Jeg tenker på at dette må koste litt for et offentlig system som ellers har riksrevisjonen i hælene, og må redegjøre for at pengebruken er fornuftig. Her har jeg virkelig funnet et overflødighetshorn midt i all statlig og kommunal nøkternhet, skriver journalist Ketil Falch i Vestnytt etter å ha bivånet noen hendelser.
Billføreren klarte ikke helt å stanse i tide. Det vises litt på bilen foran. Hendelsen har fått tre brannbiler til å rykke ut. Fire ambulanser står linet opp.
De er igjen på «treffstedet» etter at iallfall to ambulansebiler alt har returnert. Politikjøretøy er det flere av. En skadestedsleder står midt i veien, skrevende og myndig. Når jeg kommer kjørende som journalist, anviser han parkering til meg.
Umiddelbart får jeg inntrykk av et skadested der det må ha gått hardt for seg. Ennå tre kvarter etter at det var konstatert litt fysisk kontakt mellom to personbiler, står et dusin kjøretøy fra nødetatene der. De sprer ut sine roterende lys, i konkurranse med sola som stråler godt denne varme dagen, på sommeren for to år siden.
Jeg er ute på E 39 et sted i Nordhordland. Rundt om har uniformerte biler og personer inntatt sine posisjoner. Jeg føler at dette her må være det nærmeste man kommer en krigsskueplass i Norge. Men hvor er krigen?
Jeg snakker med en kvinne som satt i bilen som ble påkjørt i hekken. Hun klager over at hun føler seg litt stiv i nakken. Men mest er hun opptatt med å forklare meg at hun og den mannlige bilføreren ikke er noe par. De er på ingen måte sammen, presiserer hun, tydelig opptatt av at jeg ikke skal misforstå. De to bare kjører i lag til et sted i Ålesund-traktene.
De må avbryte på grunn av at eksosanlegget er slått løst, og det er selvsagt ergerlig. Kvinnen skal også ta seg en tur innom legen for en sjekk. Hun og mannen forlater stedet i en annen bil med litt bagasje.
Tilbake står stadig en svær klynge biler med roterende lys. Uten noe påtakelig redningsoppdrag. Jeg tenker på at dette må koste litt for et offentlig system som ellers har riksrevisjonen i hælene, og må redegjøre for at pengebruken er fornuftig. Her har jeg virkelig funnet et overflødighetshorn midt i all statlig og kommunal nøkternhet.
– Sånn er det her i landet når vi trykker på den store knappen. Da ruller vi ut, sier en tydelig tilfreds politimann. En dag først i juni står han på en kai på yttersida av Sotra. I farvannet utenfor ble et svært redningsapparat satt i verk etter at noen hobbyfiskere skulle ha tatt inn vann i båten. De første meldingene gikk ut på at fiskerne hadde måttet forlate fartøyet og hadde krabbet i land på en holme. Det viste seg snart å være feil, men knappen var uansett trykket på.
Så det var en anseelig mengde med brannbiler, ambulanser og politibiler ute på veiene. De så ikke ut til å la seg stanse, selv om ingenting av dette materiellet kunne flyte på sjøen. Der styrte en redningsskøyte mot båten, og et par helikoptre var dirigert til stedet.
De hobbyfiskerne som kanskje skulle reddes, rakk aldri å bli bløte på føttene. De kunne bli ombord i fritidsbåten. Redningsskøyta dro dem inn.
Tidlig en kveld i april er jeg på tur opp mot Fløyen. Da ser jeg et helikopter fly rett over. Litt etterpå er sirener på vei opp fra byen. Etterpå får jeg vite at det har rast steiner over Blåmansveien, som er en yndet turvei. Heldigvis konstaterer folkene i helikopteret fort at det ikke har vært mennesker i nærheten av raset. Men det endrer ikke det minste på utrykningssirkuset. Bil etter bil kommer rusende. Folket fra nødetatene ser ut til å nærme seg et kompani i antall.
Alle bilene forsvinner høylydt oppover. Så begynner jeg å kjenne roen igjen, men etter nesten ti minutter kommer nok en brannbil, og da går det virkelig fort. Jeg må bare kaste meg ut i grøfta.
Lett fortumlet kommer jeg til å tenke på en opplevelse jeg hadde våren 1973. Da bodde jeg i Århus i Danmark der jeg tok noe videreutdanning. En stille lørdag formiddag kjørte to personbiler i hverandre i et kryss i en liten bebyggelse som heter Ormslev, noen kilometer utenfor byen. Der smalt det rett foran meg. I den ene bilen satt to kvinner. Bilføreren var iallfall lettere skadd, og hun blødde. Den andre kvinnen var litt vanskeligere å vurdere. Føreren i den andre bilen kom ut, og han virket helt ok.
Mobiltelefonen var ennå ikke funnet opp, men i et hus rett ved gikk ytterdøra opp, og en dame kom ut på trappa. Hun spurte om hun skulle ringe etter ambulanse. Jeg bekreftet. Hun spurte om flere biler trengtes. Jeg sa: La oss bare få to, så er vi sikre. Jeg snakket litt med kvinnene i bilen, og ventet på ambulansene. De kom ganske kjapt.
Les hele innlegget i Vestnytt