Fra Ambulanseforum nr. 5 2013. Tekst: Live Oftedahl

Det har vært celebre besøk og prosjektet har vært skrytt opp i skyene av både tidligere helseminister Anne-Grete Strøm Erichsen, forhenværende justisminister Grete Faremo og Grans eks-ordfører Rigmor Aasrud, selv før nødetatene flyttet inn den 20. juni i år.

– Dette er et prosjekt som har gått over mange år, forteller Evy Solheim Rief, som er seksjonsleder på Gran som tilhører Sykehuset Innlandet sitt område.

Hun inviterer Ambulanseforum til å komme innom.

– Arne Moksnes, leder i brannvesenet har vært en av de fremste pådriverne. Vi var også med på det i sin tid da ambulansetjenesten var kommunal. Mellom 2010 og 2013 var vi drevet av Falck, men prosjektet gikk sin gang. Det har ikke vært vanskelig å få med noen av aktørene.

Legevakten kom også med etter hvert, og Gran og Lunner ble slått sammen som interkommunal legevakt.

Daværende statsminister Jens Stoltenberg har nylig vært innom da vi feier innom i sommerferien og treffer på Kjell Nielsen, som begynte i ambulansetjenesten for 25 år siden, Erlend Schnell som tok fagbrev for halvannet år siden på Gjøvik og Kristin Lilleng som har jobbet i ambulansetjenesten siden 2001.

Hun har fagbrev, har tatt sykepleien og holder akkurat på med videreutdanning innen anestesi og sikter mot operasjonsstua.

Vi må heller ikke glemme å nevne dagens hospitant: Ida. Hun blir 19 år i oktober og har planene klare: Først vil hun ha en jobb i ambulansetjenesten. På sikt ønsker hun å bli brannmann.

Ambulanseforum geleides oppi andre etasje over legevakten.

Her ligger ambulansestasjonen med en stor og romslig stue og åpen kjøkkenløsning, kontor og egen gang til soveromsavdelingen.

Hvordan trives ambulansegjengen i nybygget?

– Det er helt topp dette. Alt på en plass som de første i landet. Vi er de eneste som har alle fire, sier ettermiddagsvaktens representanter.

De er svært glade for å få en flunkende ny stasjon. Der de holdt til før var det gammelt og slitt, soverom med så tynne vegger at du hørte naboen fise, dårlig ventilasjon og luft, og fellesgarderobe og dusj - ikke helt i tråd med Arbeidsmiljøloven.

Brannbilene holdt til i garasjen under, og når brannklærne hang til lufting etter brann så luktet det i hele bygget.

– Men felles dusj var helt greit! tøyser Kjell.

Det gikk greit å ha dette som base den tiden de hadde hjemmevakt, men fra 2005 har de hatt kasernerte vakter i området.

Det nye bygget kommer samtidig med at de er med stasjonene i Sykehuset Innlandets tredje, største og siste pulje som har gått fra privat til offentlig drift. De synes det har gått greit selv om systemet er litt tyngre; med GAT og nye turnuser som skal gå opp.

På Gran jobber det cirka 25 faste på to døgnbiler og en dagbil som går fra 8-15.30. De har også tre lærlinger – fra høsten av fire.

– Til å være i distriktet er det travelt. Vi har cirka 3500 oppdrag i året.

Den nye stasjonen er svær og moderne, med lyssensorer som gjør at lyset slår seg på ved bevegelse i gangene. Strømbesparende og miljøvennlig.

– Man føler seg velkommen når man kommer inn i inngangen og lyset slår seg på, sier Kristin.

Så med fire etater samlokalisert, hvordan er det med samhandlingen?

– Espen (politi) kom hit og ble bandasjert her om dagen, ler de.

– Det er litt tidlig å si så mye om samhandlingen. Vi har UF som er oppe og går. Vi samarbeider både sosialt og faglig, men det er ikke kjempestor aktivitet, innrømmer de.

– Vi har hatt litt småtteri som TAS-kurs og slikt. Det har hele tiden vært litt samarbeid.

Brannvesenet er foreløpig heller ikke kasernert, men det blir de visstnok etter nyttår.

Alle etatene deler kantine og trimrom. Trimrommet har fått bra treningsutstyr ved hjelp av Utrykningspersonellets Fellesorganisasjon (UF) og private aktører.

Felles vaskehall er det også.

Legen har også fått eget soverom på ambulansestasjonen, og de merker at det er mer samarbeid allerede nå.

– Vi stikker nedenom og de oppom og sier ha det når de går. Tidligere har de måttet reise ut for å få med legen på oppdrag, så nå er det lettere å få med lege. De får også en større mulighet til å vite hva som feilte pasienten nå enn tidligere.

De synes det er veldig bra med lovendringen på dette område.

– De kan gi oss litt info om hva det var siden de får epikrisen. Det øker læringskurven vår å få tilbakemeldinger.

Sykehuset Innlandet har et enormt dekningsområde. På Gran kjøres de fleste pasientene til sykehuset på Gjøvik.

Noen går til Hamar, Lillehammer og Elverum tar imot ambulansens pediatriske pasienter. Dreier det seg om PCI, hjerneblødning eller alvorlige traumer kjører de til Oslo.

De har en god blanding av oppdrag med lange avstander og korte turer. Det er ikke alltid de roper hurra om de får oppdrag til Bjoneroa – seks mils utrykning på dårlig vei.

Miljøet på stasjonen beskriverde som godt og stabilt. Det er endel nye vikarer om sommeren, noe naturlig avgang og noen «smårollinger».

– Vi er flinke til å lage det sosialt med god mat.

Og så har de noen sammenkomster innimellom, både på egenhånd og med brannvesenet og politiet.

– Vi kommer til å ha et par husmøter i året. På det første husmøtet nå skal hver etat presentere seg, og alle skal si litt om hvilke forventninger de har og hvordan vi kan samarbeide. Vi skal også bli enige om hvordan vi skal tenke når det gjelder felles øvelser framover. Vi legger malen etter hvert, sier Evy.

Det vil også gå på rundgang med å invitere til vafler en fredag i måneden i kantina hvor man kan møtes litt mer uformelt.

De samarbeider også litt på tvers av helseforetakene. Gran grenser til både Vestre Viken og Oslo og Akershus sin ambulansetjeneste.

– Noen ganger dekker vi opp for Nittedal, andre ganger ber Ringerike om hjelp. De trådte til blant annet den 22. juli for to år siden med to biler, og hadde biler som ble holdt igjen i Oslo. En del ble kalt innpå ekstravakt.

Stasjonen har fem soverom, samt et rom til legevakten. Fire av soverommene deler bad. Det siste soverommet er seniorsoverommet med eget bad.

– Spesielt tilegnet Kjell Nilsen, spøker de andre. Erlend benytter anledningen til å skryte av Kjell.

– Kjell har jobbet 13 år i Oslo sentrum. Han er en av de eldre som holder seg faglig oppdatert.

Egentlig er pensjonsalderen i ambulansetjenesten 57 år, men Kjell er 62. Han har en hemmelig fortid både som brannmann og feier, og ikke minst konditor. Han lagde bryllupskaka til noen i tjenesten som giftet seg i vår.

– Kjell er et overflødighetshorn og en bra makker!

Kjell synes dette blir litt vel mye og prøver å vri seg unna skrytet. Men han slipper ikke unna. Hva er resepten? spør vi.

– Det er jo interessant å holde på med dette faget. Og om jeg sitter her på stasjonen uten oppdrag så betyr det at folk har det bra, så det er ikke så dumt det heller.