Fra Ambulanseforum nr. 4 2017. Tekst: Live Oftedahl

En mangelfull overføring er en trussel mot pasientsikkerheten, skriver Kristian Furuskjeg i en deleksamen om pasientsikkerhet på masterutdanningen i Pre-Hospital Critical Care på Universitetet i Stavanger.

Han går studiet ved siden av full jobb som ambulansearbeider i Helse Bergen. Han siterer en bunke med forskning: «Som en motpol til dette vil en vel utført overlevering kunne ha stor og positiv betydning for pasienten.»

En ideell pasientrapport er en prosess hvor pasientfokusert informasjon blir formidlet og hvor problemene som er identifisert blir presentert, slik at mottaker kan danne seg et fullstendig bilde av pasienten, både når det gjelder sykdom og for eksempel hjemmestatus og sosiale forhold.

Motsatt er en ikke-ideell overføring noe som kan oppstå når pasienten har diffuse problemer, det ikke er åpenbart at det er behov for avansert behandling.

Når ambulansepersonell enten opptrer som forhandlere for å få pasienten inn på sykehus, eller går utover sin kompetanse og diagnostiserer pasienten feil før innleggelse.

Som påvirkende risikofaktorer ved overlevering nevner Furuskjeg Jensen, Lippert og Østergaard sin forskning om hvilke faktorer som påvirker overlevering.

Det ene er hull i informasjonen, og det andre er kulturforskjeller mellom profesjoner og organisasjoner. Utfordringen er både verbal og skriftlig.

Flere studier viser at store deler av informasjonen som blir gitt i verbale rapporter, mangler i den skriftlige. Dette er problematisk.

For å løse disse utfordringene foreslår flere forskere at man utvikler et felles språk til bruk ved informasjonsutveksling for å unngå misforståelser, og anbefaler standardiserte tilnærminger til overføring av pasientansvar.

I oppgaven tar Furuskjeg for seg en rekke standardiserte metoder for overføring av pasientansvar med akronymer som ISBAR, SOAP, MIST, IMIST-AMBO og DeMist.

Furuskjeg refererer forskningen til Owen et al: «Lost in translation: Maximising handover effectiveness between paramedics and receiving staff in the emergency department», hvor både prehospitalt og mottakende personell bruker en standardisert metode for overføring av pasientansvar, som begge har fått opplæring i.

Da overføringsprotokollen IMIST-AMBO ble innført i New South Wales i Australia, ble kvaliteten på rapporten målt før og etter innføringen av metoden.

Forskerne fant blant annet at avbrytende spørsmål gikk ned fra 91 til 41 prosent etter innføringen. Og antallet ganger ambulansepersonell måtte gjenta informasjon falt fra 19 til 8 prosent.

En del forskere finner også at strukturert overføring ikke alltid virker etter hensikten. Dette gjelder de tjenestene hvor systemet ikke ble implementert på alle nivåer.

Oslo universitetssykehus har laget en strukturert tilnærming til konferering med lege, men har ikke tatt initiativ til at hele organisasjonen kjenner til den – også mottakende leger.

Furuskjeg oppsummerer i diskusjonen av oppgaven at ved at man forankrer kravet om standardisering på foretaksnivå og innfører metoden i hele foretaket, så vil man lage en kultur for hvordan pasientoverlevering skal foregå, og alle aktører vil kjenne til den.

Han konkluderer også med at i og med at pasientoverlevering foregår på tvers av foretak og forvaltningsnivåer, så bør det også vurderes om det er formålstjenlig med nasjonale føringer med en standard for pasientoverlevering.