Hopp til hovedinnhold
Ambulanse- og psykiatripersonell har til og med begynt å mingle sammen på fagdager nå. En stående vits i ambulansetjenesten har vært at en psykiater er som Jesus: Alle har hørt at det finnes psykiatere, men ingen har sett dem. Foto: Live Oftedahl


Nyskapende pilot omkring samspill ved akutte psykiske kriser

Helse Midt-Norge satser nå på å øke hele ambulansetjenestens kompetanse i psykiske kriser. I Møre skal psykiatriske ambulante akutteam bistå ambulansetjenesten i håndteringen av denne pasientgruppen via AMK.

Fra Ambulanseforum nr. 5 2015. Tekst: Live Oftedahl

«Norske ambulansetjenester trenger å forbedre seg på håndteringen av akutt psykisk helse.»

Det sa Mads Gilbert, professor og klinikkoverlege ved Akuttmedisinsk klinikk ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, under åpningsforedraget på Ambulanseforum i år.

Som en del av Helse Midt-Norges satsing på økt kompetanse i akutte psykiske kriser i ambulansetjenesten, tester de nå ut et tettere samarbeid mellom ulike helseinstanser.

Tettere samhandling

– AMK er et viktig knutepunkt. De må med i kjeden, sa Stein Ove Raanes, prosjektleder, paramedic og psykiatrisk sykepleier i Helse Midt-Norge på sitt foredrag under konferansen, hvor han ga en presentasjon av det nye prosjektet.

– Det har aldri vært en kultur for å innlemme akuttpsykiatrien i AMK-systemet. Det ønsker vi å gjøre noe med.

Det «akutte heimebehandlingsteamet» i Ålesund (AHT) er tilgjengelig fra klokka åtte til 22 i ukedagene, og elleve til 19 i helgene.

De utvidete åpningstidene gjorde at piloten for å øke samhandlingen ble lagt til Møre.

– Planen er at når AMK får såkalte røde oppdrag, så blir teamet fra psykiatritjenesten enten med ut, eller de gir informasjon til legevakta eller ambulansetjenesten om det er noen spesielle hensyn vi må ta.

Ved gule eller grønne oppdrag skal henvendelsen gå direkte til de akuttpsykiatriske gruppene, slik at de kan ta en vurdering om pasienten skal til legevakt, poliklinikk, få et akutt hjemmebesøk eller innleggelse.

Mageplask i starten

Raanes hadde håpet å kunne fortelle interessante ting om piloten, men starten på prosjektet var ikke problemfri.

Stein Ove Raanes leder psykiatriprosjektet gjennom «Felles servicefunksjoner i ambulansetjenesten i Helse Midt-Norge». Her ønsker de å opprettholde samarbeidet på tvers av helseforetak etter at Ambulanse Midt-Norge ble lagt ned.
Foto: Live Oftedahl

De ambulante akutteamene i psykiatritjenesten hadde så mye å gjøre at de ikke kunne hjelpe når ambulansetjenesten ba om bistand.

Teamene hadde ikke kapasitet til å fylle forventningene.

Det ble bestemt at to personer måtte fristilles fra andre oppgaver for å kunne være tilgjengelig for ambulansetjenesten i Nødnett.

– Det er viktig at psykiatritjenesten også får tenkt litt på beredskap! sier Raanes.

Etter denne justeringen har piloten vært i full drift fra midten av oktober. I år har ambulansetjenestene i Helse Midt-Norge hatt en fagdag i akutt psykisk helse.

Før kurset måtte alle ta en utsjekk på et e-læringsprogram på NAKOS-portalen.

Psykiatritjenesten i Helse Nord-Trøndelag, St. Olavs hospital og Helse Møre og Romsdal har vært med på å utforme kurset.

Større samspill

– Det har blitt et artig samspill mellom psykiatrien og ambulansetjenesten, sier Raanes.

Han fortsetter:

– De har fått innblikk i hva vi holder på med, og omvendt. Ambulansetjenesten i Helse Midt-Norge har ønsket å øke kompetansen i akutt psykisk helse hos alt ambulansepersonell.

Dette ser de som et bedre alternativ enn å satse på én eller to psykiatriambulanser, eller, som de har gjort tidligere: at noen av personellet har videreutdanning i psykiatri, og at en av disse alltid er på vakt.

– I oktober hadde vi skolert i overkant av 1000 ambulansearbeidere, sa Raanes.

– Nå har vi kompetanse på akutte psykiske kriser i alle våre ambulanser i Midt-Norge. Vi ønsker ikke å differensiere tilbudet, og vi ønsker å øke samhandlingen med fastleger og ambulante akutteam.

Fire prosent av oppdragsmengden

Raanes konstaterer at psykisk helse er et uoversiktlig område med få fasiter. Man kan ikke lage flytskjemaer, man må bruke magefølelsen, og det er lett å gjøre feil.

Gjennom prosjektet har man fått en større forståelse for hvordan systemet for psykisk helsevern fungerer.

