Hopp til hovedinnhold

Redningsoppdraget hvor mirakelet skjedde

Oppdraget: En person er tatt av skred, må finnes og graves ut av skredet. Ankomst ved skredet. Foto: Reidar Brusletto


Det skulle bli et helt uforglemmelig redningsoppdrag den dagen et snøskred ved Hallingskarvet begravet Adina (22) i fire timer. Hun ble funnet sterkt nedkjølt, men i live. To ambulansearbeidere var blant de første mannskapene på stedet, og var med under hele aksjonen.

Fra Ambulanseforum nr. 1 2018. Tekst: Reidar Brusletto og Live Oftedahl

Onsdag 15. mars 2017 ser ambulansearbeiderne Odd Gjestemoen og Reidar Brusletto ut av kjøkkenvinduet på Geilos ambulansestasjon som tilhører Vestre Viken helseforetak.

De har nettopp spist lunsj.

Utenfor er det sterk vind og mye nedbør. Været kjennes godt selv trygt inne på stasjonen som er plassert over legesenteret midt i Geilo sentrum. De har utsikt over fjellet der uværet herjer. Senere viser det seg at dette er en av dagene hvor det faller mest snø på Geilo denne vinteren.

Klokken er 11.40.

Det har vært stille på oppdragsfronten fram til nå.

Men i dette øyeblikket, 30 kilometer lenger vest, går et snøskred ved fjellet Gråskallen. Seks turister på vei fra Haugastøl til Finse har snudd på grunn av dårlig vær. De har tatt seg ned i en sidedal til Rallarvegen fra Hallingskarvet.

Der blir de tatt av raset.

Vind og «white out», gjør turen inn svært utfordrende.

De graver for livet for å få hverandre ut av snømassene. Fem kommer seg løs. Men datteren til en i reisefølget er søkk borte.

Adina ligger begravet i snømassene.

Klokken 12.16 ringer faren til jenta nødnummer 112. Han forteller hva som har skjedd, og at én er savnet.

Klokken 12.22

Alarmen går på Geilo ambulansestasjon.

«Akutt tur. 6 personer er tatt av skred og en er savnet vest for Haugastøl. Andre ressurser er varslet og på vei,» lyder meldingen.

Vi oppfatter raskt at dette ikke er i tilknytning til vei, og tar på oss ekstra med klær før vi rykker ut.

Vi har tilgang på brannvesenets scooter. Den står på Haugastøl. Vi er ikke helt enige om vi skal inn i fjellet.

Odd, som er fartøysjef, stiller kritiske og riktige spørsmål til om dette er «innafor». Jeg sier til ham at jeg er kjent med terrenget og at jeg var der for en måned siden i forbindelse med en brann.

Det ender med at innsatsleder politi tar avgjørelsen. Han vil ha helse i nærheten av ulykkesstedet.

Pakker utstyret

Vi pakker alt av utstyr vi mener vi trenger ved et eventuelt funn. Det er tre snøscootere som kjører ut i uværet fra Haugastøl klokken 13.05.

Ambulanseutstyr på oppdraget


• Hjertestarter
• Oksygenenhet
• Ulltepper
• Mobimed/ekg
• Hypotermienhet
• Akuttsekk

Fagleder skred, politi, kjentmann og oss to ambulansearbeidere. På vei innover til skredområdet, er det til tider svært vanskelig å se stikkene og scooteren foran oss på grunn av sterk nedbør og vind.

Sikten ligger på mellom 0 og 20 meter.

Vind og «white out», gjør turen inn svært utfordrende. Vi vurderer likevel aldri å snu, selv om været er ekstremt. Det er oppgitt en kartreferanse som ikke stemmer helt.

Vi ser også at vi må over jernbanen. En farlig operasjon i dårlig vær, med tog som ikke lar seg høre eller se, før det plutselig dukker opp i uværet.

Men vi kommer oss forbi med god hjelp av en kjentmann.

Kjentmannen fra Haugastøl tar kontroll og leder oss til en gammel vokterbolig. Politi og «ambulansescooter» kobler fra sleder og reiser videre opp i fjellet. Kjentmannen og de andre avventer i vokterboligen.

Vi søker i nærheten av der vi mener skredet har gått. Etter kort tid vinker politimannen på meg. Han har funnet skredet. Jeg kjører bort til ham. Vi avtaler at han kjører og henter de andre, og at jeg tar meg fram til «pasientene.»

