Akhtar Chaudry (SV) stilte spørsmål til helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen hvorvidt det ikke burde vurderes ekstra tiltak for å rekruttere minoriteter til AMK-sentralene.
- Hvordan kan AMK ha en blendahvit stab i en by med 25 prosent innvandrere? spurte Akhenaton Al-Madi Oddvar De Leon, leder for OMOD (Organisasjon mot offentlig diskriminering) en paraplyorganisasjon for en haug med organisasjoner for minoriteter.
Han forteller at han har blitt kontaktet av personer fra flere minoritetsorganisasjoner som nå er bekymret for hvilke holdninger innvandrere kan møte når de trenger nødhjelp. OMOD krevde derfor et orienteringsmøte for innvandrerorganisasjonene om AMKs virksomhet, noe Akershus og Oslo hilste velkommen.
Da familien til Tulum kom hjem fra begravelsen i Tyrkia hvor de hadde fått krigsoverskrifter, og den tyrkiske utenriksminister blant annet erklærte at «universelle menneskerettigheter har blitt krenket», anklaget de AMK-sentralen for overlagt drap og erklærte at om nødvendig ville de ta saken til menneskerettighetssdomstolen i Haag.
Med få unntak malte media et bilde av hendelsen hvor AMK-sentralen framsto som uprofesjonell, med manglende kompetanse, og trolig med en diskriminerende praksis.
Dette ble også kommentert i internmagasinet Journalisten for journalister i et innlegg av Arne Hjorth Johansen med tittel ”Få oss nærmere” hvor mer åpenhet, nyanser og kunnskap ble etterlyst: ”Jeg ville vite mer om AMK-sentralen. Hvordan så denne saken ut fra innsiden? Hvor ofte er det nødvendig med politieskorte på Tøyen? Hvor mange telefoner får man som viser seg å være bagateller eller bare tull? Hvilken hverdag er det AMK-operatørene og ambulansesjåførene opplever på jobb?”
Hele denne saken viser at det er et behov for å la vanlige folk vite mer om hverdagen i nødmelde- og ambulansetjenesten. I tillegg fortjener saken spalteplass fordi den handler om flere aktuelle felt på en gang: kommunikasjon, kompetanse og egensikkerhet.
Debattene om større fellessentraler og Nytt nødnett følger også i kjølvannet. Samt kommunikasjon til media: hvordan få fram de kravene vi følger og må følge når det gjelder egensikkerhet, og hvordan få fram at det ikke blir sendt ambulanse før man vet noe mer nøyaktig om tilstanden enn at vedkommende er ”dårlig”?
I dette tilfellet sendte AMK-sentralen ambulanse etter få minutter, men ba om bistand fra politiet på oppdraget på grunn av utskjellingen fra pårørende. Hvorfor ble det slik? Kunne det vært unngått? Hvor ofte skjer det?
Hvorfor ble det slik?
Hva skjedde så denne dagen? Loggen gir en viss idé. Tekst og også selve loggene er lagt ut i sin helhet på TV2s nettsider, og er altså ikke frigitt av sykehuset selv:
Ambulanseperspektivet
Anders Halden var vakthavende sjef denne søndagen, og han understreker at det er to sider av saken, amk-siden og ambulansesiden og han kan svare for ambulansesiden av saken.
– Jeg har vært ute og beklaget at det ble som det ble. Dette ble dumt. Dette må vi lære av. Det ble en ekstraordinær situasjon som eskalerte helt inn i det absurde. Vi hadde ikke noe der å gjøre før situasjonen var avklart.
Men det er altså mye å lære. Halden nevner at de har innledet kontakt med flerkulturelle organisasjoner i etterkant, og det er blant annet avholdt et møte. De har også kontakt med en flerkulturell konsulent i politidistriktet.
- Og så må vi sikre rekrutteringen framover, sier Halden, som presiserer at ambulansestaben langt fra er helt hvit. – Vi har nitten av 380 med en annen kulturell bakgrunn.