– Har man en pasient med ustabil personlighetsforstyrrelse og en historie med selvskading, og henter denne personen fire ganger, begynner man å lure på hvorfor. Er det fordi psykiatrien ikke gjør jobben sin? Vi tar med pasienten, som blir innlagt. Neste dag kan vi hente samme pasient igjen.

– Tar vi en prat med den psykiatriske avdelingen, får vi vite at man slipper disse pasientene ut raskest mulig, fordi å være innlagt på tvang ikke nødvendigvis gir noen bedring, eller grunnlaget forbruk av tvang ikke lenger er til stede etter ny vurdering inne på sykehus.

En del kan også bli lagt inn på tvang på feil grunnlag, forteller Raanes.

Den tettere kontakten med psykiatritjenesten har ført til slike aha-opplevelser hos ambulansepersonellet.

Akutt psykisk helse i Helse Midt-Norge


I august 2014 kom et skriv fra departementet om transporttilbud til psykisk syke.

10 millioner ble tildelt Ambulanse Midt-Norge for å lage en regionalt transporttilbud i Helse Midt-Norge.

I 2015 har alt ambulansepersonell hatt en egen fagdag i Helse Midt-Norge om akutt psykisk helsevern.

Før fagdagen måtte alle gjennom et forkurs i form av et læringsprogram på NAKOS-portalen.

Man har kartlagt hvor mange oppdrag det er som dreier seg om psykisk helse, og funnet ut at det er cirka 4 % av oppdragsmengden.

Et pilotprosjekt i Møre har som mål å øke samhandlingen mellom AMK, ambulante akutteam i psykiatritjenesten, legevakten og ambulansetjenesten.

Det «akutte heimebehandlingsteamet» i Ålesund AHT har fått opplæring i Nødnett.

Politiet i området oppgir at syv prosent av henvendelsene de får fra helse eller publikum angående akutte psykiske kriser, fører til transportbistand fra politiet. De har fått tilbud om å få være med på fagdag slik at de sitter med den samme forståelsen som ambulansepersonellet.

Er psykisk syke pasienter en gruppe som opptar mye av tiden til ambulansetjenesten?

– Hittil i år har det vært 1800 psykiske helseoppdrag i hele Helse Midt-Norge. Siste opptelling viser at dette er rundt fire prosent av oppdragsmengden.

Raanes forteller videre:

– Det interessante er at det er på kveld, natt og i helger at vi har den største oppdragsmengden: Så snart fastlegekontoret stenger og de ambulante akutteamene går av vakt.

At denne pasientgruppen har behov for et tilbud på ubekvemme tidspunkt, er en innsikt som har dukket opp underveis i prosjektet.

Med det nye samarbeidet, blir ambulansetjenesten en samarbeidspartner som er med på starte en prosess sammen med psykiatritjenesten. Kan man tilby pasienten noe annet enn en innleggelse?

Hva med taushetsplikten?


– Dette med å dele informasjon har vært diskutert en del, sier Stein Ove Raanes.

– Det kan ofte være vanskelig å få kontakt og opplysninger. Står man ute i et oppdrag og har behov for informasjon for å gi pasienten en best mulig behandling, da har du egentlig krav på informasjon.

Har personellet en opplevelse av å få lite informasjon, så kan det lett bli at man feiltolker, velger ukurante løsninger og har lavere terskel for å be om politibistand.

Raanes understreker at taushetsplikten er veldig viktig, men den må ikke bli til hinder for en best mulig helsehjelp til pasienten, og at taushetsplikten handler mye om fortolkning.

– Flere tror at de ikke får åpne innleggelsesskrivet; «men hva skal jeg følge med på da»? spør de.

Han synes taushetsplikten blir misforstått innimellom. Kommunehelsetjenesten har gjerne langtidsoppfølging hvor de lager individuelle planer. Der står det også hva som skal gjøres når krisen topper seg.

– Taushetsplikten skal ligge til grunn, men vi må ha relevant informasjon, slik at vi kan løse oppdraget på best mulig måte.

Initiert av departementet

Psykisk helse-prosjektet er Helse Midt-Norges respons på Helsedepartementets tildeling av ti millioner for å gi et transporttilbud til folk i akutte psykiske kriser.

– I noen regioner fordeles disse midlene innad i helseforetakene.

Da brevet fra departementet kom, var tjenesten samlet i Ambulanse Midt-Norge som et eget helseforetak.

– Vi har prøvd å videreføre helhetstenkningen ved å lage en fellesservicefunksjon her på St. Olavs, som skal betjene alle ambulansetjenestene i de tre helseforetakene til Helse Midt-Norge. Da må vi lage løsninger som kan fungere overalt, sier Raanes.

De har vurdert en egen psykiatriambulanse og funnet ut at oppdragsmengden vil være for liten.