Klokken er 13.56

Klokken er 13:56 når vi melder vår ankomst ved skredet på sambandet. Det synet jeg møter der ute er uforglemmelig: Fem personer jobber desperat i skredet. De bruker ski og teltstenger til å søke med.

Fortvilet søking etter Adina.

De kommer løpende mot oss og forteller at de er tatt av skred, og bekrefter at en er savnet.

De er dypt fortvilte, våte og kalde av svette og nedbør. De har snø og is i ansiktet, men ingen andre fysiske skader. De kan ikke vente med å fortsette å søke.

Fagleder skred kommer snart inn i skredet. Han gir turfølget råd om hvordan søket kan gjøres effektivt. Fagleder skred gir meg beskjed om ikke å gå inn i området for selve skredet.

Reisefølget blir nå instruert og organisert, slik at søket kan gå etter retningslinjer som gjør et søk mest mulig effektivt for å gjøre funn. Ambulanseoppgavene er naturlig delt mellom ambulansemannskapet.

OM SKREDET


• Skredet var omtrent 200 m bredt og 400 m langt, og fallhøyde var ca. 250 m. Det anslås et skred- volum på ca. 10.000 m3.

• Det falt 20-40 cm snø med sterk vind under redningsoperasjonen.

• Skredet kom i to bølger med noen sekunders mellomrom, og det har hatt betydning for utfallet av ulykken.

• Det første skredet kom etter opplysninger fra jentas far, som en «strøm nesten som vann.» Som gikk langs bakken uten snøsky over.

• Dette skredet bestod av veldig løs snø, og jenta ble begravd av dette. Den andre bølgen med skredsnø kom noen sekunder senere, og skal ha vært fastere.

• Disse skredmassene la seg oppå det først skredet slik at øvre del av skredmassene var fastere enn skredsnøen under.

• Det antas at jenta lå i den løse skredsnøen og at denne muliggjorde at hun kunne bevege lunger og brystkassen, samt at den var så løs at hun fikk oksygen og kvittet seg med CO2 de fire timene hun lå 1, 5 meter under snøen.

• Alle de seks ville sannsynligvis ha omkommet om skredet tilfeldigvis hadde vært litt bredere, eller hvis de hadde litt mindre avstand.

Melder mannskap

Jeg melder mannskap inn og ut av skredområdet, samt ser til turfølget om de trenger bistand. Jeg følger med på toppen der skredet løste ut, og tok med seg den unge jenta. Fjelltoppen viser seg sporadisk i uværet. Endrer den fasong?

Snøen laver ned og det blåser. Odd er i vokterboligen.

Han klargjør og innreder for mottak av pårørende, tilkommende redningsmannskaper og eventuelt pasienten. Vi har alt av medisinsk utstyr klart, om vi er så heldige å gjøre funn. Det har allerede gått to timer siden skredet gikk.

Jeg får beskjed over radio om at de scooterne som lå bak oss, måtte snu på grunn av dårlig vær. Men noen fra Røde Kors og Statens Naturoppsyn (SNO) prøver igjen med scootere uten sleder. Det letter kjøringen og heldigvis lykkes de.

AMK ringer

Mens det søkes ringer AMK meg opp og er bekymret for oss, og om vi har kontroll.

Har vi tatt den riktige vurderingen med å ta oss inn i skredet? Er det trygt? Jeg svarer at vi har kontroll og at egensikkerheten er ivaretatt, og at vi ikke får gå inn i selve skredområdet.

Men jeg starter opp scooteren og forflytter meg 50 meter mot «enda» sikrere sone. Det er veldig greit at AMK hjelper oss med vurderinger.

Jeg tar kontakt med makkeren inne i hytta og meddeler bekymringsmeldingen fra AMK, og om hva vi skal gjøre videre. Odd svarer: «Vi blir her, for nå skal vi redde liv!» Det var mens vi enda hadde håp.

Utslitt etter fortvilet søking

Flere fra turfølget er etter hvert utslitt etter fortvilet søking. Vi transporterer dem ned til vokterboligen. Der får de behandling og omsorg. Skyldfølelsen over å ha tatt med seg den unge jenta inn i uværet tynger dem.

Det har nå gått tre timer. De er svært fjellvante og vet godt konsekvensen av å ligge i skred mer enn 30 minutter. Håpet er gitt opp.