Han ramser opp at de har bemanning med røtter fra Pakistan, Somalia, Chile, Peru, Filippinene, Iran, Irak, Serbia, Kosovo, Sri Lanka, Sudan og Øst-Europa blant annet.
- Rent operativt gikk det bra når vi først kom i posisjon, avslutter Halden.
AMK-perspektivet
Kunne Tøyensaken vært unngått?
Spørsmålet om det kunne vært unngått fører til spørsmål om hva som i så fall kunne vært gjort for å unngå slike hendelser: Ved strengere krav til AMK-operatører? Ved mer trening og fokus på kommunikasjon? Ved en mer flerkulturelt sammensatt AMK-sentral? Burde det vært en egen nasjonal AMK-utdanning i stedet for internopplæring på hver enkelt AMK-sentral? Burde AMK-sentralene gjenspeile befolkningssammensetningen i området de betjener?
Det blir mange spørsmål.
Arild Østergaard, senterleder for ambulanse, AMK, luftambulanse og syketransportavdelingen ved Oslo Universitetssjukehus og Gunnar Farstad, avdelingsoverlege for AMK-sentralen Oslo Akershus forteller at de uttaler seg ikke om enkeltsaker, og at denne er oversendt til fylkeslegen og at det ikke er noen konklusjoner ennå. Men de kan si noe generelt om utfordringene til AMK og svarer utfyllende på spørsmålene nevnt ovenfor i magasinet.
Felles nødsentraler bedre?
I forbindelse med denne saken ringer også noen til Ambulanseforum og tar opp dette med større fellessentraler med brann og helse.
For det finnes de som jobber prehospitalt som er for store fellessentraler for nødetatene (uten at felles nødnummer er nevnt). Men de har vi hørt lite til i den debatten tidligere:
Vi har altså en gruppe som synes fellessentraler er en god idé, men som ikke tør snakke høyt om det eller stå fram med navn. Det er interessant i seg selv! Kanskje det burde vært gjort en anonym undersøkelse på hvor mange som er for eller mot store fellessentraler i de akuttmedisinske seksjonene rundt omkring? Og om det er flere prehospitalt enn inhospitalt som er positive?
Tidsbesparende med Nytt nødnett?
I denne hendelsen gikk mye av kommunikasjon mellom politi og ambulanse via AMK og operasjonssentralen. Kunne man vært raskere inne om man hadde kommunisert mer direkte med hverandre i området?
- Med Nytt Nødnett skal det ligge bedre muligheter for samhandling ute i felt, og det kan være tidsbesparende, sier Anders Halden. - Går vi i en redningskanal, så vil det være muligheter for innsparing på tid. Det ligger strengt tatt i dagens teknologi også, men det er for dårlig praksis på det. Vi håper at opplæringstiltakene med Nytt Nødnett gjør at man blir mer bevisst på de mulighetene.
- I denne situasjonen ville det vært lettere for ressursene ute – altså politi og ambulanse å samordne sin innsats, samtykker Farstad.
Konklusjon?
- AMK forholder seg til mange som er i vanskelige situasjoner. Det kan være rus, alvorlige sykdommer, språkproblemer eller annen kulturbakgrunn som kan gjøre samtalene vanskelige. Vi må jobbe for å takle de samtalene på en profesjonell måte, avslutter Arild Østergaard. - Vi må også ha et kontinuerlig fokus på våre rutiner. Gode rutiner gjør det lettere å gjøre en god jobb i AMK.
Hva som blir konklusjonen til Statens helsetilsyn og politiet gjenstår å se. Kanskje kunne det vært lurt med mer tellekanter på henvendelser og klager fra minoritetsbefolkningen enn det både AMK-ledelsen og fylkesmannen er villig til å gjøre om til statistikk? Eller er man redd for enda mer bråk?
