Hopp til hovedinnhold


Prehospital akuttmedisinsk trening ved London’s Air Ambulance: Learning by doing

Hvilken tradisjon har vi egentlig for regelmessig trening i operativ tjeneste her hjemme? En luftambulanselege forteller om den rimelig råe hverdagen til luftambulansen i London.

Hvilken tradisjon har vi egentlig for regelmessig trening i operativ tjeneste her hjemme? En luftambulanselege forteller om den rimelig råe hverdagen til luftambulansen i London.

Utdrag fra fagartikkel i  Ambulanseforum nr. 3 2011

Av Audun Langhelle som er tilknyttet luftambulansen på Ål. Han er anestesilege, dr.med. og seksjonsoverlege ved Vestre Viken HF, Drammen sykehus.

Les også artikkel i Dagens Medisin: Prehospital omsorg i en storby (pdf) Anbefales!

I 2008-09 jobbet jeg et år som Helicopter Emergency Medical Service (HEMS)-lege ved ved London’s Air Ambulance (LAA). Et av de forholdene som var annerledes enn her hjemme, var det vedvarende og sterke fokuset på medisinsk trening.

Begrepet Clinical Governance
Daglig trening var en integrert del av hele tjenesten. De brukte et robust, tydelig og strukturert system for medisinskfaglig forbedring kalt Clinical Governance.

Oversatt; klinisk styring og ledelse på et systemnivå. Ordningen skal sikre en høy standard på den pasientbehandlingen som gis - ved å utvikle et miljø som stimulerer til fremvekst av det ypperste innen klinisk helsehjelp.

I sum dreier det seg om tre aspekter: Høy standard på helsetjenesten, åpent og tydelig ansvar for denne tjenesten, og en konstant og dynamisk søken etter forbedring. Det interessante var å se hvordan dette ble omsatt i praksis.

Systemet består av seks ulike elementer: Utdanning og trening, Klinisk revisjon (periodisk gjennomgang og ettersyn av alt som vedkommer utførelsen av praktisk medisin, vurdert opp mot etablerte standarder), Virkningsgrad (effektivitet, funksjonsnivå, kost-nytte, hensiktsmessig innretning, om behandlingen fungerer som tiltenkt, medikolegale forhold etc), Forskning og utvikling (kritisk litteraturgjennomgang, prosjekter, utarbeidelse av lokale prosedyrer, protokoller og strategier), Åpenhet (hele virksomheten er åpen for publikum og offentlig ettersyn), Risikostyring (avvikshåndtering, risikovurderinger, HMS).

Rent praktisk – et case hver dag
De ulike elementene henger nøye sammen og utgjør en helhet. Rent praktisk bestod den daglige treningen av en drøy times seanse på formiddagen.

Hver dag etter morgenmøtet trakk pilotene en case, tilfeldig fra en bunke. Denne ble gitt til ”øvingsleder”, en av de tilstedeværende legene, som hadde ansvar for klargjøring og gjennomføring av den realistiske fullskalaøvelsen. Alt nødvendig treningsutstyr, identisk med det operative utstyret, var lett tilgjengelig. Det ble oppbevart i et lite skur innunder helikopterdekket på toppen av sykehuset.

Åstedet på basens uteareal, sykehustaket, ble rigget til med markører, attrapper etc. og dagens vaktmannskap (lege og paramedic) eller lignende makkere fikk en kort orientering om oppdraget.

Øvrig personell fra basen, piloter, medisinerstudenter, besøkende, hospitanter, observatører o.a. var tilskuere og medhjelpere. Rollespillet kunne typisk vare en halvtimes tid, hvoretter tilsvarende tid gikk med til obligatorisk og systematisk debrief.

I sum en meget nyttig forestilling, direkte anvendbar ute i den virkelige verden.

Stressbeskyttende og gir lagånd
Slike kliniske scenarier på regelmessig basis har noen fordeler: Det holder moralen oppe, reduserer psykiske belastninger og virker stressbeskyttende. Videre gir det økt innsikt og fornyet bevisstgjøring samt bedret vurderings-, yte- og problemløsningsevne.

Mestringstrening av denne typen reduserer faren for uheldige hendelser og virker ideskapende ved å få deltakerne til å tenke. Det skaper tillit, kontakt, samhørighet (lagånd) og identitet, og er i tillegg en sosial handling – erfaring vinnes gjennom deltaking, samhandling og kommunikasjon.

Man blir aldri utlært.

Læringsmiljøet var interaktivt og morsomt, mer morsomt enn å være uvirksom tilhører og passiv mottaker av tradisjonell kateterundervisning eller middelmådig presentasjon med belæring av døde fakta. All denne instrumentelle og mentale repeteringen kom godt med ute på oppdrag.

Treningens egenverdi
Å trene har i seg selv en egenverdi. Man kan repetere, fokusere, spille ”slow motion”, prøve og feile, teste ut, øve på kommunikasjon, koordinasjon, tempo, flyt og presisjon, drive multitasking, perfeksjonere klinisk undersøkelse og trene på tiltak fra A til Å, alt fra det hverdagslige og basale til komplekse og sjeldne akuttmedisinske hendelser – i trygge og kontrollerte omgivelser.

Gjennomgangen, den systematiske debriefen etterpå, er av minst like stor verdi som selve scenario- treningen.

Det var også mye læring i oppfølgingsarbeidet. Hver pasient ble sporet opp, ved henvendelse til riktig sykehus for å ta rede på hvilke skader som var funnet. Et oppdrag ble ikke ansett som ferdig før dette var gjort. Iblant var det tidkrevende, men likefullt viktig.

Kan det brukes i Norge?
Tilbake i Norge: Hvor mye av dette kan anvendes her? Nokså mye, skulle jeg tro. Utgangspunktet må imidlertid være en opplevelse av at ikke alt er som det burde være, at det er rom for forbedringer, en forestilling om at trening hjelper, et ønske om å få til mer trening og en vilje til endring, dvs. innrette arbeidsdagen sin litt annerledes.

Hvis det er på plass, vil det trolig la seg gjøre å lage en liten bunke med egnede kasuistikker tilpasset egen virksomhet, definere øvingsmomenter og legge inn ei økt med scenariotrening i løpet av dagen.

Tilsvarende det piloter og personell i Forsvaret gjør. Likeledes vil det være mulig å ha en fast dag eller to i løpet av uka der man plukker ut noen av de siste oppdragene og rekapitulerer disse i fellesskap.

Hvis det i tillegg legges inn en regelmessig samling for de ansatte og staben noen ganger i året – der man med revisjonsbrillene på, åpent diskuterer to-tre relevante oppdrag og fletter inn et faglig tema eller to, så er man langt på vei i gang med noe som ligner på aspekter av Clinical Governance.

Les mer om Langhelle i LAA her:

Langhelle, Lockey, Harris, Davies. Body temperature of trauma patients on admission to hospital: A comparison of anaesthetised and non-anaesthetised patients.