I et tilstøtende rom til «skadestuen» sitter jeg alene med faren til jenta. Han er svært fortvilet. Jeg må gå i meg selv for å omtale den savnede i nåtid, ikke i fortid.

Krise- og omsorgsgruppa på Geilo er i full beredskap. Utfordringen ligger i at de er på Haugastøl flere kilometer unna i et ufremkommelig vær.

Sjelden har jeg følt mer for å få denne «psykiske bistanden.» Ingenting som blir sagt, kan trøste eller forklare hvorfor slikt kan skje. Man føler likevel for å si noe. Jeg forklarer hvilket apparat som er i gang for å hjelpe jenta på 22 år.

Ambulansetjeneste, politi, brannvesen, Røde Kors og redningshunder fra hele Sør-Norge. Titalls mannskaper som nå gjør alt de kan. Tre helikoptre med mannskap har prøvd å ta seg inn i fjellet. Toget mellom Oslo og Bergen er stanset.

To arbeidstog kjører i skyttel med mannskaper og står til vår disposisjon. Andre frivillige som kan bidra stiller opp. Nødsentralene jobber på spreng for å koordinere mannskapene.

Takk

Han takker dypt og inderlig for informasjonen, som også kan avlede tankene fra den som ligger på flere meters dyp og kjemper for livet. De fleste mannskaper, også resten av reisefølget, har nå små forhåpninger om at dette kan gå bra.

Reisefølget vil tilbake til leiligheten på Haugastøl. De ser ikke lenger at det er bruk for dem i fjellet. Ansiktene deres gir uttrykk for at alt håp er ute. Det gjør et sterkt inntrykk. Faren sier på engelsk:

«Jeg er godt vant med fjellet. Jeg vet at håpet er ute nå. Det har gått for lang tid.»

Han ønsker seg ut av fjellet. Et ønske vi imøtekommer. Det siste jeg sier til faren i reisefølget er:

«We must pray for your daughter. We must pray that there is an air pocket in the snow. We will do everything we can.»

Litt over halv fire på ettermiddagen kommer endelig toget med redningsmannskaper, lege og redningsmann.

Redningshunden Tedd er med på dette toget sammen med hundefører Pål Bakken. I samme tog forlater faren fjellet der datteren ligger begravd.

Han enser ikke hunden som snart skal finne datteren hans da den passerer ham.

HVOR NEDKJØLT ER PERSONEN? 


Mild hypotermi

35-33°: Personen er ofte stille, søvnig, forvirret, likegyldig, økt pustefrekvens, økt pulsfrekvens, skjelving.

Moderat hypotermi

33-30°: Skjelving opphører, stivere muskler, langsommere pustefrekvens, langsommere pulsfrekvens, som regel redusert bevissthet eller bevisstløshet.

Alvorlig hypotermi

30° og nedover: Bevisstløshet, unormalt EKG og hjertestans.

TILTAK PÅ SKADESTEDET:

• Unngå ytterligere avkjøling.

• Fjern pasienten fra kalde omgivelser.

• Pakk inn i isolerende og vindtett materiale. Husk lue.

• Aktiv varme til alle med egensirkulasjon.

• Transport til behandling, planlegging!

• Unngå brå bevegelser for å unngå arytmier.

• AHLR – etter vanlige retningslinjer.

• Medikamentbruk? Metabolismen hos hypoterme pasienter er nedsatt. Ikke gi medikamenter under 30 grader. 30-35 grader – halver dosen. Over 35, vanlig protokoll.

OPPVARMING:

• Alle pasienter som selv kan gå kan oppfordres til fysisk aktivitet for å produsere egenvarme.

• Pakk pasienten inn i varme tepper, heatpads, Bair Hugger etc.

• Alle pasienter < 28ºC eller < 32ºC med unormalt EKG eller systolisk BT < 90 mmHg skal til traumesenter i Tromsø, Trondheim, Bergen eller Oslo som tilbyr ekstrakorporal sirkulasjon; hjerte-lungemaskin eller ekstrakorporal membran oksygenering (ECMO).

• Overlevelsen etter hypoterm hjertestans er overraskende høy i forhold til andre typer hjertestans.

Se også www.traumatologi.no («ressurser» – «retningslinjer») for den nye faglige retningslinjen for håndtering av aksidentell hypotermi.

