Hopp til hovedinnhold


Diskusjon om hjertestans og ekstubering

Beef: I Tidsskriftet for Den norske legeforening har de en spalte som heter "Noe å lære av". Her beskrives en ekstubering i luftambulansen på en hjertestans pga at pasienten var urolig, noe andre fra luftambulansetjenesten er kritisk til at er noe å lære av.

Beef: I Tidsskriftet for Den norske legeforening har de en spalte som heter "Noe å lære av". Her beskrives en ekstubering i luftambulansen på en hjertestans pga at pasienten var urolig, noe andre fra luftambulansetjenesten er kritisk til at er noe å lære av.

I Tidsskriftet nr. 2/2010 berettet Anders W. Carlsen og medarbeidere om forløpet av en vellykket gjenoppliving etter hjertestans. Først må vi gratulere med at pasienten overlevde. Imidlertid synes vi – ut fra et akuttmedisinsk og ikke minst prehospitalt synspunkt – at det er betenkelig at denne kasustikken er plassert under Noe å lære av, skriver Bredmose, Hjeltne og Strand.

- Det bekymrer oss sterkt at man valgte å ekstubere pasienten under transporten på grunn av motorisk uro. Dette er veldigt langt fra gjeldende standard for prehospital behandling her i landet! Når en slik pasient er motorisk urolig mistenker vi at vedkommende ikke har fått tilstrekkelig med analgetika samt anestetika, står det i Tidsskriftet.

Vi stiller oss derfor faglig uforstående til at denne del av kausistikken er «noe å lære av», og anser ikke dette tilfellet som representativt for norsk luftambulansemedisin. Fra et prehospitalt synspunkt er det kanskje allikevel noe å lære: Utfør ordentlig nevroprotektiv behandling og ekstuber ikke pasienten prehospitalt!

Les hele innlegget her: Hvor er luftambulansens faglige ståsted?

I et tilsvar skriver forfatterne av artikkelen som kritiseres blant annet dette:

Per P. Bredmose og medarbeidere fremhever i sin kommentar til vår kasuistikk at det var feil å ekstubere pasienten før ankomst sykehus. I etterpåklokskapens klare lys er dette en korrekt vurdering. I kasuistikken påpekte vi at et alternativ til ekstubering ved uro og mulig oppvåkning er sedering.

Bredmose og medarbeidere skriver at de er uforstående til at denne delen av kasuistikken «er noe å lære av». Påstanden kan diskuteres. Undertegnede har alle gjort feil valg under behandling av pasienter. Vi håper at vi har lært noe av våre egne feil og ikke minst har evnen til å lære av andres.

Mer om innholdet i siste nummer av Tidsskriftet