Fra Ambulanseforum nr. 1 2011

Før du får være med på en ride along, som hospitering kalles over here, med FDNY (Fire Department of New York) sine ambulanser som har halve ambulansestallen i åtte millioners byen, må du først gjennom en ugjennomtrengelig nettside for å finne telefonnumre.

Når du har gjort det må du ringe litt, og bli satt over hit og dit for å presentere ærendet.

Til slutt blir du oppringt av personen i FDNY som tar seg av hospiteringer, og får etter litt forhandlinger avtalt et sted og et tidspunkt, tilsendt et skjema på e-post som må fylles ut og helst fakses tilbake igjen.

Men om du ikke har faks leveres papirene til ambulansestasjonen du har fått lov til å hospitere hos. Så er det å komme seg dit.

Undergrunnen er som regel den beste måten.

Så tropper jeg opp tidlig en lørdags morgen på stasjon åtte på Manhatten, spent og forventningsfull, og møter en supervisor som har ansvar for vaktlaget på stasjonen denne morgenen.

Han spør om skjemaet, og om identifikasjonspapirer. Deretter kommer dagens vaktmannskaper rekende.

Hospiteringen må gjøres i sivil bekledning. Og man skal ikke ta bilder med pasienter til stede. Interessant, med tanke på alle realityprogrammene som produseres her borte, og gjerne fra nødetatene.

Det viser seg at jeg skal få være med to paramedicjenter- eller damer, Christin (41) og Alexis (30). Visste de at de skulle ha med en hospitant i dag?

– Nei, vi får aldri vite noe på forhånd, sier Alexis, som tydeligvis tar ting som de kommer uansett.

Supervisoren oppgir at det er cirka 20 prosent jenter og 80 prosent gutter på stasjonen, det vil si 17 av 108, så fullt 20 prosent er det nok ikke om man teller etter.

Men altså blir det hospitering med det eneste makkerparet med to jenter på stasjonen.

Stasjonen har seks ALS (Advanced Life Support)-enheter. Det vil si seks ambulanser bemannet av paramedics.

I USA skilles det nemlig mellom EMT (Emergency Medical Technician), som kanskje tilsvarer en ambulansearbeider som kjører BLS-ambulanser (Basic Life Support), og paramedics som har videreutdanning, høyere lønn og en noe mindre travel hverdag.

Alexis har vært paramedic i tre år, mens Christin har ti års erfaring. Så hva slags utdanningsløp gikk de for å bli ’medics’?

– Jeg tok EMT-utdanning på Brooklyns Metodistprogram, og jobba i Queens i åtte måneder, og så tok jeg medic-testene på stasjon 4, forteller Alexis.

Christin tok EMT ”community college based” i Minnesota, altså på offentlig videregående.

Og så gikk hun Catholic Medical Center Paramedic School. Det er altså kristne organisasjoner som står for ambulanseutdanningen mange steder.

Så hvorfor akkurat ambulanseutdanning?

– Foreldrene mine ville at jeg skulle ta videregående, forteller Christin.

Men det ville ikke hun, så tok hun etter hvert ambulanseutdanning som er en mye kortere utdanning sammenlignet med andre typer studier.

For Christin var det vanskelig å finne jobb etter videregående.

– Jeg begynte å jobbe på ambulanse for å gjøre noe, og så innså jeg at jeg likte det.

De gode, gamle ambulansene med kassehus bak står parkert langs veien utenfor garasjen, været er jo fint, så det er sikkert normalen.

– Det må ha vært travelt i går. Søpla er full og traumedressene har vært i bruk, sier Christin, som må kaste forrige vakts søppel i ambulansen.

Hun går gjennom ambulansen før de kjører ut der de har vakt. For i FDNY sitter du ikke på stasjonen og venter på oppdrag. Du får utdelt et hjørne, og har ansvar for et par kvartaler.

Der blir du sittende i bilen i åtte timer. Det er der det skjer. Eller ikke skjer.

Christin rydder raskt i ambulansen, og teller opp medisinen i medisinkofferten, hjertemedisin, narcanti, dextrose...

På stasjonen går de treskift, og Alexis og Christin har valgt seg dagen som sin arbeidstid. For her skifter ikke turnusen, du har nattfolket, kveldsfolket og altså i dette tilfellet dagfolket.

