Akuttmedisinsk handsaming i ein utkantkommune

Ei undersøking av akuttmedisinsk handsaming i Austevoll øykommune utan fastlandssamband sør for Bergen konkluderer med at legen og ambulansepersonellet har komplementære roller i akuttsituasjonane.

Evne til overordna vurderingar av pasienten sin situasjon er eit viktig trekk ved legen si rolle, står det i ei artikkel frå Tidsskriftet.

Les heile saka i Tidsskriftet: Akuttmedisinsk handsaming i ein utkantkommune

Les også i Tidsskriftet: Akuttmedisinske hendingar i ein utkantkommune (27 hendingar per 1000 innbyggjarar, to og ein halv gong meir enn i tidlegare funn.)

Austevoll har ei busetnad på ca. 4 400 menneske. Alle akuttmedisinske hendingar vart registrert i ein toårsperiode. Det vart innhenta data om situasjonsvurdering ved meldingsmottak og pasientundersøking, tilhøvet mellom lege- og ambulansevurderingar og behandlingstiltak.

Det vart registrert 236 akuttmedisinske hendingar, med til saman 240 pasientar. 84 % av desse hadde akutte sjukdommar og 16 % skadar. 35 pasientar (15 %) ved pasientundersøkinga vart funne å vere i mogeleg livstruande tilstand og 139 (58 %) i akutt alvorleg tilstand.

Meir nedgradering av AMK-meldte raude responsar
Samanlikna med meldingsmottaket fann det ofte stad ei nedgradering av legen sin vurdering av situasjonsalvoret (43 % av relevante pasientar), medan oppgradering skjedde hos 11 %. Ved undersøkinga vurderte legen pasienten til å vere i mogeleg livstruande tilstand hyppigare enn det ambulansepersonellet gjorde (15 % versus 9 %).

Av dei 79 AMK-meldte raude responsane vurderte legen 48 (61 %) av desse som mogeleg livstruande ved meldingsmottaket. Ved undersøkinga fastheldt legen denne graderinga for 16 av desse 48 hendingane (33 %, 20 % av alle 79), medan ambulansepersonellet fastheldt denne graderinga for 12 av dei (15 % av alle).

Døme på diagnosar der alle dei AMK-sendte raude responsane vart vurdert mindre alvorleg enn dette ved legeundersøkinga, var alkoholintoksikasjon, krampeanfall, hudskade og vertigoanfall. Legen oppgraderte éin av dei 31 hendingane som ved meldingsmottaket av AMK-sendt raud respons vart legevurdert som gul respons, til mogeleg livstruande ved undersøkinga.

Både lege og ambulansepersonell treng høg kompetanse i HLR
Seks pasientar fekk utført hjarte-lunge-redning, fem av desse fekk avansert hjarte-lunge-redning. Til desse seks pasientane med sirkulasjonsstans hadde personellet i majoriteten av tilfella relativt kort utrykkingstid, fordi lege kom raskt til pasienten i dei tilfella ambulansen hadde lang utrykkingstid, og omvendt. Begge personellgruppene må ha høg kompetanse på å starte avansert hjarte-lunge-redning utan å måtte vente på den andre.

84 % av dei definerte akuttmedisinske tiltaka vart starta på den første staden personellet trefte pasienten, 16 % på andre behandlingsstad.

Dei hyppigaste tiltaka var innlegging av venekanyle, luftvegstiltak inkludert O₂-tilføring, EKG-taking og/eller monitorovervaking av hjarterytmen og gjeving av medikament parenteralt. For alle pasientane vart det iverksett gjennomsnittleg 1,7 tiltak, dei aller fleste på første behandlingsstad (1,5 mot 0,3). Hos dei pasientane som legen ved undersøkinga vurderte til å vere i mogeleg livstruande tilstand, vart det iverksett 2,5 tiltak i gjennomsnitt, mot 1,9 hos dei som vart vurdert å ha akutt alvorleg tilstand og 0,8 hos dei med vurdert ikkje-alvorleg tilstand.

Kommunikasjonsproblem og usikre allmennleger i basale teknikkar
Ikkje-teknisk meldings- og kommunikasjonsproblem i form av mellom anna misforståingar, manglande viktig informasjon og ineffektiv alarmering, skjedde i ein ganske høg frekvens. Til meir alvorleg situasjonen vart oppfatta ved meldingsmottaket, til meir dominerande var dette problemet.

Allmennlegane sin kompetanse i akuttmedisin bør først og fremst omfatte dei praktisk grunnleggande prosedyrane, som kunnskap i innlegging av venekanyle og intravenøs medisinbruk, enkel luftvegshandtering, inkludert å kunne handtere ei O₂-flaske med ventilar og basale teknikkar for oksygentilføring, EKG-taking og -monitorering, pålegging av nakkekrage, enkel frakturbandasjering og bruk av helseradionettet. Mange allmennlegar føler seg usikre i desse basale teknikkane.

Ambulansepersonell mindre tekniske problem
Dei som legg opp kurs i akuttmedisin for allmennmedisinarar, bør reflektere over trongen for å undervise i naudtrakeotomi, thoraxpunksjon og intraossøs væsketilføring. For å auke fastlegane sin tryggleik og deltaking i dei akuttmedisinske situasjonane vil det antakeleg gje størst utslag å leggje vekt på trening i dei nemnde praktiske, grunnleggande prosedyrane.

I studien rapporterer ambulansepersonellet høgare del av svikt i sikkerheita for pasient og personell enn det legen gjer, og dei noterer mindre frekvens av tekniske problem med samband og kommunikasjon.

Legen oppfattar i høgare grad enn ambulansepersonell problem i viktige logistikkforhold ved pasienttransporten, som kapasitetsproblem og problem med å skaffe helikopter.

Både legane og ambulansepersonellet rapporterer høg frekvens av redusert alvorsvurdering frå melding til undersøking. Reduksjonen i gradering av situasjonsalvor er noko større hos ambulansepersonellet. Dette kan kanskje kome av at dei i ein viss grad overlèt denne vurderinga til legen. Alvorsgradering og stressnivå kan vere høgare hos ambulansepersonell som arbeider i situasjonar utan støtte av lege.

Konklusjon
Dei 240 pasientane hadde 62 ulike ICPC-diagnosekoder. Variasjonsbreidda i dei akuttmedisinske hendingane i samfunnet er såleis mykje større enn eit avgrensa tal kjernetilstandar. Kompetent og tydeleg legemedverknad i dei akuttmedisinske situasjonane er sannsynlegvis viktig for at pasientane skal få best mogeleg diagnostikk og vurdering av rett behandling og rett transportnivå.