Dessuten er de geografiske utfordringene med ferger, øyer og avstander slik at tilbudet ville blitt ujevnt fordelt. Ut fra kostnytte-hensyn mener man at økt generell kompetanse og mer samhandling vil være det beste.

– Det er forskjell på hjelpen du får som somatisk og psykisk syk i akutte situasjoner. Har du brystsmerter, får du tatt EKG og kardiologen kommer inn i loopen med engang. Det samme ønsker vi å få til i ved akutte psykiske kriser også. Ved å få spesialister med i loopen så tidlig som mulig, kan vi gi pasienter flere alternativer enn innleggelse i akuttfasen.

Et godt transporttilbud til psykisk syke kan like gjerne være at de ikke transporteres.

– Vi er pliktige til å ivareta disse på samme måte som de som er akutt somatisk syke. Det er en del av jobben vår.

Suksess?

Raanes har inntrykk av at et overordnet mål er at antallet tvangsinnleggelser skal ned. Han tror at når psykiatritjenesten får ta del i det ambulansetjenesten jobber med på kvelder, om natten og i helger, så kan det føre til en reduksjon i antallet tvangsinnleggelser.

Tilbakemeldingene fra ambulansepersonell på kurset er gode. Kommunikasjon og holdninger har vært sterkt vektlagt.

Raanes ble nylig fortalt en historie.

– En ambulanse var ute hos en kjenning, som er kjent for mye maktbruk og bruduljer. De brukte god tid og anvendte det de nylig hadde lært på kurset. Oppdraget ble løst uten politi. Man må bry seg, se mennesket bakom lidelsen og ha egensikkerhet i bunnen.

Pasienten var kjempefornøyd.

– Om personellet får et litt annet syn etter en fagdag, og forstår bedre hvorfor pasienten er som han eller hun er, så har vi truffet et sted.

I Trondheim er det rundt 900 oppdrag med akutte psykiske kriser i året.

– De fleste kan løses av en vanlig ambulansearbeider, mener Raanes.

Uttalelse fra en jurist i Helse Midt-Norge


Rett til å lese innleggelsesskriv ved akuttransport, helsepersonelloven (hpl.) § 25. «Vår vurdering er at ambulansearbeidere bør kunne lese innleggelsesskriv.»

Hensynet til tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell gir et utgangspunkt som tilsier at opplysninger om pasientforholdet omfattes av den profesjonsbaserte taushetsplikten.

Samhandling mellom ulike virksomheter og tjenester har medført et økende behov for å gi taushetsbelagte opplysninger på tvers av virksomheter.

En slik tilgang vil i enkelte situasjoner være helt nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Dette kommunikasjonsbehovet er ivaretatt ved bl.a. hpl. § 25.

Hpl.§ 25 gir helsepersonell adgang til å gi fra seg helse-opplysninger til samarbeidende personell som trenger opplysningene for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Hva som omfattes av helsehjelp er regulert i hpl. §3(3) og er «enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende, eller pleie-og omsorgsformål, og som utføres av helsepersonell.»

Begrepet «samarbeidende helsepersonell» er valgt med det formål å synliggjøre at opplysninger kan gis andre enn medhjelpere. Det kan være helsepersonell i andre avdelinger, i andre sykehus, utenfor sykehus og i andre virksomheter.

Også andre enn helsepersonell kan være samarbeidende personell i den grad de samarbeider med helsepersonellet som yter behandling til pasienten.

Formål bak hpl. §25 er å ivareta pasientens behov for oppfølging, og bidra til forsvarlige, rasjonelle og hensiktsmessige forhold i helse- og omsorgstjenesten.

Utveksling av opplysningene skal skje etter en konkret vurdering av om opplysningene er nødvendige for å gi forsvarlig helsehjelp.

Kravet om nødvendighet omfatter:

  • Hvilken informasjon som skal gis.
  • Hvem som skal få tilgang på informasjonen.

Det skal ikke gis mer informasjon enn det som behøves for å gi helsehjelp. Kravet om at pasienten må motsette seg at det gis opplysninger er begrunnet med tanken om at pasienten må kunne forvente at helsepersonell utveksler informasjon om helsetilstanden til vedkommende.

  • I den konkrete vurderingen inngår:
  • Nødvendigheten av formidlingen.
  • Hvilke opplysninger det er behov for å utlevere i den konkrete situasjonen. Hva som er «nødvendig» vil variere fra sak til sak.

Det er et overordnet krav om at kommunikasjonen skal tjene pasientbehandlingen, og hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett må ivaretas i den konkrete vurderingen.

Vår vurdering er at ambulansearbeidere bør kunne lese innleggelsesskriv. Dette er i samsvar med kravet om forsvarlig helsehjelp, og det er ikke usannsynlig at det kan oppstå situasjoner i en ambulanse hvor det er nødvendig å kjenne pasientens helsetilstand.

Som for eksempel dersom pasienten har epilepsi, alvorlige allergier og lignende. Dette er også i samsvar med hensynet til pasientens sikkerhet.