Hopp til hovedinnhold


– Vi har byttet ut farmor med Facebook

Etter en mannsalder i ambulansetjenesten, er det ikke nødvendigvis de store ulykkene som har satt dypest spor hos Hans Ragnar Skatvik (60), men de tragediene som ikke kan fikses med medisin eller sting, for eksempel ensomhet, forteller han Avisa Nordland.
Da Hans Ragnar Skatvik (60) trådte inn i ambulansetjenesten på  midten av 70-tallet, fantes ikke formelle kompetansekrav. Kollega Maria Nerheim Telidi (30), derimot, har måttet gå tre år på videregående, to år som lærling og to år videreutdanning for å kunne kalle seg «paramedic». Sammen representerer de alfa og omega av en tjeneste som har vært gjennom en rivende utvikling på veldig kort tid.
– Men den roa og kunnskapen som Hans Ragnar har, kan ikkje læres på skolebenken, fastslår Maria og lar makkeren ta oss med 40 år tilbake i tid.

Fra taxi til medisin

– Det var rett etter førstegangstjenesten og jeg vurderte å søke meg inn på sykepleierstudiet. Men så fikk jeg sommerjobb og etter hvert fast jobb i Bodø ambulanse. 40 år senere er jeg her ennå, innleder han.
Men å sammenligne «da» med «nå» er som å sammenligne epler og pærer, ifølge veteranen:
– Den gang var vi taxisjåfører med førstehjelpskurs. Brakk du beinet en fredag i Beiarn på 70-tallet, måtte du pent vente til bussen gikk på mandag. I dag henter Sea King-en deg ned fra Keiservarden hvis du forstuer foten. Fordi tjenesten var privatdrevet, lå det også kilometerperspektivet og inntjeningsmuligheter så lå til grunn. I dag er det kun det medisinske, beskriver han.

Snudd på hodet

I løpet av 20 år har ambulansetjenesten gått fra å være en ren transporttjeneste til å bli spesialisthelsetjenestens forlengede arm i felten. I ambulansen kan du få avansert hjerte- og lungeredning, defibrillering, intubering og enkelte steder igangsettes det også hjerneslagbehandling på vei til sykehuset.
– Hele tjenesten er snudd på hodet. Siden dag har en vi jobbet for en mer profesjonell og faglig forankret tjeneste, men at det skulle bli en sånn utvikling som det har blitt, turte vi ikke håpe på, sier han.
Tjenesten er nærmest ugjenkjennelig etter 30 år. Hans og Maria representerer hvert sitt ytterpunkt når det gjelder både utdanning og erfaring. Likevel er en ambulansearbeider fortsatt en ambulansearbeider.
– Uansett hva som skjer i framtiden, uansett hvor mye og raskt tjenesten utvikler seg, er det som kjennetegner en god ambulansearbeider verken uniform, fancy utstyr eller høyteknologiske duppeditter. Det er evnen til å vise medmenneskelighet, omsorg, ydmykhet og respekten for de menneskene vi møter på sitt aller mest sårbare, fastslår både alfa og omega.   
Men det er ikke bare kompetansen som har skutt i været. Bilene blir stadig bedre, utstyret stadig mer avansert og det er stadig flere behandlingsmetoder å skulle beherske.
– Det har ikke vært bare enkelt å holde følge, nei, innrømmer veteranen og fortsetter:
– Jeg har jobba hardt for å holde tritt. Det er klart, jo eldre man blir, jo vanskeligere er det å tilegne seg ny kunnskap. Spesielt den teknologiske utviklinga. Den har de unge med seg fra morsmelka.
Likevel, etter 40 år i tjeneste:
– Det har aldri vært noe alternativ. Dette er livet mitt.
Tjenesten er nærmest ugjenkjennelig etter 30 år. Hans og Maria representerer hvert sitt ytterpunkt når det gjelder både utdanning og erfaring. Likevel er en ambulansearbeider fortsatt en ambulansearbeider.
– Uansett hva som skjer i framtiden, uansett hvor mye og raskt tjenesten utvikler seg, er det som kjennetegner en god ambulansearbeider verken uniform, fancy utstyr eller høyteknologiske duppeditter. Det er evnen til å vise medmenneskelighet, omsorg, ydmykhet og respekten for de menneskene vi møter på sitt aller mest sårbare, fastslår både alfa og omega.   
Les mer ambulansehistorie i Avisa Nordland