Hopp til hovedinnhold
Sivilforsvaret og Røde Kors i aksjon på samvirkekurs. Foto: Live Oftedahl
Sivilforsvaret og Røde Kors i aksjon på samvirkekurs. Foto: Live Oftedahl


Samfunnssikkerhetsmeldingen svarer ikke til forventningene

Regjeringen la for en uke siden frem sin samfunnssikkerhetsmelding samtidig med langtidsplanen for forsvarssektoren.

Der den forrige samfunnssikkerhetsmeldingen fra 2016 fokuserte på beredskap, er det forebygging som er det overordnede temaet i denne meldingen, skriver nestleder Tor Egil Vangstad, i Norges offisers- og spesialistforbund.

Stortingsmeldingen ser ut til å berøre viktige deler av totalberedskapen, men vi opplever ikke at den svarer ut de forventninger og krav vi hadde til den hvis ambisjonen skal være å tette beredskapshullene.

Det er knyttet en betydelig symbolikk til at Samfunnssikkerhetsmeldingen (SSM) og Langtidsplanen for forsvarssektoren (LTP) legges frem samtidig. 

LTP-en er inne i sin andre versjon etter en «strafferunde» tilbake til Regjeringen i vår, men også SSM har blitt utsatt, i hovedsak pga. pandemien.

Uansett ble det under fremleggingen gjort et poeng av at den samlede beredskapen for nasjonen omfatter en avhengighet av både militær og sivil innsats:  

– Den tryggheten vi opplever i hverdagen er et resultat av den samlede motstandskraften og beredskapen som vi har utviklet. Og da må vi se forsvarssektoren og sivilsamfunnet samfunnet», sa justis- og beredskapsminister Monica Mæland (H) under pressekonferansen da Stortingsmeldingen ble lagt frem av Regjeringen. 

Siden totalberedskapen først oppnås med en samlet innsats fra flere etater og sektorer, både militære og sivile, blir styringen, ansvaret og koordineringen viktig å få avklart. 

Styring og ledelse ble et viktig tema allerede etter Sårbarhetsutvalget i 2000, og kanskje enda viktigere etter Gjørv-kommisjonen i 2012. 

Sistnevnte kommisjon ble nedsatt av Stoltenberg-regjeringen etter terrorangrepene på Utøya og Regjeringskvartalet 22. juli 2011, og konkluderte med at grunnen til at responsen sviktet etter angrepene bl.a. var at «Evnen til å koordinere og samhandle har vært mangelfull» (NOU 2012:14). 

Også sittende regjering har måttet tåle kritikk for mangel på overordnet styring knyttet til samfunnssikkerheten og beredskapen.  

Etter vårt syn gjorde Regjeringen mye rett da de skilte ut ansvaret for samfunnssikkerheten til en egen statsråd, men spørsmålet er om det egentlig ble så mye klarere hvilke funksjon og ansvar denne statsrådsposten egentlig skulle ha. 

Samfunnssikkerhetsminister Ingvild Smines Tybring-Gjedde (FrP) møtte hard motbør i Stortingets spørretime 22. mai 2019 da hun ble beskyldt for det som ifølge kritikerne i beste fall var å gi uklare svar, og i verste fall en total ansvarsfraskrivelse. 

Så har vi da også mistet denne ministerposten igjen, og noen vil nok oppleve at Regjeringen har strevd litt med å få orden på nettopp denne tverrsektorielle styringen og ledelsen av totalberedskapen. 

Nettopp derfor var det knyttet en viss forventning til at dette ville bli omhandlet og svart ut i SSM. 

Stortingsmeldingen trekker frem Totalforsvarsprogrammet og tverrsektorielle øvelser som bidrag til en samlet, trent og øvd beredskapsressurs, og det trekkes frem at det skal vurderes et tverrfaglig totalforsvarsråd som kan anvendes «der krigsskueplass er etablert» (SSM pkt. 6.6.3). 

Dette er isolert sett gode bidrag, men fortsatt sitter vi igjen med en følelse av at det store, overordnede ledelsesansvaret for totalberedskapen ikke belyses tilstrekkelig.