Det er gått tre og en halv time

Redningsmann, brannvesen og mannskaper fra Røde Kors tar seg raskt opp til skredet fra toget. Søket fortsetter med uforminsket styrke. I skredet jobber nå den erfarne redningsmannen Anders Eid på luftambulanse 1-3 fra Ål.

– Jeg ser bekymret opp mot fjelltoppen der skredet har gått. Det er vind og sterkt snøfall, som øker sannsynligheten for nytt skred. Så ser vi redningshunden markere etter få minutter i søk. Vi tar oss bort til hunden, og med søkestenger blir funn bekreftet. Det blir startet en utgraving i et voldsomt tempo, forteller han.

Funn blir gjort på halvannen meters dybde. To av dem som graver fram den savnede, tror først det er noen som drar i noen klær, og at det er derfor hun beveger seg. Men nei, det er bevegelse og liv.

Det blir ropt: «Hun lever! Hun lever!» Adina skriker som om hun har mareritt, men er ikke kontaktbar.

«Stemningen på funnstedet når det blir konstatert liv er euforisk»

– Det virket som hele gjengen ble førstegangsfedre på nytt, uttrykte noen.

Gravd ut - levende

Klokken 16.00 er Adina gravd ut fra skredet. Men faren er ikke over ennå.

– Etter at pasienten er frigjort, står en erfaren scooterfører klar. Ambulansepersonellet og jeg tar pasienten så skånsomt det lar seg gjøre med på en scooterslede, ned til skadestuen for videre behandling.

Vi er meget klar over at tilstanden til jenta er kritisk, og at faren for redningskollaps og afterdrop er overhengende, sier redningsmann Anders Eid.

«Det virket som hele gjengen ble førstegangsfedre på nytt»

I skadestuen blir våte klær fjernet og oppvarming startet. Tilstede er lege, redningsmann, ambulansearbeidere og en politimann. Det blir jobbet raskt, effektivt og inkluderende. Legen vurderer om hun skal intuberes, for å avlaste pasienten for påkjenninger med behandling og transport. Hun er meget urolig.

Men det er en risikofylt manøver å intubere i ei hytte i fjellheimen, med et voldsomt uvær utenfor, og krevende forflytninger.

Etter fire timer begravd i et skred, må vi regne med at jenta er hypoksisk. Det er ikke rom for feilvurderinger.

Intuberes

Det blir tatt en endelig avgjørelse om at intubering er det beste for pasienten.

Adina fraktes på tog til et sted hvor de kan møte luftambulansen.

Vi rekvirerer tog fra skadestedet til Geilo. Uten stopp eller forsinkelser. Noe som blir innvilget fra togleder i Bergen. Pasienten fraktes av brannvesenet ned til toget.

De har god trening og erfaring med å frigjøre og frakte pasienter skånsomt ut av bilvrak.

Her må de ta samme hensyn. «Transporttoget» er et arbeidstog som ikke er beregnet på flere personer enn de to som kjører det. Å få inn en bårepasient er ikke akkurat enkelt. Som om ikke det er nok, så slår dørene innover. Veldig praktisk når toget er føyket ned og i uvær, men ikke når vi skal ha en båre inn eller ut.

I den trange kupeen bagges Adina mens de kjører uten sikt.

Bena må heves. Jeg husker meget godt blikket og kommentaren til legen. «Dette er ikke bra, ikke bra i det hele tatt.» Men vi har ikke noe valg.

Bagger pasienten

Vi kjører raskt gjennom uværet med toget. Ser ingenting. Takk og pris at toget og hele transporten bokstavelig talt går på skinner!

Kupeen er så liten at jeg må stå skrevs over mens jeg bagger – etter hvert får jeg krampefølelse i beinet og bytter plass med legen.

Vi er nødt til å stoppe på Haugastøl.

Der venter en ambulanse med en ny oksygenkolbe. Vi gikk tom ved avreise. På Geilo venter en annen ambulanse som skal frakte pasienten til et ventende Sea King- helikopter. Flere uønskede forflytninger, men det går over all forventning.

Faren, som har fått skyss av politiet til Geilo, får følge med.

Adina blir fraktet til Ullevål, med en målt temperatur på 28 grader ved ankomst. Man mener at temperaturen i fjellet var over 30 grader, ut ifra symptomer.

Den skremmende afterdroppen er i full gang.