– Jeg ønsker ikke å jobbe natt! sier Christin med sterk overbevisning.

Defibrillatoren slenges oppå båra løst, og beltene festes.

Vi passeres av en ambulanse fra det jødiske ambulanseselskapet Hatzolah med fulle sirener, mens vi er på vei til Alexis og Christins faste sted for kjøp av frokost og aviser.

Og så kjører vi via Broadway til hjørnet vårt, som ligger et par kvartaler unna Empire State Building.

Et rolig hjørne denne dagen. For der blir vi sittende.

Alexis og Christin leser avisen, Christin strikker, de tar noen slurker av kaffen og biter av maten, hører på radio, prater litt.

Det er ganske så stille på sambandet. De snakker om noen tv- programmer, et som følger babyer fra forskjellige kontinenters fra de er født og videre utover. Som viser hvor forskjellig levevilkårene er.

– Vi har gjerne tre-fire turer om dagen, men i det siste har det vært travelt, med opptil sju-åtte turer om dagen. Men det er mer travelt å være EMT. De går fra det ene oppdraget til det andre, og de får aldri hvilt. De sparer oss til de vanskelige tingene, som hjertestans, pusteproblemer, ventrikkelflimmer, kramper, astma, forteller Christin.

Så EMT-ene har det altså mer travelt?

Og så har man mye dårligere lønn som EMT skal man tro de to. En EMT tjener kanskje fra 27-28.000 dollar i året, med topplønn på 55.500 dollar, såvidt jeg forsto.

– Jeg tjente 80.000 dollar i fjor, forteller Christin.

Noen ekstravakter må det ha vært?

Deres teori på at det er stille denne lørdagen er at mange har kommet seg hjem fra de overfylte akuttmottakene, og tatt helg rett og slett.

Det er mindre oppdrag i helgene.

Så har de sett mye gjennom jobben?

– Ja, vi har sett mange barn som er slått i hjel, menneskekropper sønderrevet under t-banen, vi ser mange lik, mange av dem veldig råtne. Det er mange mennesker som dør ensomme på Manhatten. Vi er godt kjent med de faste hjemløse som holder til i dette kvartalet, og alkoholikerne.

Takler du ikke alt dette blir du fort utbrent, sier Alexis.

Så hvilke oppdrag husker de best?

– Vanligvis glemmer jeg alle turer fort, ikke mer enn et par uker etter at de skjedde, sier Christin.

– Det er så mye som skjer, at alt bare blandes sammen, sier Alexis.

– Mange oppdrag ligner hverandre. Den ene turen etter den andre med pusteproblemer. Du vil helst dra hjem og glemme at du har vært her.

Ser de så mye at de rett og slett blir litt avstumpet?

Christin forteller at det skal mye til før hun synes synd på barna sine når de for eksempel har slått seg. Hun tullegjengir samtaler hun kan ha med barna.

– Tror du at du er skadet barnet mitt? Nei, dette er ikke en ordentlig skade.

Det skal litt til før plasteret kommer fram der i gården.

Tidligere jobbet hun i Bronx, og der var det helt annerledes enn på Manhatten.

Det var veldig mange oppdrag med barn, mens på Manhatten bor det rett og slett ganske få barn.

På grunn av dårligere levevilkår, vold og kriminalitet, var det også flere skuddsår og stikkskader i Bronx.

– Det var mye hypoglykemi, kramper og astma. Astma finner du nesten ikke på Manhatten, fordi folk spiser bedre, de er sunnere og mer velutdannede, sier Christin, som tror at lidelser som astma og diabetes mye skyldes dårlig kosthold og levevilkår.

Men 11. september 2001 husker vel Christin?

– Ja jeg gikk på vakt klokka åtte den morgenen, og dro hjem klokka to om natta.

Hun ramser opp navn på ni ambulansekolleger som gikk bort den dagen. I tillegg omkom 325 brannmenn, og omtrent hele ledelsen til FDNY.

Hun snakker også litt om støvet som var toksisk. Fortellingen er konstaterende, ikke emosjonell.

Når de jobber på Manhatten med alle skyskraperne. Må de holde seg i god form?

