Syv av elleve ambulansepersonell på samme stasjon fikk kreft

Lau Jørgensen arbeidet som ambulansearbeider på ambulansestasjonen i 13 år. Han begynte høsten 1980 og etter noen måneder la han merke til at flere kolleger klagde på at de følte seg dårlige, skriver Skånskan.
De hadde hodepine, luftveisproblemer og kløende øyne. En av dem ansatte nektet å sove på stasjonen og stilte en campingvogn ute på parkeringsplassen. Selv fikk Lau Jørgensen problemer med hodepine og irriterte luftveier.
Han hadde akkurat fylt 43 år da han ble syk. Han hadde vært trøtt en tid, gått ned i vekt og dessuten hadde han plutselig fått ølmage. Det var ikke øl som var årsaken. Lau Jørgensen var rammet av leukemi og milten hadde hovnet opp i kampen mot kreftcellene.
– Det var som om noen hadde kappet av beina på meg. Jeg forberedte meg på å dø, sier han.
I begynnelsen koblet han det ikke til at det kunne ha noe med arbeidsmiljøet å gjøre. Men så ringte den tidligere lederen Bo Carlberg ham, og fortalte at mange som hadde arbeidet på stasjonen var blitt syke.
– Han kunne ikke se noen annen forklaring enn at det måtte være noe på ambulansestasjonen som hadde gjort syke, da det var så mange fra jobben som var rammet.
Noen år etter samtalen døde Bo Carlberg av kreft.
Leif Utterstrøm jobbet 22 år på ambulansestasjonen. Han er en av dem som fikk kreft i urinblæren. Han er operert to ganger og har gjennomgått et stort antall cellegiftbehandlinger.
Kreften forsvant til slutt, men trusselen om at den kan komme tilbake henger som et tungt teppe over hverdagen.
– Det har vært vanskelig og er fortsatt tungt. Det verste er at jeg allerede på 70-tallet påpekte overfor ledelsen at luften var dårlig på stasjonen. Men de synes bare at vi var besværlige.
Da en konsulent undersøkte huset på slutten av 1980-tallet fant han fukt i veggene og mugg, og da inspektøren skar opp gulvet kom det liksom opp en gass.
– Han begynte å hoste veldig og ble tvunget til å gå ut. Etter det ble han syk og var hjemme noen dager, sier Jørgensen.
De mener det manglet ventilasjonsrør i garasjen, og at når noen startet en ambulanse så ble avgassene i luften i hallen samlet ettersom ventilasjonen ikke fungerte. Følgen var at avgassene spredte seg videre til ambulansepersonellets arbeids- og soverom.
Hva er Lau Jørgensens håp for framtiden? spør journalisten.
– Det eneste jeg vil jag vil er at mine døde kolleger og vi som er syke skal få erstatning, og at kreften klassifiseres som en arbeidsskade. For her var det ikke bra å jobbe. Det var det ikke.
Les hele saken i Skånskan