Etter fire timer begravd i skredet og flere timer med behandling og transport, er Adina framme på Ullevål sykehus. Der blir hun rullet inn på intensivavdelingen.

Torsdag, dagen etter, blir hun tatt ut av respirator. Hun er litt stiv og støl, men kan reise hjem etter tre dager.

Ingen hadde trodd at det var mulig.

Reidar Brusletto, faren til Adina og Adina.

Mye kan sies om redningsaksjonen

Noe kan alltids gjøres annerledes. Læringsmomenter tar vi med til neste gang. En erfaren operatør, som satt og overhørte aksjonen på en av nødsentralene, sa følgende:

«Dette har jeg ikke opplevd før, og jeg kan ikke engang forestille meg at dette kan gjennomføres så godt andre steder i vårt distrikt. Utrolig bra jobbet av alle redningsmannskaper.»

Det hadde vært et fysisk og psykisk krevende oppdrag.

Denne kvelden la jeg meg tett inntil datteren min på ti år og holdt rundt henne til hun sovnet med en tåre i øyekroken. Mine tanker gikk til faren som kanskje gjorde det samme med sin datter for 12 år siden. Og denne dagen, en liten stund, var i den tro at han aldri kunne være en god pappa igjen, som tar med datteren på tur i den norske fjellheimen.

Jeg er utrolig stolt og glad for å være en liten del av den redningskjeden som redder liv i Hallingdal. Dette var et helt uforglemmelig oppdrag.

Anders Eid, redningsmann i Norsk Luftambulanse: «Dette var et oppdrag jeg ikke har opplevd maken til. I likhet med Reidar, vil jeg nok ikke glemme dette oppdraget som gikk så bra etter lang tid, og så mange utfordringer.»

Ambulansesjefen kontaktet oss etter hendelsen. Han takket for innsatsen, men ga også uttrykk for at han hadde vært bekymret for oss under oppdraget.

Jeg sa: «Vi har full forståelse om dette blir tatt opp til videre vurdering. Om vi har tatt de riktige valg på hendelsen.»

Det gikk bra med Adina. Foto: Privat

Tidslinje


Onsdag 15. mars 2017

12.16: 112 får inn telefon om snøskred. En person er savnet.

12.22: Alarmen går på Geilo ambulansestasjon.

13.05: Tre snøscootere med politi, ambulanse og kjentmann kjører mot Gråskallen og skredet.

13.56: Ambulansearbeidere og politimannskap ankommer skredområdet.

15.34: Toget med flere redningsmannskaper og redningshund kommer frem.

15.50: Adina blir funnet av redningshunden Tedd.

16.00: Adina graves ut av skredet – i live, men sterkt nedkjølt.

16.55: Adina fraktes med tog til Geilo.

17.30: Adina tas over i Sea King.

18.25: Adina lander på Ullevål sykehus.

Torsdag 16. mars
Adina tas ut av respirator på intensiven. Lørdag 18. mars
Adina utskrives fra Ullevål sykehus.

NGI skriver i sin rapport:

«Denne ulykken viser viktigheten av redningstjenesten i Norge, og viser at de redder liv. Den norske offentlig koordinerte redningstjenesten er en nasjonal dugnad hvor statlige, kommunale, private og frivillige aktører, yter en enorm innsats for å redde mennesker fra død og skade.

Profesjonalitet, trening, samhandling og en enorm innsats reddet livet til jenta på 22 år. De reddet liv, de sparte de pårørende for et livsvarig tap – og de fortjener stor honnør!»

I etterpåklokskapens lys bør man kanskje stille seg noen spørsmål:

• Var det «riktig» av oss ambulansearbeidere å reise ut i fjellet under disse omstendighetene? Hvor går grensene for oss? Hvert år får stasjon Geilo meldinger om hendelser der vi må bruke alternative fremkomstmidler, eller rett og slett gå. Greier vi å snu i tide?

• Har vi utstyr, bekledning og trening til å takle hendelser utenfor vei i dårlig vær? Arbeidsgiver og ansatte kan ha forskjellige oppfatninger av dette.

• Hva med neste hendelse der publikum og andre nødetater forventer at vi stiller i første linje? I denne hendelsen er det to erfarne fjellfolk med gode lokalkunnskaper og egen «pakksekk,» som er på vakt. Hva om det hadde vært en bil fra en annen stasjon med mannskap med manglende forutsetninger for å utføre et slikt krevende oppdrag?