Hopp til hovedinnhold


Prehospital akuttmedisin uten legevaktlege?

Skal legevaktlegen fremdeles bidra i det prehospitale arbeidet, eller er det ønskelig at ambulansetjenesten overtar dette ansvaret alene? spør man i en kommentar i Tidsskrift for Den norske legeforening.
Legevakten og ambulansetjenesten utgjør sammen den lokale akuttmedisinske beredskapen. De senere år har organiseringen av legevaktene endret seg, og ambulansetjenesten er blitt mer avansert. Vi har gjennomført en studie som viser at legevaktlegen i liten grad involverer seg i akuttmedisinske hendelser prehospitalt. Dette er også vår erfaring fra flere års arbeid i ambulansetjenesten i Trondheim.

Høsten 2011 skrev vi hovedoppgave som en del av medisinutdanningen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Det var en retrospektiv, deskriptiv studie som omhandlet akuttmedisinske hendelser utenfor sykehus. Dataene var basert på ambulansejournalene fra fire ulike måneder i 2010 og 2011 fra sju distrikter i Sør-Trøndelag. Vi interesserte oss spesielt for legevaktlegens involvering ved akuttoppdrag.

Totalt ble 1 511 akuttoppdrag inkludert. Vår studie viste at legevaktlegen var delaktig i bare 19,2 % av akuttoppdragene, hvorav to tredeler ved fysisk utrykning og en tredel i telefonkonferanse. I de resterende 81 % handlet ambulansepersonellet på egenhånd.

Store variasjoner
I en mer omfattende studie av Zakariassen & Hunskår fra 2007 ble akuttoppdrag fra tre andre AMK-distrikter kartlagt. Her var den totale involveringsgraden fra legevaktlegen 42 %.

Vi fant store forskjeller i legevaktlegens involveringsgrad mellom de ulike distriktene. Ved storbylegevakten i Trondheim var involveringsgraden 13 %. Dette til tross for et eget utrykningskjøretøy som er fast bemannet med legevaktlege og ambulansearbeider på dag- og kveldstid, samt tilgjengelig utrykningskjøretøy og sjåfør om natten.

I det interkommunale legevaktsamarbeidet i Orkdalsregionen var tilsvarende tall 32 %, og ved den lokale legevakten i Oppdal 50 %. I Zakariassen & Hunskårs studie ble det også påvist forskjeller mellom distriktene.
Selvstendig ambulansepersonell
I vår studie av forholdene i Sør-Trøndelag så vi at den lave involveringsgraden fra legevaktlegen medførte at ambulansepersonell i stor grad utførte både diagnostikk og behandling på egenhånd.
Flere av landets ambulansetjenester har også innført prehospital triage. Dette stiller krav til anamneseopptak, klinisk undersøkelse og dermed langt på vei en diagnostisk tankegang.
Ønsker vi i fremtiden en stasjonær legevaktlege som distanserer seg fra prehospitalt akuttmedisin og overlater ansvaret til ambulansetjenesten? Om svaret er nei, må det tas grep for å snu utviklingen. Legevaktene bør bemannes bedre og organiseres på en annen måte. Det må foreligge en reell praktisk mulighet for utrykning, legens akuttmedisinske kompetanse bør heves og det må trenes mer sammen med ambulansetjenesten.
Om vi derimot mener dagens utvikling er veien å gå, bør ambulansetjenesten få formalisert sitt ansvar tydeligere i forskrifter og lovverk. Det må i så fall fremgå at ambulansepersonell forventes å skulle utføre både akutt diagnostikk og behandling selvstendig, noe som tross alt er dagens realitet flere steder.
I takt med økende ansvar er det også rimelig at den faglige grunnkompetansen heves, kanskje ved å flytte ambulanseutdanningen til høyskolenivå. Basert på vår erfaring mener vi dette er veien å gå.
Dette er et utdrag! Les hele kommentaren i Tidsskriftet