– Vi får sjekket hjerte, lunger, blodtrykk, og måler hjertefrekvensen etter å ha løpt tre minutter på tredemølle hvert år. Men er du ansatt før 1990 trenger du ikke ta en tredemølletest. Men nå vil de heller ikke ansatte folk som er overvektige. Men det er ikke akkurat en vanskelig test, forteller Christin.

Så hva gjør du hvis du ikke tilfredsstiller de fysiske kravene?

– Da blir du tatt ut av ambulansekjøringen, og pålagt å ta medisiner eller å slanke deg. Men det er ulovlig å si deg opp.

Så da er det mange som havner på AMK da?

Det er få steder å finne ny jobb om man blir skadet: Kanskje på et apotek, eller å klatre i organisasjonen og begynne å jobbe administrativt.

Så legger de ut om skyskraperoppdrag:

– Jeg måtte gå 24 etasjer en gang i Bronx, og da jeg kom opp var pasienten borte, forteller Alexis.

– Jeg skulle ha jaktet henne ned.

Og er det ikke problemer med sambandet i en del av skyskraperne?

– Jo, både i undergrunnen og en del av skyskraperne er det ikke dekning, og det er rett og slett farlig, sier Christin.

– Jeg og makkeren min ble angrepet av en full kar en gang, forteller Alexis.

– Han hadde prøvd å kvele og slå kona, og så snublet han slik at tennene ble slått ut. Vi hadde en stolbåre med inn i leiligheten, og han brukte den til å rasere hele leiligheten. Og alarmknappen vår fungerte ikke, så vi måtte bare løpe ned noen etasjer og mistet hverandre underveis.

Da Alexis lette etter makkeren sin fant hun kona. Mannen hadde brukket nesa hennes.

– Makkeren min hadde kommet seg inn i en leilighet og fikk ringt politiet. Og da politiet kom så ba kona dem om å behandle ham pent. «Han er en god mann!» Så ble vi innkalt til retten beskyldt for å ha slått ut tennene hans. Vi måtte jo bare forklare at det var han som hadde angrepet oss, og deretter snublet. Heldigvis var det en overvåkningsvideo som viste at han angrep.

Så noen hendelser husker de i hvert fall.

Og så var det undergrunnen.

– Det er frustrerende når du ikke finner pasienten, og ikke kommer gjennom på sambandet. Da kan man jo vandre rundt der en time.

Og så er det noen av oppdragene som har mye lukt.

– En dag hadde jeg først et oppdrag med en mann i rullestol som var full av fæcis og urin, og rett etter det et oppdrag med en som hadde vært død i tre dager. Det er lukter som setter seg i tøyet, i håret, og særlig hvis du bruker hårspray så setter det seg enda mer.

Så satt hun i ambulansen etterpå og kunne sammenligne de to luktene.

– Jeg foretrakk lukten av den døde, sier Alexis.

Det blir rett og slett bare med praten i dag.

Alexis gleder seg for øvrig til at hun skal gifte seg denne høsten.

Christin har anekdoter fra sitt familieliv med to barn. To vanlige jenter som med jevne mellomrom takler ekstreme arbeidssituasjoner.

Jentene strikker og leser, avbrutt av rare spørsmål fra en utenlandsk journalist gjennom luken mellom førerhuset og kupéen bak i bilen.

Det er rett og slett ingen oppdrag til dem denne lørdags formiddagen, mens jeg forestiller meg EMT’ene i de samme kvartalene rase rundt uten pauser.

Christin sitter i førersetet, og blir det noen turer er det hun som skal sitte der hele dagen. Her har de hver sin dag bak rattet.

Lenet til førersetet er helt nedslitt, så det er tydelig at det er tilbrakt mange timer akkurat på den plassen.

Jeg får rett og slett aldri sett dem i aksjon, men er de like røffe som de virker, så går de vel gutta en høy gang.

– Jeg er glad det er rolig i dag, sier Christin. – Det har vært en travel uke.

Journalisten hopper av og spaserer opp mot Empire State Building som visstnok er plaget av veggdyr på sine gamle dager, og fordøyer inntrykkene fra praten som var usminket og direkte.

Dette er altså deres ambulansehverdag.